Fra astrofysikk til barnekreft. — Jeg vil utrette noe

— Kan du helt kort forklare hva doktorgradsavhandlingen din handler om?

— Vi forsker på barnekreft, og stråleterapi innen barneterapi, spesielt rettet mot protonterapi og seneffekter barn kan få av behandlingen. Vi ser særlig på risikoen for stråleindusert kreft. 

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet? 

— Jeg startet på bachelor i Oslo. Jeg tenkte at astrofysikk hørtes fett ut. Jeg prøvde det, men fant ut at det ikke bare handlet om å kikke på bilder av stjerner. Det var dataanalyse av observasjoner. Da var det ikke så kjekt lenger. Jeg gikk, ganske knust, til studierådgiveren og sa at det var kjedelig, og spurte om jeg bare kunne ta pedagogikk og bli lærer. Men så prøvde jeg medisinsk fysikk. Det likte jeg. 

— Jeg tok mastergrad i Oslo, og da jeg begynte å se på jobber, dukket det opp en doktorgrad i Bergen på prosjektet til veilederen min. Jeg søkte og fikk den. Hun hadde fått midler fra Barnekreftforeningen for å forske på dette. Det var en blanding av tilfeldigheter og at ting bare har ordnet seg.

— Hva har du gjort med tanke på metode? 

— Det er hundre prosent kvantitativt arbeid, basert på simuleringer. Vi har CT-bilder av pasientene og bruker et Monte Carlo-simuleringsverktøy for å beregne stråling i de planene som er gitt til pasientene. Vi kalkulerer stråling utenfor behandlingsfeltet — noe som ikke gjøres i doseplanleggingssystemene på sykehuset — og bruker kjente parametere for å anslå risikoen for stråleindusert kreft.

— Du tar inn bildene av pasientene, ser på tidligere behandling og lager nye behandlingsplaner. Først satte vi opp Monte Carlo-modellen slik at den tilsvarte systemet på sykehuset. Deretter sjekket vi ulike parametere, for eksempel hva som skjer hvis man endrer innfallsvinkelen på strålefeltet. Med strålebehandling kan partikkelstrålen komme fra siden eller ovenfra. Vi undersøkte hva dette hadde å si for små barn og litt eldre ungdomspasienter. Vi så også på behandlingsrommet for å finne ut om ioniserende stråling ble reflektert tilbake til pasienten. Vi fant at nivåene var så lave at foreldre trolig kan være inne under behandlingen. Det kan være litt kontroversielt å si.

— Det er jo fint for barna?

— Ja. Si at du har et barn på seks år som er urolig. Når du skal stråle barn med submillimeterpresisjon, er det helt avgjørende at barnet ligger i ro hele tiden. Behandlingen starter med at barnet får en maske, og deretter tas det bilder for å sjekke at barnet er korrekt plassert. Vi bruker en bildemodalitet som heter CBCT (cone beam CT). Den er ikke like nøyaktig som en vanlig CT, men den brukes for å verifisere at pasienten ligger som den skal, og at alt er på riktig plass.

— Så starter selve behandlingen, som kan ta opptil en halvtime eller en time. Da må barnet ligge helt stille — og dette gjentas tretti dager på rad. Tanken er at hvis foreldrene kan være i behandlingsrommet, kan det roe barnet ned, og man kan kanskje unngå å bruke så mye bedøvelse.

— Hva finner du?

— Feltvinkler er avgjørende, men i protonterapi er doseeksponeringen mye lavere enn i vanlig, fotonbasert stråleterapi. Hvis alle andre kriterier er oppfylt, kan man vurdere utenforfelt-dosen, men det er ikke noe som bør ha prioritet. Vi fant også at protonbehandlingsrom i stor grad er ganske like når man sammenligner dem, så det er lett å implementere resultatene ved andre institusjoner. Og i denne Monte Carlo-koden, dersom noen tilfeldigvis skulle være i behandlingsrommet sammen med et barn, ville de ikke fått skremmende høye doser.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det er todelt. For det første ensomheten. Selv om jeg hadde fantastiske kollegaer og dyktige veiledere, føler du deg litt alene. Det er ditt prosjekt, og selv om du får god hjelp, bærer du ansvaret alene.

— Og så er det arbeidsmengden og forventningene man setter til seg selv. Når du går rett fra master til doktorgrad, går du fra å betale for å studere til å få lønn for å gjøre nesten det samme. Da legger man et ekstra press på seg selv — det føles som å gå fra hobbyidrett til toppidrett. Spesielt når midlene kommer fra Barnekreftforeningen, og jeg vet at foreldre og familiemedlemmer til kreftsyke barn har donert penger i håp om å bidra til forskning. Det har jeg hatt i bakhodet hele veien — at jeg vil utrette noe med de pengene.

— Kom du i mål på normert tid?

— Nei. Jeg skulle levert i midten av august eller september, men ble sykemeldt. Oppgaven og publikasjonene var stort sett ferdigstilt, men siste finpuss gjensto. Samtidig begynte jeg i fulltidsjobb som medisinsk fysiker på Haukeland, og da kunne jeg ikke gi oppgaven hundre prosent oppmerksomhet. Den ble derfor levert i desember — to — tre måneder over tiden.

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Vi får se. Spør meg igjen om et halvt år, når jeg har fått landet litt mentalt. Nå har det nettopp vært disputas, følelsene er fine, og det er litt surrealistisk å kunne kalle seg doktor. Foreløpig blir det å fortsette som nå. Doktorgraden vil nok åpne noen dører jeg ellers ikke ville fått åpnet, og hvis jeg vil forske videre, er det fint å ha den i bakhodet. Samtidig kan det hende jeg ikke bruker den direkte i hverdagen — hvis jeg trives på Haukeland, er det ikke sikkert det er nødvendig. Men den ga meg en fot innenfor.