Debatt ● Astrid Kvalbein og Morten Qvenild

En historisk mulighet for kunstnerisk utviklingsarbeid

Ved å forankre kunstnerisk utviklingsarbeid i en ny, robust struktur i Forskningsrådet, kan vi sikre at denne «kunstformenes utviklingslab» får rom til å produsere kunst, kreativitet, ny kunnskap og nye løsninger i en tid der samfunnet trenger det som mest.

Det finnes eksempler internasjonalt på at kunstnerisk forskning, når den inkluderes eksisterende forskningssystemer, har blitt marginalisert, skriver forfatterne. — Vi vil unngå dette.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Bør kunstnerisk utviklingsarbeid (KU) innlemmes i Norges Forskningsråds ordninger side om side med vitenskapelig forskning? Flertallet i Stortingets komite for forskning og høyere utdanning har sagt ja, og med det åpnet for at vi slik kan sikre mer stabile og rettferdige rammevilkår for kunstnerisk utviklingsarbeid. 

Dette burde være godt nytt for alle som er opptatt av at det vi kan kalle kunstnerisk kunnskap er et særegent, verdifullt bidrag i sektoren vår, og i samfunnet. 

Dessverre har det i forbindelse med denne prosessen også kommet fram noen misforståelser av hva kunstnerisk utviklingsarbeid er og ikke er, blant annet fra Sigrid Skutvik i Khrono

Basert på en grundig nasjonal utredning i regi av det fagstrategiske organet for kunst, design og arkitektur, har Universitets- og høgskolerådet (UHR) anbefalt at mandatet til Norges forskningsråd endres. 

Dette betyr at vedtektene samt økonomi- og virksomhetsinstruksen må tilpasses slik at kunstnerisk utviklingsarbeid tas inn som sidestilt med annen forskning. Formuleringene må utformes slik at de tydelig forankrer et ansvar for kunstnerisk utviklingsarbeid i Forskningsrådet. 

Dette innebærer ikke å utvide forskningsbegrepet. Vi mener bare at forskningssystemet, representert ved Norges forskningsråd, bør ta ansvar for både forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid. 

Vi ønsker at Forskningsrådet skal bidra til å sikre kvalitet både innen forskning og KU, samtidig som det stilles krav om kunstnerisk kvalitet. Videre mener institusjonene at Forskningsrådet må bygge opp rådgivningskapasitet og kompetanse innen kunstnerisk utviklingsarbeid for å kunne håndtere dette oppdraget på en god måte. Dette med tanke både på «rene KU-prosjekter» og tverrfaglige prosjekter der komponenter av kunstnerisk utviklingsarbeid går inn. 

Et ferskt eksempel på et sterkt prosjekt som dette, er Center for Creativity and AI, som akkurat fikk tilslag på midler fra den såkalte KI-milliarden.

Kunstutdanningsinstitusjonene understreker uansett viktigheten av at det må være tung kompetanse fra skapende og utøvende fag i relevante porteføljestyrer i Forskningsrådet. I tillegg foreslås det i utredningen at det opprettes ett eller flere fagpanel som kan vurdere og innstille prosjektsøknader innen KU. 

Det finnes eksempler internasjonalt på at kunstnerisk forskning, når den inkluderes eksisterende forskningssystemer, har blitt marginalisert. Vi vil unngå dette ved å sikre at KU får sitt eget handlingsrom og vurderes etter kriterier utviklet for kunstnerisk kvalitet — av fagpersoner med erfaring fra feltet og sterk kunstfaglig kompetanse. 

Påstanden om at dette innebærer en lovendring eller en utfasing av det som særpreger kunstneriske metoder og prosesser, er uriktig. Tvert imot er det bred enighet i fagmiljøene om å bevare og styrke kunst som autonomt uttrykk og en sidestilt kunnskapsform, forankret i universitets- og høyskoleloven.

Dette grepet bygger videre på et grundig arbeid for å finne en bærekraftig og legitim struktur for kunstfeltet etter utfasingen av Prosjektprogrammet (PKU) som eneste finansieringsordning etter tredje syklus for denne lovfestede aktiviteten i kunstutdanningene.

Rammevilkårene må rett og slett styrkes. Her er vi og Skutvik enige. Det er behov for større investeringer enn under PKU, der mange ambisiøse prosjekter ikke kunne realisert på grunn av begrensede midler. 

Ved å forankre kunstnerisk utviklingsarbeid i en ny, robust struktur i Forskningsrådet, kan vi sikre at denne «kunstformenes utviklingslab» får rom til å produsere kunst, kreativitet, ny kunnskap og nye løsninger i en tid der samfunnet trenger det som mest — selv om det ofte utelates når de store forskingssystemene omtales, som i den siste stortingsmeldingen. 

Regjeringen og Forskningsrådet har nå en historisk mulighet til å handle — og en mulighet til å skape et varig og robust fundament for kunstnerisk utviklingsarbeid i Norge. 

Powered by Labrador CMS