Hvorfor får laboratorieteorien fortsatt oppmerksomhet?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fem år etter at COVID-19-pandemien brøt ut, er det fortsatt stor offentlig og vitenskapelig interesse knyttet til spørsmålet om hvor SARS-CoV-2 egentlig kom fra. Når, hvor og hvordan viruset først smittet mennesker — og hvorvidt pandemien kunne vært forhindret — er spørsmål som berører mer enn bare smittevern og virologi. 

Spørsmålene handler også om tillit til myndigheter og forskning, og om behovet for å forstå hvordan krisen oppsto.

Mange ønsker en grundig og vitenskapsbasert gjennomgang av pandemiens årsaker. Denne prosessen kompliseres imidlertid når spekulasjoner og antakelser presenteres som etablerte fakta. 

USA

Jobber for å hente dansk toppforsker fra USA til Norge

Nylige oppslag — for eksempel om tidligere vurderinger fra tysk etterretning (BND) der det antydes at SARS-CoV-2 kan ha vært genetisk endret i et kinesisk laboratorium — har skapt ny medieoppmerksomhet uten at det er lagt fram noen empiriske data til faglig vurdering. 

Å antyde genetisk manipulasjon uten tilgjengelige data for uavhengig analyse gjør at vi beveger oss fra vitenskap og inn i spekulasjon. Vitenskapelige fakta krever åpne, etterprøvbare observasjoner og solid evidens — noe som mangler i påstander basert på lukkede etterretningsrapporter.

Slike rapporter får likevel betydelig gjennomslag, og gir fornyet støtte til dem som lenge har forfektet hypotesen om en laboratorielekkasje. 

Dette forsterker en bekymringsfull utvikling der grensen mellom faglig vurdering, personlig tro og politisk agenda viskes ut.

En nylig publisert sak i Khrono viser hvordan spørsmål om opprinnelsen til SARS-CoV-2 fortsatt vekker offentlig debatt — også i Norge. Der omtales professor Kristian Andersen, kjent for tidlig forskning som støttet en zoonotisk forklaring på pandemien, og hans mulige overgang til et norsk universitet. 

Reaksjonene på dette har tydeliggjort hvordan forskningsbaserte vurderinger fortsatt kan bli møtt med mistenkeliggjøring og sterke normative tolkninger, særlig når de utfordrer eksisterende narrativer. Det understreker også behovet for å holde fast ved vitenskapelige prinsipper som åpenhet, etterprøvbarhet og tydelig skille mellom empiri og politiske føringer.

Et annet illustrerende eksempel er historien om den kinesiske virologen Li-Meng Yan. Hun ble i 2020 hentet til USA og støttet av politiske aktører — blant andre tidligere Trump-rådgiver Steve Bannon — for å offentlig fremme en udokumentert laboratorieopprinnelses-påstand. Slik politisk iscenesatt «forskning» bidro til å gi lab-lekkasje-narrativet medieomtale, til tross for total mangel på vitenskapelig troverdighet.

Debatt ● Jörn Klein

Vitenskap i krisetider

Professor Tor Hernes har i en artikkel i Forskerforum belyst hvordan forskningens troverdighet svekkes når skillet mellom hva vi vet, tror og mener ikke opprettholdes — et poeng som er særlig relevant i denne debatten. Vitenskapelig metode forutsetter empiriske data og etterprøvbarhet. Tro og meninger kan være viktige drivkrefter i hypotesedannelse, men må holdes adskilt fra det vi faktisk kan dokumentere. 

Når dette skillet brytes ned, særlig av fagpersoner eller av personer med vitenskapelig bakgrunn som har forlatt sine faglige prinsipper, undergraves forskningens rolle som en pålitelig kunnskapskilde — og offentlighetens forståelse av komplekse spørsmål svekkes.

For å bevare forskningens integritet må vi:

• Klart skille mellom hva vi vet (dokumentert kunnskap), tror (antakelser uten fullgod evidens) og mener (personlige oppfatninger),
• Formidle usikkerhet og begrensninger åpent,
• Unngå å forenkle vitenskapelige spørsmål for å passe inn i ideologiske narrativer.

