Kvalitetsutvikling, faglig utviklingsarbeid og det uløste paradokset i sektoren

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Universitets- og høyskoleloven slår fast at universitetene og høyskolene skal drive forskning, faglig utviklingsarbeid og kunstneriskutviklingsarbeid som tre likeverdige kunnskapsformer. I praksis reduseres dette ofte til forskning og utviklingsarbeid – både faglig og kunstnerisk – forsvinner ut av styringen, språkbruken og den faglige bevisstheten. Dette undergraver lovens intensjon og svekker både utdanningskvalitet og kunnskapsmangfold.

Debatt ● Astrid Kvalbein

Kunstnerisk utviklingsarbeid: Nytt stortingsvedtak styrker forskningssystemet i bredden

Faglig utviklingsarbeid er i liten grad definert, beskrevet eller synliggjort som kunnskapsform. Det finnes ingen fagbøker som systematisk drøfter hva faglig utviklingsarbeid faktisk er, og kun noen få rapporter og artikler som forsøker å belyse feltet. Kunstnerisk utviklingsarbeid (KU) har fått noe mer oppmerksomhet, blant annet gjennomføring av ph.d.-løp og flere rapporter og utredninger som forsøker å definere og beskrive feltet. Likevel finnes det fortsatt ingen spesielle fagbøker som systematisk diskuterer KU-begrepet, og forståelsen av hva KU faktisk er, er fortsatt begrenset og lite kjent utenfor de kunstfaglige miljøene. KU omtales ofte som «kunstnerisk forskning», noe som bidrar til begrepsforvirring og usikkerhet om kriterier og praksis.

Debatt ● Sigrid Skutvik

Hva skal komme ut av intensjonsavtaler uten forståelse for forskjeller?

Når en kunnskapsform mangler både språk, dokumentasjon og plass i styringslogikken, blir det også vanskelig å sikre kvaliteten i den. Dette gjør at faglig utviklingsarbeid ofte forsvinner i forskningsbegrepet og blir usynlig i rapportering, ressursfordeling og kvalitetsarbeid. Riksrevisjonens rapport «Universiteta og høgskulane sitt arbeid med å vidareutvikle kvalitet i studieprogramma» (Dokument 3:14, 2022–2023) dokumenterer at utviklingsarbeid har svake strukturelle vilkår. Kvalitetssystemene er omfattende, men opplever som byråkratiske og lite utviklingsfremmende. Kvalitetsarbeidet skjer i stor grad på initiativ fra enkelt, ikke gjennom kollektive prosesser, og institusjonene sliter med å rette tilstrekkelige faglige oppmerksomhet mot utviklingsarbeid. Stortinget har sluttet seg til Riksrevisjonens anbefalinger og ber nå både departementet og institusjonene prioriterte utviklingsarbeid på linje med forskning.

Sektoren står dermed ovenfor et grunnleggende paradoks: Stortinget og departementet ber om oppfølging og styrking av kvalitetsutvikling, inkludert faglig utviklingsarbeid, men det mangler fortsatt felles forståelse, språk, rammer og praksis for hva dette faktisk omfatter. Uten en slik forankring risikerer vi at oppfølgingen forblir symbolsk, og at det tredelte kunnskapsoppdraget i loven ikke realiseres i praksis.

Veien videre:

• Utvikle et felles begrepsapparat og nasjonale rammer for faglig utviklingsarbeid.
• Synliggjøre og legitimere både faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid i styringssystemer, rapportering og ressursfordeling. 
• Sikre kompetanseutvikling og faglig diskusjon om utviklingsarbeidets egenart og kvalitetskriterier.
• Stimulere til erfaringsdeling og samarbeid på tvers av institusjoner, slik Nokut nå legger opp til i sin nye oppfølgingsmodell.

Så lenge faglig utviklingsarbeid ikke er utviklet som kunnskapsform, vil oppfølgingen av Stortingets og Riksrevisjonens føringer forbli et uløst paradoks. Det er derfor viktig at sektoren og departementet nå prioriterer å bygge kunnskapsgrunnlaget og strukturen for utviklingsarbeid, slik at kvalitetsutviklingen faktisk kan styrkes – og ikke bare bli stående på papiret.

Debatt ● Astrid Kvalbein og Morten Qvenild

En historisk mulighet for kunstnerisk utviklingsarbeid