Debatt ● Heidi Ormstad og Stephan Hamberg
Hva menes når man sier at den akademiske friheten er truet?
Når institusjoner i økende grad prioriterer samfunnsoppdrag, praksisnær forskning og konkrete samfunnsutfordringer, dukker det også opp spørsmål fra ansatte: Går dette utover min akademiske frihet? Dette spørsmålet fortjener å bli tatt på alvor.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Akademisk frihet dukker jevnlig opp i norsk universitetsdebatt, men ofte uten at vi egentlig diskuterer hva vi legger i begrepet, eller hva det betyr i praksis. Tematikken har også vært løftet i Khrono den siste tiden.
Vi ønsker å være tydelige på én ting allerede her: Vi opplever ikke at akademisk frihet faktisk er truet i Norge. Tvert imot står disse prinsippene sterkt, både i lovverket, i institusjonene og i norsk forskningskultur.
Det sagt, så tror vi det er et godt tidspunkt for en mer utforskende samtale om hva akademisk frihet faktisk er, og hvordan den best kan forvaltes i en tid der universitetene utvikler tydeligere faglige prioriteringer.
UNESCO beskriver akademisk frihet som retten til å undervise, forske, publisere og formidle kunnskap, samt å gjøre dette uten frykt for institusjonelle eller politiske sanksjoner. European University Association (sammen med All European Academies og Science Europe) beskriver akademisk frihet som forskeres og studenters rett til fritt å velge forskningsspørsmål, metoder og faglige uttrykk, samt universitetenes rett til å styre faglig virksomhet uten politisk eller annen utilbørlig innblanding.
Dette er forutsetninger som må være institusjonelt og rettslig beskyttet for å fungere i praksis. Universitets- og høyskoleloven slår fast at faglig ansatte har rett til å velge emne og metode for forskningen sin, eller det kunstneriske utviklingsarbeidet sitt, innenfor de rammene som er fastsatt i ansettelsesforholdet eller en særskilt avtale.
Anerkjente kilder gir oss altså gode utgangspunkt. Likevel er det ikke gitt at alle forstår eller praktiserer dette likt, og kanskje trenger vi å spørre oss hva disse prinsippene betyr når forskning og utdanning møter nye krav om relevans, tempo og samfunnsnytte.
De siste årene har det vokst fram sterke forventninger om at forskning skal være «til det beste for samfunnet», det snakkes om missions, vi skal dokumentere societal impact og vi skal fremme Open science. Dette er ambisjoner vi støtter.
Samtidig hører vi fra tid til annen påstander om at «forskningen er styrt» i Norge, gjerne med henvisning til nettopp disse utviklingstrekkene.
Vi kan forstå at tematiske prioriteringer og samfunnsoppdrag kan skape uro eller usikkerhet, men bildet er kanskje mer sammensatt. Er det ikke legitimt, og sågar en god ting, at myndigheter peker på noen områder der vi trenger mer kunnskap? Det betyr vel ikke at forskningen er styrt, men heller at demokratiet uttrykker kunnskapsbehov?
Diskusjonen om akademisk frihet glir ofte over i den velkjente debatten om forholdet mellom grunnforskning og anvendt forskning, eller kanskje heller omvendt.
Kan vi samtidig holde fast ved de prinsippene som ligger fast i både lovverk og tradisjon, om at hvordan forskningen gjennomføres, hvilke metoder som brukes og hvilke konklusjoner som trekkes, alltid må være forskerens ansvar? Vi mener svaret er ja, men ser også at dette er et spørsmål som fortjener å diskuteres mer, nettopp for å sikre og videreutvikle den tilliten som akademisk frihet hviler på.
Diskusjonen om akademisk frihet glir ofte over i den velkjente debatten om forholdet mellom grunnforskning og anvendt forskning, eller kanskje heller omvendt. Noen hevder at grunnforskning nærmest er synonymt med «excellence», mens anvendt forskning primært forbindes med nytte, og med det har ringere kvalitet, vil noen faktisk hevde.
Vi mener at tiden er overmoden for å slutte å trekke opp dette kunstige skillet, og slutte å snakke om at nytte går på bekostning av kvalitet!
Forskning, uavhengig av type, skal bidra til kunnskapsutvikling og være tuftet på kvalitet og integritet. Kanskje trenger vi her en mer åpen samtale, fri for de gamle dikotomiene, og relatert til begrepet akademisk frihet?
Som universitet tett på regionens profesjoner, kommuner og arbeidsliv, kjenner vi disse spenningene godt. Vi skal være både relevante og uavhengige, samarbeidende og kritiske, praksisnære og forskningsdrevne. Dette er ikke tegn på en frihet under press, men på en frihet som må forvaltes bevisst.
Og kanskje er det nettopp i disse grenseflatene at betydningen av akademisk frihet blir tydeligst.
Vi ønsker med dette ikke å avslutte diskusjonen, men å åpne den: Hva mener vi egentlig med akademisk frihet i 2026?
Hvordan balanserer vi samfunnsoppdraget med behovet for faglig uavhengighet? Hva betyr excellence når både grunnleggende forskning, anvendt forskning og innovasjon er avgjørende for sektorens samfunnsoppdrag? Og hvordan sikrer vi at både grunnforskning og anvendt forskning får utvikle seg uten unødvendige motsetninger?
Vi mener altså ikke at akademisk frihet er i krise, men at det er tid for å snakke skikkelig om den. Kanskje er det nettopp gjennom slike åpne og ærlige samtaler at vi best viser hva akademisk frihet betyr i praksis.
