Debatt ● Helena Haldorsen

Lengre utdanning gir ikke automatisk bedre kompetanse

Ettårige mastergrader kan være et målrettet virkemiddel for å tette gapet mellom akademia og arbeidsliv

Kvinne med rødt hår i svart kjole sitter i sollys foran en hvit vegg
Poenget er ikke at «alle skal ta master», skriver forfatteren. — Poenget er heller ikke at alle mastergrader skal bli kortere. Poenget er at systemet må være mer fleksibelt og bedre tilpasset ulike behov i samfunnet.
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norge trenger flere relevante utdanningsløp som i større grad møter arbeidslivets behov. Likevel holder vi fast ved et rigid mastersystem der nesten alle mastergrader er toårige, forskningsorienterte og metodetunge. 

Regjeringen bør åpne for mer fleksible utdanningsløp og ta innover seg at dagens mastersystem i for liten grad er tilpasset arbeidsmarkedets behov.

I Norge er mastergraden stort sett et toårig utdanningsløp. Unntakene er få og snevre, som enkelte påbygningsmastere for siviløkonomer, blant annet innen regnskap og revisjon. Samtidig ser vi at mange nyutdannede sliter med å få seg jobb, til tross for lang utdanning. 

Ifølge Khrono er det rekordmange som står uten relevant arbeid etter endt studieløp, og flere institusjoner peker på et misforhold mellom utdanningens innretning og arbeidslivets behov.

Toårige mastergrader er viktige, særlig for dem som skal videre til ph.d., forskning eller analytisk tunge profesjoner. Disse løpene bør bestå. 

Problemet oppstår når samme modell blir normen for alle, uavhengig av fagretning og yrkesmål.

Mange studenter tar i dag master fordi det «forventes», ikke fordi stillingene de skal inn i krever dyptgående metodekunnskap eller forskningskompetanse. Resultatet er lange utdanningsløp med begrenset merverdi, både for studentene og for samfunnet.

I Storbritannia, Spania, Tyskland og Nederland har man valgt en annen tilnærming. 

Der eksisterer ettårige mastergrader side om side med toårige. De ettårige er mer arbeidslivsrettede, mindre metodefokuserte og tett koblet til profesjon og bransje. Det gir raskere overgang til jobb, lavere studiegjeld og større fleksibilitet i utdanningssystemet — uten at kvaliteten nødvendigvis svekkes.

Debatten om lærerutdanningen har nylig vist hvor betent dette kan bli. Regjeringen har åpnet for å se på både lønnet praksis og justering av masterkrav, nettopp fordi behovet for fleksibilitet meldes så tydelig fra sektoren selv. Dette bør være et varsko også for andre fagområder.

Når arbeidsgivere etterspør kandidater med praktisk forståelse, faglig bredde og bransjekunnskap, bør utdanningssystemet kunne bidra til nettopp det. Ettårige mastergrader kan være et målrettet virkemiddel for å tette gapet mellom akademia og arbeidsliv.

Lengre utdanningsløp har også utilsiktede konsekvenser. Jo lenger man studerer, desto senere etablerer man seg i jobb, bolig og familieliv. For mange handler dette ikke bare om faglige valg, men om livsmuligheter.

Studenter danner røtter der de studerer. Et mer fleksibelt mastersystem kan bidra til at flere kommer raskere ut i arbeid. Ikke minst i distrikter og regioner som har stort behov for arbeidskraft, men som taper i konkurransen om unge voksne.

Poenget er ikke at «alle skal ta master». Poenget er heller ikke at alle mastergrader skal bli kortere. Poenget er at systemet må være mer fleksibelt og bedre tilpasset ulike behov i samfunnet.

Som Arbeiderpartiets studenter mener vi regjeringen bør være åpen for ulike utdanningsløp på masternivå, slik mange andre land allerede er. Et sterkt arbeidsliv og et bærekraftig velferdssamfunn forutsetter ikke flest mulig studiepoeng, men rett kompetanse til rett tid.

Powered by Labrador CMS