Inhabilitet ved norske universiteter korrumperer det tillitsbaserte samfunn

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ifølge Store norske leksikon, betyr habilitet «det å kunne avgjøre en sak fordi man (eller ens nærmeste) ikke har personlig interesse av avgjørelsen. Habilitet er viktig for eksempel ved ansettelser og oppnevnelser.» Lovdata slår fast at dagens habilitetsregler er viktige for å sikre upartiskhet, et høyt nivå av tillit, samt å beskytte ansatte mot utilbørlig press.

Disse habilitetsreglene stipuleres av forvaltningsloven kapittel II paragraf 6 som utvetydig sier «Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til. Det skal også legges vekt på om ugildhetsinnsigelse er reist av en part.»

Og videre: «Er den overordnede tjenestemann ugild, kan avgjørelse i saken heller ikke treffes av en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan.»

habilitet

Statsråden er venn med rektor. I disse sakene kan han være inhabil

Som avdelingsleder ved et engelsk universitet over flere år tok jeg del i habilitetstrening som del av rollen. 

HR ville aldri latt meg delta i en ansettelsesprosess hvor en tidligere medforfatter eller ph.d.-kandidat var en av søkerne, og jeg visste helt klart når jeg skulle trekke meg fra en prosess grunnet bekjentskap eller felles interesser. 

Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke kunne holde meg objektiv i mitt bidrag, men fordi andre kunne sette spørsmålstegn rundt min upartiskhet. Tommelregel nummer én til etterlevelse: fjern deg selv fra prosessen om det kan være berettiget tvil om upartiskhet i andres øyne.

Som styremedlem ved et skotsk universitet stolte jeg på prosessen som ledet til fremlagte styreforslag. Faktabaserte avgjørelser ble muliggjort av fremlagt fakta. Ikke partisk informasjon skrevet for å lede beslutningen i en bestemt retning. En retning allerede bestemt basert på inhabilitet.

Basert på denne erfaringen er jeg rett og slett sjokkert over alt som visstnok ikke regnes som inhabil atferd her hjemme i Norge. 

Her er det helt greit å både ansette og oppnevne venner, bekjente, medforfattere, og tidligere egne ph.d.-studenter i stillinger. Det er visstnok også helt legitimt for en rektor å ta partiske avgjørelser. Avgjørelser som egner hen og hens nære venner og bekjente. 

habilitet

Konklusjonen er klar: Svært alvorlige habilitetsbrudd

Dette skjer gjennom skinnprosesser — prosesser som ofte kjennetegnes med planlagt hastverk og utilstrekkelig tid til medvirkning. Prosesser hvor avgjørelser allerede er tatt på grunnlag av beslutningstakers personlige preferanser, ofte støttet av partisk og ubalanserte bestillingsrapporter fra sentrale støttefunksjoner så som HR. 

Dette skjer uten verken strategisk eller organisatorisk forankring, og dermed på bekostning av organisasjon og samfunn.

Hva skal egentlig til for at noen er inhabile ved norske universitet? Forvaltningsloven kapitel II paragraf 6 er ikke verdt papiret det er skrevet på så lenge den ikke praktiseres. 

Så lenge habilitetsreglenes intensjon ikke følges, fortsetter man å ta partiske avgjørelser. Slik uetisk atferd skader folks tillit til universitet som institusjon, og undergraver dermed vår evne til å levere på samfunnsoppdraget. 

Debatt ● Atle Møen

Forskarnettverk, kunnskaps­klynger og innovasjon

Dette fordi lite korroderer tillit mer en inhabil atferd. Videre er det lite som støtter nepotisme mer en inhabil atferd. Som en form for korrupsjon, er nepotisme ulovlig og straffbart. 

Men inhabilitet i seg selv er ikke hovedproblemet slik jeg ser det. Hovedproblemet er alle de habile som i stillhet godtar inhabil atferd. 

Hovedproblemet er når inhabilitet normaliseres, slik som hos min arbeidsgiver.

På mitt eget universitet — Universitetet i Stavanger — hviskes det mye om inhabilitet. Vi hvisker med hånden foran munnen slik at kameraene ikke kan fange opp hva som sies. 

Universitetet i Stavanger

Rabalder i Stavanger. Rektor ikke inhabil, mener styret

Men det hviskes bare. Det snakkes ikke høyt, da en er redd. Redd for å bli sett på som illojal. Redd for å ødelegge karrieremuligheter. Redd for at det å skinne lyset på uetisk atferd som bryter med den norske forvaltningsloven kan føre til at ledelsen muligens skinner en avhørsleders lys på deg. 

Men hvorfor er vi så redde for å diskutere inhabilitet? Hvorfor er vi redde for å si ifra når vi ser det vi mener er urett? 

Å si ifra om noe som bryter norske regler er ikke personangrep. Det er like lite et personangrep som når politiet tar individer i å kjøre for fort, eller for å kjøre mens de er på mobilen. Det er de som er inhabile som bryter reglene, ikke de som sier ifra.

Så kjære kollega, vær så snill og si ifra. Du ser det. Du hvisker om det. Nå snakk høyt om det.

Om ikke vi som ansatte ved offentlige universitet kan, hvem kan da? Om ikke vi kan snakke opp mot urett, hva gjør vi da i akademia? Om vi — du og jeg — tillater inhabil atferd å videre korrumpere våre universitet, så er vi medskyldige i korrumperingen av det norske, tillitsbaserte samfunn.

Kommentar

Tove Lie: Uholdbart hemmelighold