Debatten om opprinnelsen til SARS-CoV-2 domineres fortsatt av to forklaringsmodeller. Den første er den zoonotiske hypotesen: at viruset oppsto naturlig hos flaggermus og spredte seg til mennesker via en mellomvert. Denne forklaringen støttes fortsatt av majoriteten av det internasjonale fagmiljøet. 

Debatt ● Stig S. Frøland

Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen

Den andre hypotesen er at viruset stammer fra et laboratorium — enten som resultat av genetisk manipulasjon og et uhell, eller ved at en hittil ukjent virusvariant infiserte forskere under feltarbeid eller laboratoriearbeid, og slik ble spredd videre i samfunnet.

Data som kan støtte hypotesen om et zoonotisk opphav ville for eksempel være å identifisere virus hos et dyr som kan ha vært mellomvert — eller å finne et koronavirus i flaggermus med svært høy genetisk likhet med SARS-CoV-2. 

Tilsvarende vil lab-lekkasje-hypotesen støttes av vitenskapelige data som viser at viruset fantes i et laboratorium før utbruddet, eller ved dokumentasjon av smitte blant lab-ansatte. 

Ingen av hypotesene er så langt tilstrekkelig dokumentert, men tilgjengelig evidens veier fortsatt tyngst til fordel for zoonotisk smitte.

Debatt ● Jörn Klein

Balansere risiko og tillit. Et svar til Stig S. Frøland

Flere tidlige studier — inkludert analyser ledet av evolusjonsbiologen Michael Worobey — pekte på Huanan-ferskvaremarkedet i Wuhan som et mulig utgangspunkt for pandemien. Der ble levende ville dyr solgt, og slike våtmarkeder er kjent for å kunne fungere som arenaer for zoonotiske virusoverføringer. 

Faktisk ble det første SARS-utbruddet i 2003 sporet tilbake til et slikt marked i Kina, der koronaviruset SARS-CoV-1 smittet fra dyr til mennesker.

Selv om det ikke ble samlet inn prøver fra levende dyr under utbruddet, har det blitt påvist virussekvenser i miljøprøver fra markedet — blant annet i bur brukt til mårhunder, en art som er kjent for å kunne bære SARS-CoV-2. Nylig publiserte analyser (2023) av disse rådataene — utført av et team ledet av virologen Angela Rasmussen — fant også genetiske spor etter mårhund i flere virus-positive prøver. Dette styrker koblingen mellom salg av ville dyr og virusets opphav.

Prøvene ble opprinnelig samlet inn av det kinesiske smitteverninstituttet (CCDC) i januar 2020 og ble først gjort tilgjengelig i 2023 via GISAID-databasen. Et internasjonalt team av ledende virologer (Worobey mfl.) analyserte det nye materialet og fant at to genetiske viruslinjer — kalt A og B — sirkulerte samtidig i pandemiens startfase. 

Debatt ● Stig S. Frøland

Tillit til forskning krever åpenhet om risiko. Svar til Jörn Klein

Dette peker mot minst to uavhengige smitteoverføringer fra dyr til mennesker, begge tilknyttet Huanan-markedet. Slike funn — publisert i anerkjente tidsskrifter som Science — regnes blant de sterkeste indikasjonene vi har på en zoonotisk opprinnelse for COVID-19.

I tillegg viser data fra tidligere markedsundersøkelser at minst 38 ulike dyrearter, hvorav mange beskyttede, ble solgt på markeder i Wuhan fram til slutten av 2019. Selv om verken flaggermus eller pangoliner ble funnet blant disse, var mange av artene kjente bærere av koronavirus.

Tilhengere av laboratoriehypotesen har hevdet at den geografiske konsentrasjonen av tidlige tilfeller ved Huanan-markedet kan skyldes en superspreder — kanskje en laboratorieansatt som uvitende brakte viruset dit. Men dette forklarer ikke forekomsten av to viruslinjer, og det finnes heller ikke rapporter om lignende smitteklynger nær Wuhan Institute of Virology eller i laboratorieansattes nabolag. 

