Debatt ● Arve Hjelseth
Humaniora i møte med Frp
Gunn Enli gjør sannsynligvis rett i å ta Frp på alvor denne gangen. Mye tyder på at partiet er i ferd med å skape allianser for sitt noe spesielle kunnskapssyn.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det har igjen oppstått en diskusjon om dimensjoneringen av utdanningssystemet, og av hvilke studier og fag som bør prioriteres på bekostning av andre.
Denne gangen var det Fremskrittspartiets forutsigbare påstand om at vi utdanner for mange samfunnsvitere og humanister og for få innen blant annet helsefag og IKT, som utløste debatten. Studiedekan Gunn Enli har kommentert utspillet, og fått svar fra Mikkel Sibe i FpU.
Det har ikke vært vanlig at universitetssektoren har brydd seg stort om hva Frp måtte mene om høyere utdanning. På dette området har de alltid opptrådt slik.
Også for over 40 år siden husker jeg Carl I. Hagen si på NRK at han mente det var altfor mange i Norge som studerte sosiologi og slikt (det kan ha vært medvirkende til at jeg selv valgte å bli sosiolog).
Når Enli sannsynligvis gjør rett i å ta Frp på alvor denne gangen, er det ikke fordi de nok en gang lirer av seg en populistisk lekse om at vi utdanner for mange innen kompetansefelt vi ikke har bruk for. Det er fordi mye tyder på at Frp er i ferd med å skape allianser for sitt noe spesielle kunnskapssyn.
Det er ganske nøyaktig fem år siden de sammen med Senterpartiet og Ap fikk flertall for et nytt finansieringssystem, som innebar at «arbeidslivsrelevans», spesifisert som relevant jobb etter endt studie, skulle inngå i finansieringsmodellen. Den videre prosessen endte med at finansieringssystemet i stedet ble forenklet.
Men forslaget er naturligvis ikke glemt, og vi andre bør heller ikke glemme at også Ap var med på dette. Næret av nedgangstider og eliteforakt feier det en kunnskapsfiendtlig vind også over Norge, med medfølgende krav om at utdanning må svare direkte til «samfunnsmessige» behov.
Næret av nedgangstider og eliteforakt feier det en kunnskapsfiendtlig vind også over Norge, med medfølgende krav om at utdanning må svare direkte til «samfunnsmessige» behov.
Arve Hjelseth
Sibe skriver for eksempel at selv om humanistiske fag er verdifulle, er de ikke samfunnsøkonomisk bærekraftige. Jeg skal ikke kommentere denne nokså spesielle forståelsen av verdibegrepet, men når han påstår at slike studier i liten grad leder til jobb, er det på sin plass å spørre om mer belegg for dette.
Det er opplagt at en sykepleierutdannet som får jobb som sykepleier, opplever arbeidslivsrelevansen av utdanningen som større enn en kandidat med hovedfag i nordisk, som er kommunikasjonsrådgiver for Petter Stordalen. Det var ett av mange eksempler Kristin Bech ga i et utmerket innlegg for et par år siden, hvor hun gikk i rette med den altfor snevre forståelsen av arbeidslivsrelevans. Men det betyr altså ikke at nordisk-kandidaten ikke har relevant jobb.
Disiplinutdanninger, enten de er innenfor samfunnsvitenskap, humaniora eller flere naturvitenskapelige fag, er lette å kritisere fordi de gir generell kompetanse. Det er litt uklart hva den kan brukes til.
Men i virkeligheten brukes den overalt i samfunnslivet.
Mange jobber i yrker som ikke fantes da de selv studerte. Fordi kompetansen er generell, er den også fleksibel og anvendelig på overraskende områder. Denne kompetansen er ofte mer tilpasningsdyktig i en skiftende virkelighet enn mer håndfaste profesjonsutdanninger.
Enli har nok rett i at vi må bli flinkere til å kommunisere denne indirekte arbeidslivsrelevansen bedre. Men det må gjøres ved å framheve hvor fleksible og tilpasningsdyktige humanistiske og samfunnsvitenskapelige utdanninger er, ikke ved å legge dem tettere på arbeidslivets kortsiktige behov.
Vi utdanner kandidater i et perspektiv på 30—40 år. De kan tilpasse seg arbeidslivets kortsiktige konjunktursvingninger minst like godt som flere av profesjonsutdanningene.
