Debatt ● May-Linda Magnussen og Irene Trysnes
Ja til kritisk langsomhet i norsk akademia
De som er systemkritiske, kan kanskje virke klagete — eller til og med sutrete.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vår professorkollega Alexander Ruser er skeptisk til at professor Birgitta Haga Gripsrud ved Universitetet i Stavanger og andre mener at det er viktig å senke tempoet i den akademiske hverdagen i Norge. Her skriver vi om de viktigste refleksjonene vi gjorde oss da vi leste kronikken, først og fremst med utgangspunkt i forskningen i to prosjekter hvor omdreiningspunktet er akademisk hverdagsliv, professorkvalifisering, kjønn og mangfold.
Vi anerkjenner at det finnes mer akselererte og pressede situasjoner i akademia i andre geografiske kontekster, men ser ingen motsetning mellom slik anerkjennelse og kritikk av det vi ser som uheldige utviklingstrekk i norsk akademia. Tvert imot.
Vi selv og mange forskningsdeltakere i nevnte prosjekter er takknemlige for å jobbe ved et norsk universitet, og vil nettopp derfor verne om og styrke det vi ser som umistelige universitetsverdier.
Når vi selv diskuterer tingenes tilstand med akademikere som jobber i andre land, så mener også de at vi må gjøre vårt for at de uheldige og alvorlige trekkene i deres egne kontekster ikke forplanter seg enda mer til norsk akademia.
Vi ser ei heller at det å peke på uheldig akselerasjon og press i norsk akademia er synonymt med å elendighetsbeskrive tilværelsen i sektoren. Vi leser tvert om Gripsruds tekst som gjennomsyret av sterk pasjon for og glede i det akademiske virket. Det samme synes vi gjelder for kronikken til professor Anne Birgitta Nilsen ved OsloMet, som også argumenterer for viktigheten av mer langsomt akademisk virke.
Slik vi forstår disse tekstene, er nettopp nysgjerrighet, engasjement, meningsfullhet og glede noe av det som har bidratt til at begge kronikkforfatterne holdt et jobbtempo som etter hvert ble kontraproduktivt, både for deres akademiske virke, for akademia mer generelt og for livene deres. Dette er fortellinger vi kjenner igjen fra nevnte forskningsprosjekter.
Ruser ser ut til å forstå Gripsruds og lignende innlegg som forsøk på å få sympati, og som tegn på at forfatterne bak slike innlegg ikke innser hvor heldige de egentlig er. Vi leser verken Gripsruds eller Nilsens innlegg slik. Det personlige er sosiologisk, tenker vi, ikke minst etter vår deltakelse i Kabal- og FEMPROF-prosjektene ved Universitetet i Agder.
Er det for eksempel tilfeldig at så mange kvinnelige førsteamanuenser vi har intervjuet, har vært utmattede? Er kvinner kanskje likevel det svake kjønn? Eller er det noe med akademia og med samfunnet for øvrig som gjør at det blir sånn?
Vi forstår nevnte utmattelse som aller mest preget av de sosiale sammenhengene de intervjuede kvinnene navigerer, og for oss ser det ut som om også Gripsrud og Nilsen tenker slik.
Hvem vi er som individer påvirker ofte våre situasjoner, også når det gjelder helse (selv om også hvem vi blir som individer, er sosialt formet). Begge de nevnte innleggene viser slik (selv)innsikt, samtidig som forfatterne også retter det analytiske blikket utover. De skriver ikke om utfordringene de tar utgangspunkt i som rent personlige, uheldige utfordringer.
De som er systemkritiske, kan kanskje virke klagete — eller til og med sutrete.
Av de kvinnelige førsteamanuensene vi har intervjuet, og som forteller om vanskelige situasjoner, legger mange mest skyld på seg selv. De som er systemkritiske, kan kanskje virke klagete — eller til og med sutrete. Bak frustrasjon knyttet til egen arbeidshverdag ligger imidlertid bekymringer for andre og for akademia mer generelt.
Mange av våre kvinnelige forskningsdeltakere forteller at de har vært gjennom krevende stipendiatperioder, midlertidighet og andre utfordringer, slik også Gripsrud er inne på.
Med tiden har de imidlertid kommet i posisjoner hvor de i større grad kan og føler et ansvar for å ta opp betingelser som kan skade mange av oss og akademia som helhet, men som samtidig kan ramme noen av oss særlig hardt. De av oss som er stipendiater eller midlertidig ansatte i andre stillinger er ifølge vår forskning noen av disse.