Videre er det lite sannsynlig at nettopp dette markedet skulle være åstedet for en tilfeldig supersprederhendelse: Wuhan har mange andre langt mer trafikkerte knutepunkter — flere av dem nærmere WIV — der en slik spredning i så fall heller kunne ha skjedd.

Nyere analyser bekrefter at den sørvestlige delen av Huanan-markedet, der levende dyr ble solgt, var et hotspot for viruskonsentrasjon. Genetiske spor i prøver fra området peker mot mulige mellomverter, ved at DNA fra disse dyrene ble funnet sammen med viruset. 

Samtidig viser epidemiologisk forskning at naturlige «spillover»-hendelser skjer langt oftere enn man tidligere har trodd, mens ekte superspreder-hendelser er relativt sjeldne.

Fra arkivet

Norsk forsker mener koronaviruset er skapt av kinesere og amerikanere (2020)

Debatten har også rettet søkelyset mot laboratoriepraksis og såkalt «gain-of-function»-forskning. Mange medieoppslag omtaler slike studier i alarmistiske vendinger, ofte uten å nyansere at disse metodene har vært avgjørende for utvikling av blant annet influensa- og COVID-19-vaksiner.

Fagmiljøet er imidlertid ikke ukritisk. Kritikk har blant annet blitt rettet mot forskningsgruppen til Shi Zhengli ved Wuhan Institute of Virology, etter at de i 2025 publiserte en studie om et nytt betakoronavirus fra flaggermus i Brasil. Studien viste at viruset kunne binde seg til ACE2-reseptorer, men ble kritisert for å være utført under biosikkerhetsnivå 2 (BSL-2) i stedet for BSL-3. Sentrale fagpersoner som Ian Lipkin og Ralph Baric mente dette innebar unødig risiko. 

Samtidig er det viktig å påpeke at bruk av BSL-2 i seg selv ikke er et bevis på uforsvarlig praksis eller lekkasje — BSL-2 benyttes rutinemessig til å dyrke flere potensielt farlige virus. Det er likevel bred enighet om at man må føre en kontinuerlig og fagstyrt diskusjon om hvilke sikkerhetsnivåer som kreves for ulike eksperimenter. 

Slike vurderinger bør gjøres av eksperter på feltet, ikke av politikere eller jurister. Samtidig understrekes det at overvåkning av slike virus er nødvendig for å redusere risikoen for framtidige pandemier.

Det foreligger fremdeles ingen vitenskapelig dokumentasjon som støtter en laboratorieopprinnelse for SARS-CoV-2. Å fremstille denne hypotesen som sannsynlig uten ny evidens er ofte politisk motivert snarere enn vitenskapelig begrunnet. 

Ukritisk spredning av spekulativ informasjon gjør stor skade: Den svekker tilliten til forskning, vanskeliggjør kunnskapsformidling og forskningsbasert beslutningstaking, og forskyver oppmerksomheten bort fra de reelle risikofaktorene for framtidige pandemier — som ødeleggelse av natur og ulovlig dyrehandel.

Som professor Tor Hernes presist advarer: Når forskere og fagpersoner selv ikke tydeliggjør forskjellen på kunnskap, tro og mening, kan vitenskapen undergraves innenfra. 

I møte med komplekse spørsmål som virusets opprinnelse må vi derfor insistere på intellektuell redelighet, tydelighet om usikkerhet, og motstand mot å la faglig analyse reduseres til politisk retorikk.

Den amerikanske historikeren John M. Barry sa det treffende allerede i 2020: «When you mix science with politics, you get politics.»

Skal forskningen fortsatt være en pålitelig kilde i samfunnet, må vi holde fast ved hva den faktisk er: en systematisk vei mot kunnskap, ikke et redskap for meningskamp.

Debatt ● Jörn Klein

Sannheten som vandring — ikke eiendom