Å tale er å føle og tenke

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Diskusjoner om språk og dets rolle i utformingen av nasjonal identitet og demokrati står sentralt i mange land i dag, spesielt i en globalisert verden. Jeg har alltid funnet det fascinerende å reflektere over hvordan mening og språk møtes, og hvordan dype, komplekse ideer – både emosjonelle og analytiske – uttrykkes og forstås innenfor og på tvers av ulike kulturer.

Jeg husker hvordan jeg på slutten av 1990-tallet satt i rommet mens faren min fulgte med på tyrkiske politiske debatter på TV. Selv om jeg ikke fulgte aktivt med, fanget jeg opp noe fra stemningen og tonen. I ettertid forstår jeg hvorfor disse samtalene fanget meg. Tyrkia var, og er fortsatt, et fragmentert land, ikke bare politisk, men også religiøst, etnisk og kulturelt. Ingenting var svart-hvitt, bare et bredt spekter av gråtoner. Ingen hadde helt rett eller helt feil. Samtalene var derfor nyanserte, lagdelte og inngående. Det traff meg sterkt.

På dette punktet er jeg i stor grad enig med Trine Skei Grandes syn på bevaring av det norske språket, slik det kommer frem både i hennes egen kronikk i VG, «Norsk språk er i fare», og i Khronos gjengivelse av hennes budskap i artikkelen «Vil at universiteter og høgskoler må forpliktes til å velge norsk pensum».

norsk fagspråk

Vil at universiteter og høg­skoler må forpliktes til å velge norsk pensum

Likevel mener jeg perspektivet hennes er ufullstendig. Jeg ønsker å utvide bildet hun tegner og bygge videre på tankegangen. Min relasjon til språk har aldri sluppet taket. Jeg har bodd i flere land og møtt andre- og tredjegenerasjons tyrkiske innvandrere hvis familier emigrerte på 1960- og 70-tallet. Jeg har sett deres kamp med språk og identitet på nært hold.

Dette ble enda mer personlig da jeg fikk barn. Jeg ønsker og arbeider for at de skal beherske både tyrkisk og norsk på morsmålsnivå. De snakker begge språk godt, men mitt virkelige ønske er at de skal utvikle dybde. Dybde betyr å kunne uttrykke sitt indre liv, både følelsesmessig og kognitivt, på en nyansert og kompleks måte. 

Å snakke et språk til daglig bruk er det mest grunnleggende nivået. For at et språk skal være sterkt, må det være knyttet til et rikt indre landskap av tanker og følelser. Samtidig krever utviklingen av et slikt indre liv en dyp tilknytning til selve språket.

Derfor går dette spørsmålet langt utover fagartikler eller pensum. Språk er ikke bare et redskap for kunnskap, men også for følelser, kultur og felles forståelse. Grandes poenger om utfordringer i høyere utdanning og hennes oppfordring til statlig støtte er gyldige, men de peker først og fremst på noen symptomer snarere enn rotårsakene. Dette handler om langsiktige spørsmål som krever helhetlige og flerfasetterte strategier, ikke hurtigløsninger gjennom enkeltstående tiltak.

La oss begynne med det opplagte. Engelsk dominerer i akademisk publisering. Forskning er i sin natur universell, og å publisere utelukkende på norsk ville isolert funnene og gjort dem mindre synlige og kanskje meningsløse internasjonalt. For å opprettholde norsk som et levedyktig vitenskapsspråk må man speile banebrytende internasjonal forskning og terminologi på norsk, særlig i pensum og undervisningen.

Dette krever tid, ressurser og støtte til fagmiljøene. Men med vedvarende budsjettkutt, økende press for å levere på prestasjonsindikatorer og vekt på kortsiktig arbeidslivsrelevans, blir dette stadig vanskeligere. Hvis samfunnet forventer at høyere utdanningsinstitusjoner skal ta ansvar, må det også stille med midlene som trengs.

