Kamp om forsknings­­frihet i samisk oppdrags­forskning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Denne kronikken tar opp en sak som har vakt betydelig oppmerksomhet i Sápmi og samiske forskningsmiljøer. Kan oppdragsgivere gripe inn i forskningsprosesser og avvise forskning som ikke består deres egen fagsensur? Saken reiser spørsmål om akademisk frihet, forskningsetikk og kontraktforståelse i oppdragsforskning.

I slutten av 2022 inngikk Sametinget og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) en avtale med Samisk høgskole om et forskningsprosjekt om rasisme i reindriften. En forskergruppe bestående av fire professorer og én førsteamanuensis med samisk/urfolks bakgrunn fikk oppdraget. De ble engasjert for å gjennomføre kvalitative intervjuer med unge reindriftsutøvere og analysere funnene. 

Etter overlevering hevdet oppdragsgiverne at rapporten ikke holdt faglig mål, og at det forelå alvorlig mislighold. Det er en alvorlig påstand. Men hva bygger den på?

Les også: Oppdragsgiverne forkastet rapport. — Uhørt

Terskelen for å kunne heve en kontrakt er høy. Ifølge alminnelige kontraktsrettslige prinsipper må misligholdet være vesentlig. Dette innebærer at misligholdet samlet sett må være så alvorlig at den annen part ikke med rimelighet kan forventes å fortsette kontraktsforholdet. Vurderingen er skjønnsmessig og bygger på fem sentrale momenter, som vi kommer tilbake til nedenfor.

Det følger av universitets- og høyskoleloven § 2—2 første ledd at institusjonene har plikt til å fremme og verne akademisk frihet og dem som utøver den, inkludert retten til å vurdere innsamlet materiale ut fra beste faglige skjønn, kontekstualisere det, kommentere det og publisere sine resultater. Denne friheten gjelder også i oppdragsforskning, og særlig der forskerne arbeider innenfor samfunnsfelt som er politisk følsomme eller identitetspregede.

Det følger av retningslinjene for Nasjonalt forskningsetisk utvalg for Samfunnsfag og Humaniora (NESH), punkt D36, at «alle forskningsaktører må beskytte forskeres uavhengighet mot press og styring». Det inkluderer oppdragsgivere. 

Uavhengighet er viktig for forskningens troverdighet. Oppdragsgivere kan ikke avskrive forskning og kreve tilbake pengene fordi de ikke liker resultatene. 

Derfor er det heller ikke opp til oppdragsgiver selv å vurdere kvaliteten på forskningen. De er ikke verken uavhengige eller kompetente. Kompetente i den forstand at de utroper seg selv til sensorer eller fagfeller med forskningsfaglig beslutningskompetanse. Hvis en oppdragsgiver har bedre faglig forskerkompetanse enn forskerne, bør de gjennomføre forskningen selv, ikke bestille den fra andre.

Debatt ● Christine Øye

Samarbeidsforskning gir resultater, men krever ny satsing på forskningsetikk

Vi er enig med leder og nestleder av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), som skriver at: «De kan styre valg av tema og påvirke valg av problemstillinger, men bør ikke avgjøre valg av data, metode, konklusjoner og presentasjon av resultater. Forskerne må kunne stille kritiske spørsmål og komme frem til andre resultater enn det oppdragsgiver forventer, også når resultatene utfordrer oppdragsgivers politikk eller strategi.»

I denne saken har oppdragsgiverne (Sametinget og LDO) vist til manglende kontakt med referansegruppen for å bevise alvorlig mislighold. Gruppen var et rådgivende organ og ble opprettet for å sikre forskermedvirkning fra reindriftsungdom selv i forskningen. 

Detaljene i denne kontakten er imidlertid et forskningsfaglig spørsmål. Å kreve referater fra alle møter innebærer en urimelig innblanding på et detaljnivå som griper dypt inn i forskningsprosessen. 

Kontakten var jevnlig, og av praktiske og tidsmessige grunner foregikk det noen ganger én-til-én kontakt mellom forskerne og gruppemedlemmer. Det var ikke naturlig å skrive detaljerte referater fra alle slike møter, spesielt ikke når det er snakk om sensitive temaer. Dette ble gjort etter en forskningsetisk vurdering knyttet til informantvern og kontekstsensitivitet. 

Debatt ● Brit Marie Hovland

Spivaks pekefinger: Norsk forsoning og struping av amerikansk akademia

Ja, det var et avvik fra den opprinnelige planen, men en nødvendig justering basert på godt funderte faglige vurderinger. Slike justeringer er ikke uvanlige, og kan ikke regnes som et grunnlag for alvorlig mislighold av oppdraget. Kravet om referater fremstår i ettertid som et påskudd for å underkjenne forskernes arbeid.

Når det gjelder spørsmålet om arbeidet kan karakteriseres som «vesentlig mislighold» er dette en helhetsvurdering som beror på fem momenter:

1. Avtalens karakter og formål: Oppdraget gjaldt kvalitativ forskning på rasisme i reindriften — et samfunnssensitivt tema der akademisk frihet og metodisk skjønn er sentralt. Oppdragsgiverne hevdet at rapporten var vitenskapsfaglig mangelfull og unyansert. Men det forelå, som sagt, ingen avtale om at oppdragsgiver i ettertid kunne opptre som sensor og vurdere forskningens kvalitet. Dessuten har forskerne aldri blitt forelagt hva disse manglene konkret består i, bortsett fra dette med referansegruppereferatene og vage generelle formuleringer.

