Debatt ● Rannveig Beito Svendby
Hvem har ansvar for studenters sikkerhet i felt?
Veiledere svikter når de lar master- og doktorgradsstudenter dra på feltarbeid uten rutiner for å ivareta sin egen sikkerhet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hvert semester drar uerfarne studenter i felt, og møter studiedeltagere for å intervjue eller observere dem i ulike sammenhenger. Det går stort sett bra.
Samtidig er uforutsigbarhet et sentralt element i ethvert feltarbeid. Du treffer fremmede — mennesker med ulike personligheter, bakgrunner og historier som du ikke kjenner fra før. Noen ganger kan forskerens spørsmål trigge uventede responser.
Du kan bli møtt med sterke følelser som sorg, jubel eller sinne fordi du treffer noe i den andre.
Det å stå stødig i møte med andres reaksjoner er ikke en iboende egenskap hos forskere. Det er noe som må læres gjennom kunnskap, erfaring og modning. De ferskeste forskerne har ikke forutsetninger for å vite at de kan havne i emosjonelt krevende situasjoner og etiske dilemmaer — og hvordan dette bør håndteres — uten å ha fått hjelp til å reflektere over det i forkant.
Men hvem er det som forbereder studentene på de krevende og potensielt farlige situasjonene som kan oppstå i felt? Hvem gir dem verktøy så de har noe å bruke for å ivareta sin sikkerhet og integritet når det virkelig gjelder?
Jeg våger å svare at det som regel er: Ingen.
Da jeg selv gikk ut i felt som doktorgradsstudent hadde jeg, som de fleste på dette stadiet, lite erfaring med forskerrollen. I artikkelen Forskeres sikkerhet i felt (2023) drøfter jeg en situasjon fra feltarbeidet som jeg opplevde skremmende.
Den oppsto da jeg intervjuet en studiedeltager i hans eget hjem. I noen fagfelt ville deltagerens hjem vært en merkelig kontekst for et intervju, men fra et antropologisk ståsted var det en fabelaktig anledning til å gjøre deltagende observasjon; å observere subjektet i dets naturlige sammenheng.
Studien omhandlet hverdagslivet til personer med ulike former for funksjonsnedsettelser. Jeg var gira over å få mulighet til å studere hvordan subjektet — som jeg skulle møte for første gang — manøvrerte seg kroppslig og håndterte dagligdagse situasjoner, som å lage kaffe eller bevege seg i vante omgivelser.
Det var i utgangspunktet ingenting ved studien som forutsa at det kunne oppstå fare i felt — men jeg hadde undervurdert det uforutsigbare elementet.
I løpet av intervjuet beskrev deltageren hvordan han kunne ‘klikke’. Han hadde erfaring med å slå til ‘blodet spruta’.
Etter hvert som deltageren levde seg inn i utbroderinger av volden ble jeg redd. Jeg satt stiv og lyttet; klar over at jeg var avhengig av hans velvilje for å komme meg ut døren. I tråd med krav til anonymisering og konfidensialitet var informasjonen om hvem jeg møtte — og hvor dette møtet fant sted — godt sikret. Nå endte denne situasjonen heldigvis godt, men dersom det hadde skjedd meg noe, så ville ingen visst hvor jeg var.
Nå endte denne situasjonen heldigvis godt, men dersom det hadde skjedd meg noe, så ville ingen visst hvor jeg var.
Rannveig Beito Svendby
I den forberedende fasen av mitt doktorprosjekt (2019) var en rekke tiltak igangsatt for å ivareta deltagernes sikkerhet og velferd. I etterkant er det en oppsiktsvekkende innsikt at både jeg og alle rundt meg hadde oversett at også forskeren er å anse som ‘deltagende’ i en studie.
Min egen sikkerhet hadde aldri vært gjenstand for refleksjon. Dette er dessverre regelen heller enn unntaket, for forskeres sikkerhet er gjennomgående et oversett fenomen i forskerkollegiet.
Etter over 20 år i akademia har jeg aldri hørt det bli nevnt med et ord. Det er også underkommunisert i tekstlige fremstillinger. I Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora (2023) vies det kun noen ord under «Sikkerhet og beredskap». Der omtales først og fremst formalia og mulige sanksjoner i etterkant av publisering og lignende.
Overordnet vil jeg betegne forskeres sikkerhet som et kunnskapsfravær som krever en bevisstgjøring og oppfølging i praksis, og det haster. Status quo går ut over grupper som forskerkollegiet har en felles forpliktelse til å ivareta. Her sikter jeg særlig til master- og doktorgradsstudenter.
Jeg vil særlig rette et søkelys mot veilederes forpliktelse til å bidra til at uerfarne forskere som de har ansvar for går ut i felt med tilstrekkelig kunnskap og redskaper til å ivareta sin egen sikkerhet.
Et minimum er at veilederen tar opp potensiell risiko i en forberedende, refleksiv samtale dersom den aktuelle studenten skal gjennomføre en studie som involverer feltarbeid. I en slik samtale kan veilederen oppfordre studenten til å reflektere over mulige situasjoner som kan oppstå — og gjerne delta i en felles idémyldring om strategier for å håndtere disse.
Hvilke forebyggende strategier som er hensiktsmessige til hvert prosjekt vil variere ut fra prosjektets karakter og forskerens egenskaper, men eksempler på strategier som er enkle å iverksette kan være: at forskeren rutinemessig møter deltagere på et befolket område første gang, at en kollega er orientert om hvor man er, at man på forhånd avtaler å kontakte en kollega på bestemte tidspunkt dersom man er lenge i felt eller at man sørger for alltid å ha tilgang til en mobil.
I prosjekter med åpenbart krevende tematikk bør veiledere være særlig påpasselige med å forberede studentene på mulig risiko — slik at de kan ta informerte avgjørelser på egne vegne. I studier med tung tematikk kan det for eksempel oppstå sekundærtraumatisering. En mulig strategi for å ivareta forskeren er å sette opp timer med psykolog gjennom prosjektperioden som et preventivt tiltak for å unngå emosjonelle skader.
Til slutt er det viktig å være klar over at studiens tema ikke nødvendigvis reflekterer feltarbeidets risiko. Det uforutsigbare elementet innebærer at også studier med lite sensitiv tematikk kan ende i belastende samtaler eller situasjoner. Derfor er et tilsynelatende ‘ufarlig’ tema ingen legitim grunn til å droppe en samtale om risiko før feltarbeid.
Oppsummert har forskerkollektivet — og veiledere spesielt — en jobb å gjøre når det gjelder å støtte studenter til å ivareta sin egen sikkerhet i felt.
