Etnolog i psykiatriens tjeneste

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

Fakta

Christine Ødegaard

Foto: Hans Jørgen Brun / UiB

• Disputerte 20.6.2023 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen
• Har levert avhandlingen "Medication free treatment for people with psychosis"

— Jeg forsket på medikamentfri behandling av pasienter med psykoselidelse. Innen psykiatrien har det vært en lang debatt om effekten av antipsykotika, og for noen år siden ble det iverksatt et prosjekt med økt fokus på medikamentfrie behandlingstiltak. I arbeidet ville jeg undersøke hvordan dette fungerte for brukerne.

— Dette høres ikke bare faglig ut, men ganske politisk også?

— Ja, jeg er et veldig politisk menneske, så dette temaet pirret mange av mine interesser. For det er en veldig politisk forhistorie her: Medikamentfri behandling oppsto som et politisk prosjekt helt tilbake til 2011. Ulike brukerorganisasjoner som har vært kritisk til det de mener er tvangsmedisinering, gikk da sammen om å foreslå alternative behandlingsmetoder. Regjeringen lyttet og satte i gang forsøk i 2016. Da ble det i større grad lagt opp til at pasienter selv kunne velge om de ønsket å bruke medisiner eller forsøke å erstatte medisinene med andre behandlingsformer. Og i 2017 begynte jeg på doktorgraden for å undersøke hvordan brukerne opplevde å kunne velge dette behandlingsforløpet.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg er utdannet etnolog, og gift med en psykiater. Jeg har lenge vært interessert i hvordan ulike kulturer forstår og kommuniserer om sykdom og diagnoser, noe som ofte er kulturelt betinget. Psykiatrien er i en særstilling i så måte: her foregår jo diagnostiseringen som en samtale mellom behandler og pasient. Man kan ikke ta en blodprøve for å finne ut av hva som er galt. Da jeg så at stillingen var utlyst, tenkte jeg på alle de interessante problemstillingene som lå i dette og hoppet i det. Arbeidsstedet var på et distriktspsykiatrisk sykehus i Bergen, en fin og tverrfaglig arbeidsplass.

— Hvordan var det egentlig som etnolog å jobbe med et såpass medisinsk tema? Ble du tatt godt imot?

— Ja, det var faktisk et krav om at dette skulle forskes på fra begynnelsen av. Når brukerorganisasjonene ønsket at det kom inn noen uten medisinskfaglig bakgrunn stod jeg som kulturviter klar for jobben. Det kan jo tenkes at etnologer har et litt annet perspektiv enn medisinere, og kanskje det la til rette for de gode samtalene med pasientene.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Oppdraget mitt gikk ut på å evaluere brukerperspektivet i prosjektet med medikamentfri behandling. Dette er et nasjonalt prosjekt i helseforetak over hele landet, men jeg så på erfaringene fra Bergen. Behandlingsmetodene som brukes i stedet for medisiner, er først og fremst terapi ved hjelp av samtale, gruppeterapi, musikk, og trening. I den forbindelse fulgte jeg pasienter inn i behandlingen for å finne ut av hvordan de opplevde det. Det var viktig å løfte brukerstemmen i de faglige diskusjonene rundt behandlingsvalg. Var det nyttig og verdifullt for pasientene å motta behandling uten medisiner? Jeg snakket også med behandlerne i prosjektet. Fungerte behandlingen som forventet? Hvordan opplevde de bedring og eventuelt forverring hos pasientene? Hva skjedde når pasient og behandler hadde motstridende mål for behandlingen?

— Hva finner du?

— Jeg mener at medikamentfri behandling kan ha ført til et bedret forhold mellom pasient og behandler. Helt overordnet tror jeg at dette har skapt en større bevissthet og forståelse om bruken av og dialogen rundt medisiner, og mulighetene for et annerledes behandlingsforløp førte til mer kommunikasjon om medisineringen mellom pasient og behandler. Og så var det dessverre ikke slik at medikamentfri behandling løste alle problemer: Blant de pasientene jeg fulgte var det flere som fikk tilbakefall og akutt forverring og måtte begynne på medisiner igjen. Samtidig var de opptatt av å kunne velge ulike behandlingstilnærminger — det virker mindre stigmatiserende å si at man skal på bandøving i musikkterapien enn til regulær behandling.

— Det ble også tydelig at denne demokratiseringen av behandlingsvalg — som det jo i prinsippet er — utfordret det faglige skjønnet når pasient og behandler har motstridende mål. Og det kunne være utfordrende for behandlerne. For selv om mange av behandlerne mente det var positivt at behandlingsverktøykassen ble utvidet, var det også et inntrykk at man kunne føle seg maktesløse og fremmedgjorte fra arbeidet om det ikke gikk så bra med pasientene, og man ikke kom i behandlingsposisjon.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

 — Jeg har et veldig stort hjerte for pasientene, så det var krevende å følge dem i de tilfellene hvor det ikke gikk bra, og mange delte nokså hjerteskjærende livshistorier. Samtidig var jeg opptatt av å lytte, og formidle brukerstemmen så lojalt som mulig, og det håper jeg at jeg har fått til. Underveis var jeg også frustrert over at ting tok lang tid. Til tider følte jeg meg mer som en prosjektleder enn som en stipendiat.

—Angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, jeg angret aldri. Men det har buttet imot, og ting tok lengre tid enn jeg hadde håpet. Jeg brukte noen år mer enn planlagt på å komme i mål med arbeidet. Til tider sto det i stampe, og pandemien gjorde det heller ikke noe lettere. Men det jeg sitter igjen med, er at jeg mener jeg har vært veldig privilegert som har fått lov til å ta doktorgrad. Vi trenger mer forskning i Norge — flere stipendiatstillinger og flere forskerstillinger. Vi må styrke universitetene og sørge for at folk får seg jobb etter en fullført ph.d.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Jeg håper å få forske mer. Men jeg har også mange andre jern i ilden. Jeg er et ja-menneske som raskt blir engasjert i mye. Da jeg disputerte før sommeren fikk jeg ikke tid til å føle på tomheten i tilværelsen som post-stipendiat så lenge: valgkamp og Bergenspolitikken tok over. Jeg er engasjert i lokalpolitikken og stilte på valglisten til Miljøpartiet de grønne. Jeg ble til og med valgt inn i bystyret, så det blir fire spennende år i opposisjon. Engasjementet for forskning, og det å lytte til fagfolk og pasienter tar jeg med meg inn i politikken. Vi har mye å jobbe med politisk på helse- og psykiatri feltet.