2. Misligholdets omfang og betydning: Det var forsinkelser og logistiske utfordringer, men det er vanlig og må forventes i kvalitative prosjekter. Et uferdig utkast ble sendt til oppdragsgiverne for kommentar, men ble overraskende nok tolket som en sluttrapport. Slike misforståelser kan ikke konstituere kontraktsbrudd. Forskning på sensitive tema krever fleksibilitet og prosessuell forståelse.

Debatt ● Torjer A. Olsen

Mot en nasjonal forpliktelse. UH-sektorens ansvar for sannhet og forsoning

3. Skyld og forventning: Oppdraget ble utført av forskere med høy vitenskapelig kompetanse og urfolksbakgrunn. Det foreligger ikke bevis for klanderverdig opptreden. Det foreligger heller ikke indikasjoner på grove brudd på forskningsetiske normer.

4. Konsekvenser av heving: Tilbakebetaling av tilskuddet og offentlig omtale har fått alvorlige konsekvenser for forskerne og institusjonen. Det kan ha en nedkjølende effekt på samisk forskningsfrihet.

5. Konklusjon: Basert på foreliggende informasjon fremstår det som tvilsomt at vilkårene for heving er oppfylt. Uenighet om metode, teori og fortolkning er ikke mislighold, men vitenskapelig uenighet. Uten uavhengig faglig vurdering er det vanskelig å hevde at forskerne har brutt kontrakten på en måte som gir grunnlag for heving. Det tyder snarere på en interessekonflikt mellom forskningsfrihet og oppdragsstyring.

Det står i NESH sine retningslinjer punkt D38 at «Oppdragsgivere […] må unngå å gi insentiver og føringer som setter uavhengigheten og forskningsetikken under press». Det presiseres at kritiske konklusjoner fra forskere ikke skal kunne føre til «kutt i finansieringen av og støtten til pågående prosjekter eller redusere muligheten for fremtidig finansiering». 

Ingen ved Samisk høgskole har ment at arbeidet vi gjorde med rapporten er av lav kvalitet eller ikke bør publiseres. Vi kan ikke uttale oss på vegne av høgskolens ledelse, men vi har inntrykk av at de opplevde et sterkt press fra Sametinget og LDO, og vurderte det som nødvendig å tilbakebetale midlene for å sikre gode relasjoner og muligheter for fremtidig forskningsstøtte. 

Slikt press fra oppdragsgiver har en sterkt nedkjølende effekt på hva forskere tørr å forske på i framtiden, særlig med finansiering fra Sametinget og LDO.

Etter at rapporten ble avvist og tilskuddet tilbakebetalt, har det blitt kjent at oppdragsgiverne — Sametinget og LDO — i ettertid har innhentet en ekstern, blind fagfellevurdering som nå brukes som begrunnelse for å underkjenne rapporten. 

arbeidsavtaler

— Om du ønsker at alt skal være åpent er ikke institutt­sektoren stedet å være

Forskerne har ikke fått innsyn i vurderingen, og vet ikke hva slags mandat som ble gitt, eller hvilke premisser den bygger på. Dette reiser fire alvorlige problemer:

1. Utvelgelse av fagfeller er ikke nøytral. Slike prosesser må være åpne og forankret i forskningsfaglige prosedyrer. Her foreligger det ingen avtalt faglig ramme eller enighet.
   
   
2. Hva skal en fagfellevurdering telle som? Det er ikke vanlig å bruke slike vurderinger som grunnlag for å kreve penger tilbake i oppdragsforskning. Dette truer hele modellen for uavhengig forskning.
   
   
3. Brudd på retten til kontradiksjon. Forskerne har ikke fått mulighet til å lese eller imøtegå vurderingen — i strid med grunnleggende rettssikkerhets- og forvaltningsprinsipper.
   
   
4. Et etterrasjonalisert påskudd? Vurderingen kom først etter at NRK skrev om saken. Det tyder på at den ikke var et reelt beslutningsgrunnlag, men snarere et forsøk på å legitimere et allerede fattet vedtak.

Denne saken handler om hvilke vilkår som skal gjelde for forskning på politisk betente tema. Offentlige oppdragsgivere må respektere forskningsfriheten og akseptere at kvalitet må vurderes gjennom åpne, faglige og etterprøvbare prosesser. 

disputas

Samisk høgskole feirar sin første doktorgrad

Hvis oppdragsgivere får definere både rammene og dommen, er uavhengig oppdragsforskning ikke lenger mulig. Det vil få en nedkjølende effekt, særlig på urfolksforskning og andre felt som utfordrer makt og struktur.

Allerede i Aftenpostens Skup-rapport fra 2011 ble det dokumentert hvordan offentlige oppdragsgivere kunne forsøke å påvirke forskningsresultater. Det er derfor særlig viktig at slike tendenser gjenkjennes og motarbeides — ikke gjentas under nye betegnelser.

Skal samfunnet kunne stole på forskningen, må vi kunne stole på at forskere får stille spørsmål, følge funnene og publisere resultater — også når det ikke er politisk ønskelig.

Akademisk frihet må gjelde i hele landet. Også i Sápmi. Og kanskje særlig der.

SAMENES NASJONALDAG

Forskere bidro til å få inn åtte samiske språk på tastaturene til Apple