Den første månelandingen så han på TV. En landing på Mars var han med på selv

Under et dempet sollys ruller rombilen rolig over rødlig ørkenstein. På ryggen bærer den en liten boks som skal finne tegn til liv. Fra NASA-roveren sender den informasjon om en planet vi ennå ikke helt kjenner.

Informasjonen fra Mars sendes til rom-instituttet ved UCLA i California. Og til Kjeller utenfor Lillestrøm. Den lille boksen ble utviklet ved Forsvarets forskningsinstitutt, ledet av en mann fra Fauske.

— Det tok tid å bli vant til. Men de jeg jobber med, gjør jo det samme, så da tenker du ikke over det, sier Svein-Erik Hamran.

Ideene som gjorde ham vant til det, fikk han for over tretti år siden.

Lekebil

I et møterom på Kjeller sitter professoren bak den lille boksen. Det som ser ut som en umalt, ødelagt lekebil er selveste Perseverance, NASA-roveren som kjører rundt på Mars.

— Det er en dårlig modell. Den er ganske gammel og mangler et hjul, mangler det meste. Jeg vil egentlig ha en bedre, smiler Hamran.

Det er hit informasjonen kommer, til det nøkterne næringsbygget som rommer Senter for romsensorer- og systemer. Hamram har vært professor ved Universitetet i Oslo siden 2001 og liker å undervise. Men å lede senteret tar det meste av tiden.

«Fremragende forskningsbasert innovasjon,» mente juryen da han mottok Universitetet i Oslos innovasjonspris i 2024. For arbeidet med radarer som har «stor internasjonal nytteverdi.»

— Ja, det var morsomt. Jeg har ikke fått så mange priser.

Vel å merke i Norge.

— Amerikanerne liker priser og deler ut hele tiden. Når du jobber med NASA, får du priser, så har vi fått noen sånne …

Akademisk radioklubb

Første gang han så amerikanske romforskere, var på TV. For selvfølgelig så han på TV 20. juli 1969.

— Ja, jeg var vel ni år og husker jeg så det. Det dumme er at NRK har slettet det.

Men det var bølger som skulle fange interessen hans.

— Allerede på videregående ble jeg interessert i radiobølger og fysikk. Da jeg kom til NTH (nå NTNU, red.anm.) i Trondheim, ble jeg med i noe som heter Akademisk Radioklubb og bygde et system for å kommunisere via månen. Det var veldig morsomt, forteller han.

Etter en master i teknisk fysikk i 1984 reiste han til Østlandet og Kjeller.

— Jeg begynte i en forskningsgruppe som brukte radiobølger til å se på havbølger i Sognefjorden og ulike plasser. Så begynte vi også med georadar, det vil si en radar som skulle se ned i bakken. Så endte jeg med å ta doktorgrad på det instrumentet i 1990.

 Dette førte ham enda lenger sør.

— Jeg hadde en postdoktor-stilling i Paris, på et prosjekt som skulle lage en radar som skulle til Mars. Det het Mars 96, en fransk-russisk lander. En varmluftsballong ombord skulle fly på dagen, og i en slange bak skulle de ha en radar. Det viste seg at det var for mye vind på Mars, så de kuttet ballong og radar.

For fysikeren var det kanskje var like greit.

— Det endte med at hele Mars 96 krasjet under oppskytingen.

Men det var nå han innså noe avgjørende.

— Jeg oppdaget at instrumentet jeg jobbet med kunne brukes på planeter. Det visste ikke jeg før det.

Innsikten førte ham et skritt nærmere rommet.

— I 1993 sendte jeg inn et prosjektforslag til en forsker på UCLA som skulle sende en lander til nordpolen på Mars.

Men landeren til rominstituttet ved University of California ble aldri plukket ut av NASA. Men Hamran ble kjent med professor David Paige, som skulle spille en viktig rolle tjue år senere.

Veien til rommet

Det ble flere slike prosesser. Prosjektforslag som enten ikke ble plukket ut eller som var en del av fartøyer som aldri ble noe av.

