Debatt ● Hege Hermansen

Formålet med akademisk boikott er å styrke akademisk frihet og rettferdighet

Hvorfor bør det innføres en akademisk boikott av Israel? Hege Hermansen svarer Mikhail Gradovski og Liv Ingrid Aske Håberg i dette innlegget.

Det er det ingenting ved akademisk boikott som står i veien for dialog, skriver kronikkforfatteren. — Jeg er selv i tett kontakt med palestinsk akademia.
Det er det ingenting ved akademisk boikott som står i veien for dialog, skriver kronikkforfatteren. — Jeg er selv i tett kontakt med palestinsk akademia.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Mikhail Gradovski og Liv Ingrid Aske Håberg har nylig argumentert imot akademisk boikott av Israel i Khrono. Deres argumenter er: i) boikott er uetisk, ii) boikott er en form for staff, iii) boikott hindrer dialog, iv) palestinere selv utgjør den største trusselen mot akademisk frihet, og v) boikott er en «oppgave som ikke inngår i akademias samfunnsmandat».

Punkt 1—3 har jeg allerede adressert i mine tidligere innlegg i Khrono som kan leses her og her.

Punkt 4: Dette er beviselig feil. Som vi redegjør for i oppropet, er den israelske okkupasjonen en eksistensiell trussel mot palestineres akademiske frihet. I Gaza er mange hundre studenter og ansatte blitt bombet til døde og samtlige universiteter er ødelagt av bomber. På Vestbredden har ansatte og studenter blitt rutinemessig arrestert av israelske okkupasjonsstyrker i mange år. De holdes ofte i israelsk fangenskap uten siktelse eller domfellelse, og som Amnesty International har dokumentert blir fangene utsatt for tortur. 

Ansatte og studenter blir rutinemessig forhindret i å nå lærestedene av israelske militærsperringer og universiteter blir jevnlig invadert av israelske okkupasjonsstyrker. Dette skjedde senest den 8. november ved Birzeit University og den 16. november ved Palestine Technical University i Tulkarem. Den palestinske UH-sektoren har aldri operert i fravær av okkupasjon.

Disse empiriske kjensgjerningene eksisterer helt uavhengig av om man ser verden fra Tel Aviv, som Håberg ber oss om, eller fra Tromsø eller Gaza by. Uten akademisk frihet er det, akkurat som Gradovski sier, umulig å ivareta akademiske oppgaver. Våre palestinske kolleger kan ikke utøve akademisk virksomhet samtidig som de blir bombet, bortført, skutt og torturert. 

Det er opplagt at også israelske akademikere får sin akademiske frihet begrenset. Et nylig eksempel er Hebrew University sitt forsøk på å avskjedige Dr. Nadera Shalhoub-Kevorkian etter at hun signerte et opprop for våpenhvile i Gaza. Siden 7. oktober har 115 palestinske studenter i Israel blitt utsatt for formelle sanksjoner fra 33 ulike israelske høyere utdanningsinstitusjoner.

Punkt 5. Gradovski mener at alt dette ikke angår ham som akademiker. Det står han selvsagt fritt til mene. For de som har signert oppropet, er en grunnleggende antakelse at vi som akademikere ikke skal bidra til å frarøve våre kolleger sin akademiske frihet. Som vi redegjør for i oppropet, er hele poenget med en akademisk boikott å utvide akademisk frihet for alle. Vi signerer nettopp fordi vi er svært bevisste på viktigheten av akademisk frihet.

Den israelske akademikeren Neve Gordon, som er professor i internasjonal lov og menneskerettigheter, støtter en akademisk boikott av Israel fordi han mener at internasjonalt press er nødvendig for å få til politisk endring. Gordon peker på et grunnleggende premiss for boikottbevegelsen: 75 år med politisk, kulturell og akademisk dialog med Israel har ikke forbedret situasjonen for palestinere. Tvert imot har den blitt verre: det er flere ulovlige israelske bosettinger på Vestbredden enn noensinne, det pågående israelske angrepet mot palestinere er det verste siden 1948, og den fantasifulle tostatsløsningen er i praksis forsvunnet fra horisonten.

Dermed tyder all empiri på at Håbergs oppfordring om «meir kontakt, meir dialog og meir samarbeid både med israelsk og palestinsk akademia» ikke vil forhindre de systematiske overgrepene mot den palestinske høyere utdanningssektoren. Imidlertid er det ingenting ved akademisk boikott som står i veien for dialog, så kontakten Håberg etterlyser kan vi gjerne fortsette med og også styrke. Jeg er selv i tett kontakt med palestinsk akademia.

Gradovski referer til Fadwa Allabadis artikkel om islamsk feminisme. Det er uklart for meg hva relevansen er for boikottspørsmålet. Hvis det er kvinners rettigheter i utdanningssektoren han er opptatt av, så er det flere kvinner enn menn som studerer ved palestinske høyere utdanningsinstitusjoner. Mer generelt er tilgang til utdanning bredt anerkjent som en faktor som styrker kvinners rettigheter. Flere tiår med forskning har også vist at den israelske okkupasjonen utgjør en grunnleggende trussel mot palestinske kvinner.

Jeg registrerer for øvrig at Gradovski beskriver min tekst som «emosjonsladet» fordi jeg stiller ham et saklig spørsmål — trenger han selv en påminnelse om etablerte konvensjoner for akademisk dialog?

Powered by Labrador CMS