Innstegsstillinger: Tydelig karrierevei eller falsk trygghet?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Akademiet for yngre forskere (AYF) deler myndighetenes ønske om å sikre gode vilkår og rekruttering til norsk akademia. Innstegsstillinger kan ved første øyekast fremstå som nettopp dette — en gyllen mulighet for unge akademikere til å vise hva man duger til med løfte om fast jobb i andre enden. 

Likevel ser vi skjær i sjøen, særlig når ordningen foreslås brukt for å ansette førsteamanuenser på prøvetid. 

En av hovedutfordringene med innstegsordningen er at den i praksis kan fungere som en «fordekt midlertidighet». Ved å legge opp til en prøveperiode på inntil sju år, risikerer vi at unge forskere befinner seg i en unntakstilstand langt inn i 30- og 40-årene. 

Debatt ● Justin Valasek

Ingen faste stillinger før professornivå?

En unntakstilstand som da varer gjennom hele livsfasen hvor mange etablerer familie og trenger økonomisk trygghet. 

NIFUs ferske rapport om forskeres arbeidsmiljø og psykiske helse viser en urovekkende sammenheng mellom stillingsform og mental helse. Høye nivåer av stress og angst er dessverre utbredt blant midlertidig ansatte som stipendiater og postdoktorer. Ved å utvide bruken av innstegsvilkår, står vi i fare for å forlenge disse arbeidsmiljøutfordringene utover i karrieren, snarere enn å løse dem. 

Spørsmålet er om vi ender opp med en sektor som kun er attraktiv for dem som har den økonomiske og mentale ryggraden til å tåle mange år med usikkerhet. 

psykisk helse

Statsråd bekymret for stipendiatenes helse, men tror de vil få det bedre

I vårt høringssvar til HK-dir har vi pekt på at ordningen kan skape et uheldig press. Den som ansettes skal ikke bare kvalifisere seg til en stilling som førsteamanuensis eller professor, hen må også oppfylle tilleggskrav satt av institusjonen. 

Dersom disse er svært spesifikke eller urealistiske, som krav om ekstern finansiering eller publisering i bestemte tidsskrift, vil dette gå på bekostning av den frie grunnforskningen.

Når den faste ansettelsen er betinget på kravoppnåelse, vil kandidaten naturlig nok prioritere de oppgavene som gir målbare resultater for å sikre jobben her og nå. 

Dette vil hemme dristig og nyskapende forskning som gir resultater kanskje først etter mange år. I verste fall kan et slikt press på resultater også utfordre den forskningsetiske kvaliteten. 

Debatt ● Jon W. Iddeng

Innstegsstilling — en velmenende tanke, men en dårlig løsning

En utstrakt bruk av innstegsstillinger kan også skape et «A- og B-lag» blant unge forskere. 

Institusjonene plikter å gi ansatte på innstegsvilkår tilgang til forskningsressurser, faglig veiledning og bistand som er nødvendig for å kunne oppfylle de spesifikke kravene i arbeidsavtalen, mens forpliktelsene ovenfor ordinære postdoktorer er langt mer uklare. 

De som ansettes på innstegsvilkår kan dermed få langt bedre tid og mer støtte til å kvalifisere seg enn ordinære postdoktorer.

Samtidig er overgangen til et system med flere innstegsstillinger spesielt utfordrende for de forskerne som allerede har brukt flere år på å kvalifisere seg gjennom ordinære løp. 

De kan ha oppnådd kvalifisering til førsteamanuensis-nivå gjennom flere år i postdoktorstillinger og forskerstillinger, men oppleve at de faste stillingene de har siktet mot blir erstattet av utlysninger på innstegsvilkår. Disse forskerne vil ikke kunne ansettes i disse innstegsstillingene dersom det har gått enn fem år siden disputas. I praksis vil de, ironisk nok, være overkvalifisert for fast ansettelse. 

Innstegsstillinger

Fikk bli med i prøve­ordning for unge forskere og ble professor etter fire år

Før vi gjør innstegsstillinger til den nye normen må vi utforske andre muligheter. 

Et konstruktivt alternativ er å i større grad utlyse faste førsteamanuensisstillinger hvor ansettelseskriteriene gjør det mulig for forskertalenter tidlig i karrieren å nå opp i konkurransen.

Dette vil gi institusjonene mulighet til å satse på talenter basert på potensial, samtidig som forskeren får den tryggheten som skal til for å bygge et langsiktig forskningsløp. Når en person ansettes fast, er institusjonen også mer motivert for å investere i vedkommende gjennom tett oppfølging og veiledning fra dag én.

Vi trenger en rekrutteringspolitikk som bygger opp under forskerrollen, ikke en som skaper frykt for å trå feil. Forutsigbarhet er ikke bare et gode for den enkelte forsker, det er en forutsetning for kvaliteten og mangfoldet i norsk forskning.

kvalifikasjoner

Dette teller mest når du søker jobb: — Ikke antall artikler alene