— Det var sånn jeg havnet i dette med radiobølger og å se ned i bakken, sier Hamran.

Til slutt klaffet det, i hvert fall virket det slik.

— Første gang jeg kom med var på ExoMars, da ble jeg invitert inn i et fransk team. Vi skrev søknad til ESA i 2003, der er jeg såkalt co.-principal investigator på instrumentet. Det er en rover.

Prosjektet ble valgt ut av den europeiske romorganisasjonen ESA, og Hamran utviklet en prototyp til radaren.

— NASA var inne med et stort instrument og skulle hjelpe til med launch og landingsmodul.

Men amerikanerne ønsket å gjøre det selv, og trakk seg ut.

— De skulle lage sin egen rover, som nå er Mars 2020. Det betydde at ESA ikke hadde nok penger. Da gikk de til Russland og fikk russisk launch og landing mot at russerne fikk med noen instrumenter.

Samarbeidet varte i flere år, inntil like før roveren skulle forlate jorda.

— To måneder før de skulle skyte opp, så invaderte Russland Ukraina. Da skrudde ESA ut instrumentene til russerne, fjernet alt og fikk en avtale med NASA. Men to år senere ble Donald Trump president for andre gang og kuttet i forskningen, sier Hamran.

— Deriblant hele støtten til ExoMars, så nå er det ingen som vet hva som skjer.

Men underveis startet Hamran på et annet prosjekt.

— I 2013 skrev jeg et prosjektforslag med eget norsk instrument. Men jeg fant ut at jeg ikke kunne gjøre det uten å amerikanske forskere med meg. Da tok jeg kontakt med professoren på UCLA som jeg hadde vært i kontakt med før. Han sa ja med en gang. Han er såkalt deputy principal investigator og jeg er principal investigator.

Det norske instrumentet ble til Rimfax. Resten er romfartshistorie.

astronomi

Vil at det skal bli enklere å forske på uidentifiserbare fenomen

Mars-radaren

En historie med mange merkedager. Dessverre foregikk oppskyting og landing under covid, slik at forskerne måtte holde seg i Norge.

Likevel. Mars 2020-prosjektets møte med den røde planeten ble sendt på TV. Og den 18. februar 2021 var Hamran mer enn en tilskuer.

— Vi var her og NRK hadde direktesending. Det største var landingen, for det er jo uendelig mange ting som kan gå galt.

Men det gjorde det ikke.

— Jeg vet ikke om noe som gikk galt under landingen.

Fire dager senere ble Rimfax aktivert. Hamran husker godt øyeblikket da den sendte sine aller første målinger til jorden.

— Det kom på natta da jeg var på hytta. Jeg var våken og stod opp da jeg visste at dataene skulle komme ned. Det var ganske kjedelige data, men det var de første.

Dataene ble raskt mer spennende.

— Da vi landet trodde alle at kraterbunnen var en gammel innsjø. Da vi begynte å se på bunnen så vi at det ikke var havbunns-sediment vi så, men vulkanske bergarter. Og en mye mer kompleks geologi enn det folk hadde trodd. Det var mye diskusjon om hva vi egentlig så, og det diskuteres fortsatt.

Det gjør også fremtiden til Mars 2020, som heller ikke er fritatt fra budsjettkutt.

— Roveren samler inn steinprøver og tanken er å ta de tilbake til jorden. Men det programmet, Mars Sample Return, er kuttet. Vi ligger inne i budsjettet videre, men kun som en vitenskapelig robot på overflaten av Mars. Vi hadde et møte med folk fra NASA, som mente at roveren kostet så mye å sende opp. Så de prøver å skvise mest mulig forskning ut av investeringen.

— En million dollar per kilo

I starten jobbet de «24 timer, 7 dager i uka.» Nå deler de jobben med UCLA, to uker på og to uker av.

— Vi opererer roveren på Mars fem dager i uka fra Norge. På roveren er det en mast med to kameraer. Et stereopanorama-kamera, og et spektrometer med laser. På armen er det et røntgenspektrometer som måler grunnstoffene til steinen og et Raman-spektrometer som måler karbonstrukturer og molekyler.

