Debatt ● Kari-Anne Sæther og Ove Gunnar Drageset
Lærerutdanningene — små grep med stor effekt
Vi trenger ikke store endringer i lærerutdanningene. Små grep som å utdanne lærere med flere fag, tillate mer samkjøring og beholde felles nasjonale utdanningsprogram kan gi stor effekt.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Regjeringen har omsider satt i gang fase tre av revisjonen av lærerutdanningene. Faglig råd for lærerutdanning har fått oppdraget med å utvikle en felles rammeplan for alle lærerutdanningene.
Etter vårt syn er det tre enkle grep som kan tas for å åpne for videre utvikling av lærerutdanningene og samtidig sikre god kvalitet:
Åpne for flere fag, tillate mer samkjøring og beholde nasjonale program.
1. Flere fag er et ønske fra både studenter og skoler som opplever dagens lærerutdanninger som smale og for dårlig tilpasset skolehverdagen. Det er enkelt å åpne for flere fag.
Dagens GLU-utdanning er på 300 studiepoeng for både 1—7 og 5—10 der halve utdanningen utgjør masterfaget (150 studiepoeng). Om masterfaget reduseres til 120 studiepoeng, og pedagogikk utgjør 60 studiepoeng, er det fortsatt 120 studiepoeng igjen til andre fag. I dag må fag i lærerutdanningen være 60 eller 30 studiepoeng.
Vi mener at man bør kunne tilby skolerelevante fag og fag som har lavt timetall i skolen, på 15 studiepoeng. Slik kan de institusjonene som ønsker det, utdanne lærere med en større faglig bredde, og det blir lettere å få plass til praktiske, estetiske og skolerelevante fag. Samtidig vil lærerne fortsatt ha faglig dybde gjennom masterfag, masteroppgave og solid forsknings- og utviklingskompetanse.
Dette vil gi bedre balanse mellom dybde og bredde enn i dagens programmer.
2. Mer samkjøring er et behov som kommer med mindre studentkull, både av hensyn til økonomi og studentmiljø. Et enkelt grep er å åpne for en større samkjøring mellom utdanninger som retter seg mot samme årstrinn.
Hvis vi ser på 1—7 og 5-10, er nesten halvparten av årstrinnene de samme, så rundt halve utdanningen kan være felles uten at det svekker kvaliteten. Institusjonene kan tilby felles første år eller felles første to år før studentene må velge et trinn å fordype seg i, noe som gjør det lettere å starte på utdanningene uten å låse seg til ett program.
Samtidig vil vi advare mot en utdanning for hele grunnskoleløpet fra 1. til 10. trinn. Ved å gjeninnføre 1—10 mister vi spesialiseringen som har vært et klart fremskritt, og da særlig spesialiseringen i begynneropplæring. En utdanning som retter seg mot 1-10, vil også bety at de store fagene må ta inn mye mer i sine fag, noe som vil være et argument for større fag og dermed færre fag i utdanningen.
Ved å tillate økt samkjøring, men beholde spesialiseringen mot 1—7 og 5-10, vil vi bevare kvalitet samtidig som vi øker fleksibiliteten for studentene og institusjonene.
3. Lærerutdanningsprogram rettet mot de samme trinnene over hele landet er en klar styrke, og dagens inndeling med BLU, 1-7, 5—10 og 8—13 er fornuftig så lenge man åpner for samkjøring.
Hvis vi ikke definerer slike felles nasjonale program, men lar den enkelte institusjon rette utdanningene mot de trinn de selv ønsker, får vi to store problem. Det ene er at det blir det et mylder av ulike og stadig nye utdanninger, noe som blir uoversiktlig både for søkere og for de som skal ansette. Det andre er at når vi fjerner reguleringer, så kommer andre mekanismer inn og styrer, og i dette tilfellet er det markedskrefter og budsjetter.
Faren er at det da ikke går lang tid før vi får 1-13-utdanninger fordi de er billigere i drift, studentene ser at de kan bli kvalifisert for mange trinn, og skolene kan rekruttere fra alle som er utdannet. Det som da forsvinner, er kvalitet og omdømme, med lærere som får minimalt med utdanning for de ulike trinnene fordi alle fagene i lærerutdanningen skal dekke et altfor vidt aldersspenn.
Det vil gi praksissjokket en helt ny dimensjon. Vi kan bare se til New Zealand hvis vi lurer på hvordan det kan gå om man åpner opp på denne måten.
Det vil tjene både studenter, lærere og skolen å ha felles nasjonale utdanninger rettet mot faste trinn der spennet ikke er for stort.
Vi kan være enige i at endringer er nødvendig, både for å gjøre lærerutdanningene mer attraktive for søkere og skoler og for å gjøre dem mindre kostbare. Og dette kan vi oppnå ved relativt små grep som å utdanne lærere med flere fag, å tillate mer samkjøring og å beholde felles nasjonale utdanningsprogram.
Disse relativt små grepene vil ha stor effekt. Og de vil ikke dra med seg nye problemer slik som frislipp eller andre store omveltninger vil gjøre.
