Debatt ● Merethe Roos
Lærerutdanning som utdanning til demokratisk medborgerskap
I en tid der lærerutdanninga opplever sviktende rekrutteringsgrunnlag, kan det være grunn til å reflektere over hva lærerutdanninga faktisk kan tilby samfunnet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Skolens læreplan legger vekt på å utdanne elevene til å bli demokratiske borgere. Dette er spesifisert både gjennom læreplanens overordnede del, og gjennom ett av de tre tverrfaglige temaene som kom inn i skolen med LK20. Den overordnede delen sier at skolen skal gi elevene mulighet til å delta i samfunnet og til å lære hva demokrati betyr i praksis.
Det handler ikke bare om retten til å bli hørt, men også til å kunne bruke og bære sin stemme slik at det enkelte individet slutter opp om fellesskapet, om mangfoldet og om retten til å kunne ta frie valg.
Å understreke demokratiopplæringens fellesskapsdimensjon er kanskje viktigere enn noen gang tidligere, nettopp fordi dagens samfunn er så individorientert. Fellesskapsdimensjonen må, med Hans Skjervheims ord, lære elevene å bli aktive deltagere i sine egne omgivelser, å være medskapere av sin egen sosiale virkelighet og å kunne forstå, ta inn over seg og gå i dialog med andre menneskers handlinger og intensjoner. Dette krever mot og empati, kløktighet og innsikt.
Vi som jobber i lærerutdanninga har et særlig ansvar i å formidle betydningen av demokratioppdragets fellesskapsdimensjon.
Det griper om seg gjennom det tverrgående temaet demokrati og medborgerskap, som en oppgave som alle skolens lærere skal og må ta tak i, og som lærerutdanninga må ruste studentene til å kunne vokse inn i. Oppgaven kan trolig neppe læres gjennom direkte boklig kunnskap alene, slik som man lærer språkets grammatiske regler eller konsekvensene av en historisk hendelse.
Felleskapsdimensjonen har humankapital som valuta, og kan læres gjennom holdninger, forbilledlighet og gjennom helhetlig dannelse heller enn instrumentell kunnskap og gode resultater ved prøver eller tester.
Det er særlig to begreper jeg mener er sentrale for lærerstudenten og for lærerutdannere. Det ene er det aristoteliske begrepet phronesis. Phronesis, praktisk klokskap, er en ferdighet man tilegner seg over tid. Den viser til det å forstå når du skal gjøre hva i livet, basert på de erfaringene man har gjort seg, og på opparbeidet evne til kritisk refleksjon. Phronesis er dermed ikke noe man kan pugge seg til, det handler om dømmekraft basert på erfaring, men også om refleksjon.
Denne refleksjonen skapes i samspill med andre i samme situasjon, eller gjennom å se og vurdere andre som utøver et område der man ønsker kunnskap.
Denne phronesiske kunnskapen må være kjernen i en fellesskapsorientert lærerutdanning. Kanskje skjer opparbeidelsen av denne kunnskapen, som utdanningsforskeren Gert Biesta sier, gjennom å internalisere kunnskap om fellesskapsdimensjonen i læreryrket, dernest gjennom å bevisstgjøre denne fellesskapsdimensjonen allerede fra starten av lærerutdanninga, og til sist gjennom å lære av egnes og andres praktiske erfaringer. Erfaringene resonnerer med det du vet fra før, men de kan også utfordre deg og få deg på nye tanker.
Utviklingen av phronesis er dermed en kunnskapsform som står i motsetning til den kunnskapsutviklingen som har preget den europeiske skoletenkningen de siste tiårene. Her har testing og måling vært en del av skolehverdagen, både for lærere og elever. Det å inneha den klokskapen som ligger i phronesisbegrepet, bør stå sentralt i lærerutdanningens fellesskapsdimensjon, og i det å oppøve studentene til å kunne bli demokratiske borgere.
Men phronesis må kobles med noe mer. Et nyttig begrep i denne sammenheng er powerful knowledge.
Den fagspesifikke, koherente og disiplinære kunnskapen som dette begrepet viser til står i motsetning til den generiske kunnskapen som har preget skole- og kunnskapsfeltet i Europa de siste tiårene, og som vi i Norge blant annet har sett gjennom utviklingen mot kompetansebaserte læreplaner (LK06, men særlig LK20).
Gjennom «powerful knowledge» vil studentene utvikle handlingskompetanse på en måte som påvirker deres liv positivt og som gjør de egnede til å ta avgjørelser på en selvstendig måte. Dersom vi skal uttrykke dette med «moderne» begreper, vil følgene av powerful knowledge være «empowerment». I neste instans må «powerful knowledge» didaktiseres slik at den blir relevant for elevene, eller med andre ord — tilpasses den elevgruppa læreren har foran seg.
Dermed blir spørsmålet: hva er det egentlig mulig for elevene å lære seg? Didaktiseringen av det konkrete kunnskapsinnholdet foregår altså som en prosess som er dynamisk og transparent, og som alltid tar hensyn til individuelle, sosiale og institusjonelle variabler.
I spennet mellom den kløktigheten som phronesis-begrepet innbefatter og den didaktiserte og tilpassede kraftfulle kunnskapen som kan gis gjennom powerful knowledge kan det ligge et stort potensial for lærerutdanningens demokratiske oppgave.
Den kunnskapsvendingen som «powerful knowledge»-begrepet innebærer synes å ha nådd både styringsdokumenter og den offentlige samtalen. OECDs Learning Compass 2030 er langt mer orientert mot faktisk kunnskap enn organisasjonens tidligere rammeverk for læring, og i Norge er den mangelen på faglig kunnskap i de siste læreplanene tydelig adressert i den offentlige debatten det siste året.
Men faglig kunnskap må forbindes og kobles med phronesis. Den faktiske kunnskapen må kobles til det potensial for personlig vekst og utvikling som ligger i phronesis, og rettes mot fellesskapet. I alle fag, og på tvers av fagene.
Lærerutdanningen må bevisstgjøres dette potensialet, og bevisstgjøres nødvendigheten av en krysskobling mellom en fellesskapsorientert klokskap og styrking av lærerutdanningens faglige ansvar og potensial.
I dette spenningsfeltet ligger et stort potensial for å kunne virke til å fremme demokratisk medborgerskap, og til å fremme en nødvendig fellesskapsdimensjon som transcenderer den individuelle orienteringen som særlig kjennetegner vår tid.