Og Rimfax.

— Georadaren ser ned i bakken, for man ønsker å ta prøver fra områder der det kunne vært liv. Det er derfor vi dro til dette krateret på Mars. Vi tar målinger hver tiende centimeter, de setter vi sammen til et bilde av bakken. Det blir ganske mye data til slutt.

Hamran viser vei ned korridoren forbi en rekke med kontorer og inn et rom som oser forskning. Rare instrumenter, glass og metall. Peker på en rektangulær bokslignende sak som skinner i gull.

— Her er Rimfax i fullskala.

Mindre enn man kunne tro. Det må den være, forklarer han, for vekt er avgjørende og hver kilo koster penger. En måneferd han nylig hørte om tok «en typisk pris» på en million dollar per kilo.

ansettelse

Hun blir den første kvinnelige direktøren på Norsk Polarinstitutt

— Minst like mye tid på musikk

Men Hamran bygger ikke bare instrumenter på jobb. Han tar fram mobilen og viser et bilde av en «treveis hornhøyttaler med bass, og en 25 år gammel hjemmebygget rørforsterker».

— Den står i kjelleren, jeg har eget rom for den.

— Og en hifi-entusiast hører vel bare på spesielt utvalgte album?

— Nei, jeg hører på alt. Lydkvalitet bryr jeg meg egentlig ikke om. Men jeg hører mye klassisk, spesielt store orkesterverk. Symfonikere, som Beethoven og Mahler. Det er vanskelig på små høyttalere, da må du ha litt størrelse. Opera er også bra. Det må du nesten i operaen for å høre, men jeg synes jeg får det ganske bra til hjemme. Jeg har brukt minst like mye tid på musikk som på forskning, sier han, og sikter til mer enn utstyr. 

— Jeg begynte å høre musikk på 1970-tallet. Det var jo kjempedårlig lyd, men jeg likte musikken. Jeg har hørt veldig mye Bob Dylan. Så spiller jeg litt gitar i et Neil Young-coverband.

Det er en artist han har sett flere ganger, også da Young nylig besøkte Bergen. Og i Irland den gangen både Young og Dylan spilte samme kveld, på en fotballstadion i Kilkenny.

For Hamran ser mye konserter, og har opplevd de fleste av sine gamle helter fra 1970-tallet.

— Jeg har sett Deep Purple. Black Sabbath er det eneste av de gode, gamle jeg ikke har sett.

Han jogger gjerne også. Deltar ikke i konkurranser, men løper i skogen.

— Men jeg er over 60, og da får du vondt uten noen god grunn. Det bare dukker opp.

Vannkanal

Verdensrommet er som kjent stort, og verken alder eller bragder hindrer Hamram fra å drømme videre. Og en vakker dag skal han kanskje få oppleve en ny månelanding, denne gangen i en av hovedrollene.

— Vi har fått en kontrakt med ESA, sammen med iSpace Europe fra Luxemburg som lager rover. Vi skal levere en georadar. Meningen er at vi skal skyte opp i 2028 og dra til Sydpolen på månen for å se etter is. Enten i de permanente skyggekraterne eller i såkalt kalde steder på månen, sier Hamran.

— Man er overbevist om at det er is, men ingen vet hvor mye. Vi skal ha en georadar som skal se om det kan være store mengder is nede i bakken.

Med instrumenter på Mars og snart månen, hva mer er det å drømme om?

— Vi håpet å finne is eller vann på Mars, og det har vi ikke gjort enda. Men vi har for første gang observert en vannkanal, som vi har kjørt over på to plasser.

For det har vært vann på Mars.

— Det er helt sikkert, og dette vil kunne fortelle mye. Det kan synes som en vannføring på Mars. Og det er første gang vi har observert en vannkanal, sier han.

Det er langt fra første gang han bidrar til nyvinninger i rommet. Og neppe heller den siste.