Debatt ● Marte Blikstad-Balas, Thom Jambak og Åse Wetås

Alvorlige utfordringer for norsk fagspråk

På et bredere nivå avhenger utviklingen av et språk av den sosiale konteksten. Vi kan ikke basere oss utelukkende på språkpolitiske vedtak. Vi må investere i å dyrke samfunnets emosjonelle og intellektuelle dybde, noe som igjen skaper genuin etterspørsel etter språket. Dette kan oppnås ved å rekruttere de dyktige norske talentene til skoler og universiteter, sikre at de er forpliktet til å bruke og utvikle norsk som akademisk språk, og ved å styrke en kultur der folk har lyst til å engasjere seg dypt i språket sitt, støttet av levende bibliotek, medier og litteratur. Dette krever bedre økonomiske rammer for lærere, forelesere og professorer, og vedvarende satsing på kunst, kultur og samfunn – integrert dypt i byene og lokalmiljøene våre.

Likevel peker utviklingen i motsatt retning. Offentlig finansiering og studieplasser innen kunst, samfunnsvitenskap og humaniora er stadig mer utsatt, på grunn av et snevert fokus på umiddelbar økonomisk nytte. Disse fagene gir kanskje ikke raske økonomiske gevinster, men de er avgjørende for å bevare språk og kultur på lang sikt.

Den samme utfordringen gjelder for eksempel almenkulturelle tidsskrifter viet til litteratur, kunst og filosofi. Over hele verden befinner mange av dem seg i en sårbar posisjon. De appellerer til en liten intellektuell elite, samtidig som de kjemper for å opprettholde både leserkrets og økonomisk støtte. Samtidig prioriterer hovedstrømsmedier ofte snevert dataorienterte argumenter, polariserende eller populistiske kommentarer og raske løsninger. Dette går ofte på bekostning av nyanser, tvetydighet og vedvarende refleksjon. Hvordan kan vi forvente at språket blomstrer, når vårt indre liv er i ferd med å krympe?

Internasjonalisering er den andre siden av saken og spiller en viktig rolle. Man kan ikke forstå seg selv uten å møte den andre, og det gjelder også for nasjoner. Å utsettes for internasjonale perspektiver gir både rikdom og et nødvendig press som driver samfunnsutviklingen fremover og dermed også språkets utvikling. Nøkkelen er å finne en balansert vei, der man holder seg åpen mot verden og samtidig investerer langsiktig i å sikre at norsk kan romme hele spekteret av menneskelig erfaring – fra vitenskapelige teorier til de dypeste følelser.

Til slutt er pågående politiske debatter, med innlegg som «Meg, meg selv og jeg» av Edvin August Velle og «Akademia må tåle større politisk mangfold» av Oliwia Skowron, svært relevante. En nasjonal samtale som bare handler om seg selv, løsrevet fra empati og det felles gode, nasjonalt og globalt, svekker samfunnets samvittighet og dermed også dets dybde. Over tid vil dette påvirke språket og til slutt også demokratiet. Jeg frykter at økende individualisme og liv sentrert rundt personlig komfort og forbruk kan skape generasjoner som ikke lenger har evne til å forbinde seg med sin egen litterære og kulturelle arv.

Debatt ● oliwia skowron

Akademia må tåle større politisk mangfold

Alt i alt: Å tale er å føle og å tenke. En stund har vi forsøkt å rømme fra følelsene, men i etter-sannhetens tid ser det ikke ut til at vi nærmer oss fornuften heller. Hva er da egentlig et språk? Hvis vi vil at norsk skal leve, må vi gi det dybde – i oss selv, i utdanning, og i samfunnet. Derfor må vi se forbi symptombehandling for å bevare og utvikle det.

Forfatteren er ikke morsmålsbruker av norsk og har brukt språklige verktøy og veiledning for å oversette og bearbeide teksten. Innhold, refleksjoner og struktur er hans egne.