Debatt ● Ahmet Soylu
Fabula acta est
Universiteter er mer enn produksjonslinjer; de er steder for tilhørighet, skapelse og ansvar. Likevel truer sterk politisk styring og tomme prestisjebekymringer med å redusere forskning til rutine.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Kristiania er nå en del av din identitet. Det er ditt alma mater, ditt hjem. Og du er på din side en del av Kristiania. Du er med på å definere hva Kristiania er, slik som alle våre kandidater gjør.»
Dette var ordene jeg sa til vår aller første ph.d.-utdannede ved Kristiania, etter hennes vellykkede disputas. For en institusjon med 110 års historie var dette øyeblikket mer enn symbolsk: det knyttet vår lange utdanningstradisjon til det voksende ansvaret for å bidra til kunnskapsutvikling på høyeste nivå.
En milepæl som markerer ikke bare individuell prestasjon, men også den delte identiteten mellom kandidater og deres universitet.
Men tilhørighet kommer aldri av seg selv. Den vokser langsomt, gjennom øyeblikk, steder og spor som binder oss til noe større enn oss selv. Jeg ble minnet om dette da jeg tenkte tilbake på mine egne studentår i Istanbul.
Jeg bodde en gang i Istanbul som student, men jeg følte aldri at jeg hørte til der. Etter det var gått nesten 20 år, dro jeg noen ganger alene tilbake.
Nå har jeg en favorittbokhandel, en skjult, koselig kafé, en ferjerute jeg setter pris på, og en enkel restaurant som serverer gatekjøkkenmat. Det finnes også en liten sølvsmykkebutikk jeg en gang oppdaget ved en tilfeldighet. Under mitt siste besøk virket den stengt, men jeg gikk opp og ned den samme gaten flere ganger, i håp om å finne den.
Disse stedene er ikke bare stopp på et kart. De er min signatur, et mønster av liv, i byen. Uten dem er jeg bare på gjennomreise. Med dem er jeg en del av den.
Slik er det også med arbeid. Man kan ikke virkelig høre til i en organisasjon ved å stå på sidelinjen av produksjonslinjen og kun utføre repetitive oppgaver.
Likevel beveger vi oss mot en modell for akademia der mennesker forventes å fungere som tannhjul i en maskin eller medlemmer av en maurtue: flittige, lydige og utskiftbare.
Det må finnes rom for å skape noe som bærer ditt eget preg, et sted, om enn lite, som i ånd bærer ditt navn. Uten det er du til stede, men aldri forankret. Og i et universitet kan det ikke bare handle om mekanisk undervisning, rutineadministrasjon eller sjablongforskning.
Likevel beveger vi oss mot en modell for akademia der mennesker forventes å fungere som tannhjul i en maskin eller medlemmer av en maurtue: flittige, lydige og utskiftbare. I en slik logikk risikerer selv demokratiet å bli sett på ikke som et ideal, men som en hindring, fordi det tar tid, krever refleksjon og gir rom for det upraktiske, men dypt menneskelige.
Tilsvarende blir den politiske styringen av akademia stadig sterkere. En politiker erklærte en gang at «festen er over» i forbindelse med budsjettkutt. En annen reduserte år med studier og innsats ved å kalle flere fag for tullestudier. Nå dreier debatten seg om relevansen av ph.d.-utdanningen med hensyn til samfunnets umiddelbare behov.
Men én ting må vi huske: vi driver med kunnskapsutvikling. Denne sektoren, hvis den i det hele tatt kan kalles en industri, trenger først og fremst selvrespekt og høy integritet mer enn detaljstyring. Det er dette både akademikere og politikere er forpliktet til å verne om.
Og det begynner med språket. Ord betyr noe, de kan nære eller de kan forringe, de kan åpne rom for tilhørighet eller stenge det. Om noe bør bekymre oss, er det et akademia som stilltiende aksepterer nedsettende språk og rolig underkaster seg direktiver, og dermed mister både sin verdighet og sin stemme.
Dette er avgjørende fordi hvordan vi snakker om akademia påvirker hvordan vi former selve fundamentet, forskerutdanningen.
Om vi tar forskerutdanningen som utgangspunktet for profesjonen, ser vi at en ph.d. først og fremst handler om å utvikle en forskningskompetanse, en kombinasjon av ferdigheter, holdninger og tenkemåter som gjør uavhengig kunnskapsutvikling og problemløsning mulig. Over tid, enten teoretisk eller anvendt, blir dyp fagspesifikk ekspertise mindre sentral.
Det som består, er kompetansen til å undersøke, analysere og skape kunnskap, og det er nettopp dette tre år med doktorgradsstudier er utformet for å bygge.
Kanskje leter vi etter løsninger på feil sted. I stedet for bare å stille spørsmål ved relevansen av ph.d.-programmene, bør vi spørre: hvordan kan vi bedre utdanne beslutningstakere, arbeidsgivere og offentlig sektor om verdien av forskningskompetanse, slik at arbeidsmarkedet er forberedt på å anerkjenne og utnytte hele kompetansesettet til en ph.d.-kandidat?
Er industrien klar til å ta imot disse ferdighetene? Er norsk næringsliv virkelig kunnskapsdrevet? Hvorfor investerer vi ikke, for eksempel, deler av oljefondet i å bygge en kunnskapsdrevet industri? Ville ikke det vært den sanneste arven vi kunne etterlate til kommende generasjoner?
Kunnskapssuverenitet er den største ressursen av alle, en som når som helst kan omdannes til verdi. Men denne arven handler ikke bare om politikk og investeringer, den avhenger også av hvordan hver ny generasjon forskere bærer sin rolle.
Til våre ph.d.-kandidater: ikke bli rene metodeforskere som begrenser seg til smale tekniske øvelser som kunnskapsarbeidere. Ha en bredere forståelse. Begrens dere ikke til å være bare fagspesialister, vær først og fremst skapende tenkere. Ikke vær for opptatt av prestisjen knyttet til «teoretisk» forskning fremfor «anvendt» forskning.
I sannhet er enhver undersøkelse, enten det gjelder et produkt, en sosial prosess eller et naturfenomen, en del av virkeligheten og verdig til å studeres. Det som teller, er nysgjerrighet, integritet og mot til å stille spørsmål som etterlater spor, som signaturer i en by eller kandidater i et universitets liv.
Og et ord til mine kolleger: vi bør, mer enn noen andre, være de mest ydmyke, siden vi bedre enn noen vet hvor foranderlig kunnskap er, hvordan det som regnes som sant i dag kan bli forkastet i morgen. Vår oppgave er ikke bare å utvikle kunnskap, men også å formidle den, å forklare hva vitenskap betyr, hvordan vårt arbeid foregår og hva som er dets natur, og hvorfor det har verdi. Vi må motstå fristelsen til å låse oss inne i våre artikler og kontorer.
Vitenskap lever ikke i isolasjon, den puster bare når den hører hjemme i samfunnet, i næringslivet, i kulturen og i studentenes liv. Å forklare oss selv og hva vi gjør for offentligheten er ikke en ekstra byrde, men en uunnværlig del av vårt oppdrag.
Til syvende og sist handler det ikke om at vi spiller våre roller, men om at vi tør stille de virkelige spørsmålene, før rutiner, titler og sterk politisk styring overskygger de dypere problemene.
Kanskje er det på tide at noen sier det: fabula acta est — fortellingen er fullført.
Merk: Forfatteren er ikke morsmålsbruker av norsk og har brukt språklige verktøy og veiledning for å oversette og bearbeide teksten. Innhold, refleksjoner og struktur er hans egne.
