Debatt ● Seyed Ali Amirshahi
Er det mulig å være en «langsom ph.d.-stipendiat»?
Hvor realistisk er ideen om å være en «langsom professor» for noen i akademia uten tryggheten av en fast stilling?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den siste tiden har debatten om «langsom professor» ført med seg mange interessante innlegg. En av de mest minneverdige titlene, som virkelig viser hvor merkelig konseptet kan virke for utenforstående, kommer fra Arnt Ove Hopland: «Eg vil være en langsam ambulansesjåfør». Skulle ønske jeg hadde kommet på den punchlinen selv!
Men hvor realistisk er denne ideen for noen i akademia uten tryggheten av en fast stilling? Selv gikk jeg nylig fra en midlertidig kontrakt til en fast stilling. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvor stressende de siste årene har vært (med konstant bekymring for evalueringsrapporter og om jeg oppfylte alle kravene), men dette handler ikke om meg.
La oss heller se på ph.d.-stipendiater, som uten tvil står overfor det største presset og de mest urettferdige kontraktene i vårt akademiske system.
Hvordan henger debatten om «langsom professor» og/eller «slow-bevegelsen» i akademia sammen med situasjonen for doktorgradsstipendiater? Det er et par ting jeg lurer på:
- Er en «langsom ph.d.»-tilnærming realistisk for doktorgradsstipendiater, eller krever «langsomhet» tryggheten av en fast kontrakt?
- Hvordan vil en «langsom professor»-modell påvirke fremgangen til stipendiater som allerede er under enormt press for å levere innen kort tid?
De fleste ph.d.-kandidater (uten undervisningsplikt) har en treårskontrakt. I løpet av denne tiden må de, som alle som starter i en ny jobb, gjennom en omfattende onboarding-prosess: finne bolig, håndtere administrativt papirarbeid og etablere seg. Og dette er før vi tar hensyn til utfordringene ved å flytte fra utlandet, for dem det gjelder.
I tillegg må de sette seg inn i forskningsfeltet sitt, gjøre en litteraturgjennomgang og planlegge prosjektet. Legg til perioden de trenger for å skrive avhandlingen, og man kan sjenerøst anta at minst seks måneder allerede er brukt.
Legg til kravet om 30 studiepoeng med kursarbeid (omtrent ett semester), og det gjenstår bare to år til selve forskningen.
Etter å ha jobbet ved akademiske institusjoner i Norge, Tyskland, Frankrike og USA, kan jeg med sikkerhet si at to år ikke er i nærheten av nok tid for et doktorgradsprosjekt.
For å gjøre vondt verre: av grunner jeg fortsatt ikke forstår, kan ikke doktorgradsstipendiater i Norge motta dagpenger ved slutten av kontrakten før de har levert ferdig avhandlingen. En policy jeg aldri har sett andre steder.
Faktisk fungerer dagpenger i mange land som en livline for å fullføre avhandlingen. Og med dagens økonomiske begrensninger ved norske universiteter, har forlengelser fra institutter eller fakulteter blitt sjeldne.
Selv om jeg er enig i at arbeidspresset i akademia har økt de siste årene, er fast ansatte i Norge fortsatt heldige som har en relativt god balanse mellom jobb og fritid.
For eksempel spurte en gjesteprofessor fra Japan en gang hvorfor alle her så ut til å jobbe deltid, siden de fleste ankommer rundt klokken 08.00—09.00 og drar innen klokken 16.00!
Min bekymring er at argumentet for en «langsom professor»-modell risikerer å fremstå som Marie Antoinettes beryktede «La dem spise kake» — fullstendig løsrevet fra realitetene til dem med midlertidige kontrakter.
Redegjørelse om bruk av kunstig intelligens: Forfatteren har brukt Microsoft Copilot som støtte i arbeidet med denne teksten i norsk språkdrakt.
