Debatt ● Solveig Topstad Borgen og Maja Nordtug
Fagfellevurderingskrisen er krise for yngre forskere
Fagfellevurdering — som er en essensiell del av akademia — kan ikke lenger behandles som en ekstraoppgave.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
En nylig rapport gjennomført av NIFU beskriver voksende utfordringer med et publiseringssystem som belager seg på fagfellevurderinger. At fagfellevurdering er i krise går særlig utover unge forskere som forsøker å gjøre en karriere i en stadig mer presset sektor.
Vi trenger løsninger som synliggjør, anerkjenner og belønner fagfellevurdering, for å sikre et bærekraftig forskningssystem.
For unge forskere er det helt essensielt å bygge opp en god CV. Publikasjonslisten må vokse, den riktige undervisningskompetansen må på plass, de riktige konferansene må besøkes og man må få nok veiledningserfaring — til en gang å kvalifisere for fast jobb.
Men, for at akademia skal gå rundt må forskere bidra til anonymiserte fagfellevurderinger. Det ligger i oppgavens natur at dette arbeidet ikke synliggjøres, og oppgaven gir marginal uttelling i form av CV-bygging. I tillegg er det en oppgave som verken kreves, registreres eller påskjønnes av arbeidsgiver.
Skal og kan midlertidige forskere prioritere dette?
For at forskere skal kunne publisere vitenskapelige artikler av høy kvalitet, må de fagfellevurderes. Det er rimelig å argumentere for at fagfellevurdering er en del av forskningsarbeidet — en oppgave man bør påta seg i bytte mot å motta fagfellevurderinger av eget arbeid.
Det finnes også fordeler ved å ta på seg fagfellevurdering: det gir privilegiet av å lese de aller nyeste forskningsbidragene i eget fagfelt, det gir mulighet til å bli synlige for tidsskriftenes redaksjoner, og det gir verdifull innsikt i publiseringsprosessen.
Men det å påta seg denne oppgaven reduserer ikke omfanget av andre arbeidsoppgaver.
Tiden brukt på fagfellevurdering går på bekostning av tid som kunne vært brukt på å forbedre undervisningen eller til å utvide og forbedre publikasjonslisten — oppgaver som er sentrale både for kjernevirksomheten til universitetene og for unge forskeres karrierebygging. Fagfellevurderinger blir gjerne en «ekstraoppgave». Og unge forskere har allerede flere oppgaver enn det som kan løses innenfor normal arbeidstid.
«Det bør man» er ikke et tilstrekkelig insentiv når arbeidsoppgavene allerede er for mange og uttellingen for liten.
Resultatet er dessverre at fagfellevurderinger nedprioriteres. «Det bør man» er ikke et tilstrekkelig insentiv når arbeidsoppgavene allerede er for mange og uttellingen for liten.
Vi står nå i en fagfellevurderingskrise. Det er vanskelig å få fagfeller til å vurdere manuskripter, og forskere må vente i måneder — opp til år — på redaktørenes beslutninger. I tillegg har antall publikasjoner økt kraftig de siste årene. Med KIs inntog i forskernes hverdag kan vi kanskje vente en ytterligere vekst i antall manuskripter og dermed et økende behov for fagfellevurderinger.
Forskere i midlertidige stillinger navigerer altså i et dilemma.
For å kvalifisere for en framtid i akademia må tiden brukes til arbeidsoppgaver som er kvalifiserende til en fast stilling. Publisering er en slik oppgave. Fagfellevurderinger er ikke det. Samtidig blir veien til publiseringer lenger nettopp på grunn av mangel på fagfellevurderinger.
De essensielle fagfellevurderingene hviler på at forskere — som allerede er overarbeidet — påtar seg en oppgave som verken gir særlig karrieremessige fortrinn eller uttelling som en prioritert oppgave fra arbeidsgivers side.
Et sentralt spørsmål er hvordan vi skal møte dette dilemmaet.
En mulig løsning er å øke anerkjennelsen. Det finnes allerede verktøy for dokumentasjon av anonymiserte fagfellevurderinger. Slike ordninger kan øke synligheten av det usynlige arbeidet og bidra til at vår forskerprofil ikke bare defineres av publikasjoner, men også av fagfellevurderinger.
En annen mulig løsning er at arbeidsgiver gir uttelling eller frigjør tid for at deres ansatte bidrar til fagfellevurderinger. Slike insentiver kan flytte ansvaret for å løse fagfellevurderingskrisa bort fra enkeltforskeres samvittighet og over på institusjonsnivå. Arbeidsgivere har en interesse i at deres ansatte får utgitt forskningen sin. Da kan det også være hensiktsmessig at de bidrar til bedre vilkår for å fagfellevurdere forskning.
En tredje mulighet kan ligge hos finansieringsinstitusjoner som NFR. Kanskje kan fagfellevurderinger inngå som et vurderingskriterium i utlysningstekster, slik at det skrives inn som en budsjettert, prioritert og rapporteringsverdig oppgave i forskningsprosjekter? Slik anerkjennelse av fagfellevurderingers rolle i forskningen kan også bidra til at unge forskere ansatt på prosjekter får frigjort tid til å gjøre denne jobben i arbeidstida.
For det fjerde kan det ligge et potensial i kunstig intelligens for å møte krisa. NIFUs forskere spår dette som en sannsynlig utvikling av kvalitetssikring i forskning. Det er relativt enkelt å ta KI i bruk når man gjør fagfellevurderinger, og kanskje er bruken allerede utbredt. Men, uten tydelige redaksjonelle retningslinjer og transparens rundt bruken av KI, trues kredibiliteten til akademiske publikasjoner.
Løsningen på fagfellevurderingskrisa — og dilemmaet unge forskere står i — kan ligge i en kombinasjon av endringer.
Tydelige retningslinjer og dokumentasjonsordninger for fagfellevurderinger kan gjøre det mulig at dette arbeidet både prioriteres og premieres. Dermed kan fagfellevurdering — som er en essensiell del av akademia — ikke lenger behandles som en ekstraoppgave.
Teksten bygger på et kapittel i jubileumsboken til Akademiet for yngre forskere.