Om det er slik at stipendiater eller andre midlertidig ansatte kritiserer tingenes tilstand i mindre grad enn ansatte høyere i det akademiske hierarkiet gjør, så forstår ikke vi dette som et utslag av at de er laget av et sterkere stoff enn Gripsrud eller Nilsen.
Det handler i stedet om at de i mindre grad kan kritisere, gitt sin posisjon. Hvorvidt mennesker i slike posisjoner forteller om sine vanskeligheter, og til hvem, handler også om hvorvidt de opplever at der er rom for å fortelle om sårbarhet og tilkortkommenhet, med sin akademiske ære i behold.
Vi leser både Gripsrud og Nilsen dit hen at de er bevisste på den privilegerte og innflytelsesrike posisjonen de etter hvert har kommet inn i, og nå bruker denne posisjonen til å ta ansvar for andre og for vårt akademiske fellesskap. De vil dele med oss andre det de lærte, om seg selv og om sektoren de jobber i, da de var i vanskelige situasjoner.
Deres hovedargument, slik vi forstår det, er at deres mer langsomme væren og gjøren ikke bare kommer dem selv til gode, men også bidrar positivt til det akademiske kollektivet.
Det gir økt kvalitet i deres akademiske virke — et budskap verken Ruser eller Kristian Gundersen, professor ved Universitetet i Oslo, ser ut til å fange.
Vi leser dermed tekstene til Gripsrud og Nilsen som produktiv kritikk. De vil øke bevisstheten om handlingsrommet og makten vi professorer har særlig mye av, og som vi må bruke til å kjempe for akademias sjel, for å bruke begrepet til Hilde Larsen Damsgaard, dosent ved Universitetet i Sørøst-Norge.
At langsomhet gir kvalitet kjenner vi også igjen fra forskningen vår. Våre forskningsdeltakere knytter i tillegg langsomhet til arbeid som styres av egne interesser, styrker og verdier mer enn i tråd med uheldig styring utenfra. Også derfor er en kritisk, produktiv diskusjon om dagens tempo helt avgjørende for å kunne kjempe for universitetet som institusjon.
At langsomhet gir kvalitet kjenner vi også igjen fra forskningen vår.
Vår siste refleksjon er denne: Selv om vi høyst sannsynlig kan si at norsk akademia gir bedre betingelser for et godt (akademiker)liv enn hva akademia i en del andre geografiske kontekster gjør, så er ‘norsk akademia’ likevel en kategori som skjuler et stort mangfold.
Forskningen vår viser at betingelsene for den enkeltes virke varierer veldig, til og med innenfor samme universitet, fakultet eller institutt. Mens mange vi har intervjuet forteller om et voldsomt tempo og tidspress, er det også noen som ikke gjør det. Det er også ulikt hvordan vi forholder oss til vår akademiske omverden.
Både vår egen og andres forskning peker for eksempel mot at kvinner — som gruppe — gjør mer lavstatus, mindre synlig og mindre meritterende akademisk arbeid enn hva menn som gruppe gjør. Våre opplevelser av ulike typer press er med andre ord antakeligvis blant annet kjønnede.
Siden vi lever hele liv, så vil også våre ulike livssituasjoner prege vår totale situasjon som akademikere og mennesker, slik Gripsrud er inne på.
Akademikere med store omsorgsoppgaver føler for eksempel ikke nødvendigvis at de har fri når de ikke gjør akademisk arbeid. Når det gjelder slike oppgaver, så vet vi at også disse er skjevfordelte i befolkningen, blant annet ofte knyttet til kjønn.
Mye forskning peker også mot at fysisk, mental og emosjonell slitasje i samfunnet vårt, og også i akademia, blant annet ofte er kjønnet. (Det betyr imidlertid ikke at dette alltid går i menns favør, men det er en annen diskusjon).
Forskningen i Kabal- og FEMPROF-prosjektene viser imidlertid at nevnte og lignende utfordrende situasjoner ikke bare må forstås som hindre i våre akademiske yrkesløp og livsløp. I stedet kan de utgjøre verdifulle og lærerike erfaringer. De kan tilby nye ståsteder å se akademia fra, legge til rette for kritikk av og motstand mot uheldig styring, og gi økt innflytelse over og kvalitet i vårt akademiske og menneskelige virke.
Også her synes altså mange av våre forskningsdeltakere å være på linje med Gripsrud og Nilsen.
