Debatt ● Aage Alexander Foss og Arvid Ellingsen

Metodiske svakheter i fagskole­statistikken

Uten et helhetlig blikk risikerer man å trekke bastante konklusjoner om kvalitet og frafall på et ufullstendig grunnlag.

Delt bilde med to menn, en med mikrofon inne og en smilende ute i bygate
Skal statistikken gi et dekkende bilde av sektoren, må den ta høyde for hvordan utdanning faktisk organiseres i dag, skriver forfatterne. — Da må den være metodisk robust og representativ for hele sektoren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Frafallstall har fått en nærmest ikonisk status i utdanningsdebatten. De brukes som mål på kvalitet, effektivitet og relevans, og som grunnlag for både politiske prioriteringer og medieoppslag. 

Men før vi trekker bastante konklusjoner om kvaliteten i høyere yrkesfaglig utdanning, bør vi imidlertid stille et mer grunnleggende spørsmål: Hva er det egentlig tallene måler, og hvem er det de faktisk beskriver?

Opptaksstatistikken gir et tydelig eksempel. I den offentlige debatten og i mediedekningen omtales utviklingen i høyere yrkesfaglig utdanning i stor grad med utgangspunkt i tall fra Samordna opptak. Det kan gi inntrykk av at dette er hovedinngangen til sektoren. 

I realiteten er det motsatt. Statistikk fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse viser at bare om lag 22 prosent av søkerne til fagskolesektoren benytter Samordna opptak. Nær 80 prosent tas opp gjennom andre kanaler, tilpasset fleksible utdanningsmodeller, løpende inntak og studier som kombineres med arbeid.

Likevel er det nettopp disse 22 prosentene som år etter år danner grunnlaget for overskrifter, analyser og politiske narrativer om sektoren. 

Dette er ikke først og fremst et problem knyttet til opptak i seg selv, men et symptom på et bredere metodisk utfordringsbilde. Når datagrunnlaget ikke er representativt, blir også konklusjonene skjeve. Eksempler på dette er oppslag i Khrono om nedgang i søkertallene for fagskolene.

Det samme mønsteret ser vi i frafalls- og fullføringsstatistikken. For en utdanningstype rettet mot voksne arbeidstakere som ofte studerer deltid over lengre tid, er det mer relevant å måle hvor stor andel av planlagte studiepoeng som faktisk avlegges, år for år. 

Tallene viser at over 80 prosent av alle forventede studiepoeng blir produsert årlig, og at strykprosenten i fagskolesektoren er betydelig lavere enn i universitets- og høyskolesektoren. Dette indikerer høy faktisk gjennomføring av læring, selv om progresjonen ikke alltid følger et normert tidsløp.

Likevel er det ofte normerte fullføringslogikker som ligger implisitt til grunn når frafall i sektoren omtales offentlig. 

Dette indikerer høy faktisk gjennomføring av læring, selv om progresjonen ikke alltid følger et normert tidsløp.

Foss og Ellingsen

Dette forsterkes av at flere store, nettbaserte fagskoleinstitusjoner med fleksibel progresjon ikke inngår fullt ut i datagrunnlaget. Institusjonene utenfor statistikken står samlet for nær én fjerdedel av studentene i sektoren, og flere av dem rapporterer høy faktisk gjennomføring.

Når fullføringsstatistikk presenteres uten disse, samtidig som de samme studentene inngår i sektorens samlede veksttall, blir bildet av frafall og kvalitet lett misvisende. Telleren og nevneren bygger rett og slett på ulik virkelighet.

Den samme metodiske svakheten gjør seg også gjeldende i studenttalls­statistikken. Khrono har tidligere omtalt at faste telletidspunkter i liten grad fanger bredden i dagens utdanningsmodeller. For utdanningstilbydere med flere studiestarter gjennom året kan telletidspunktet falle mellom to kull, og dermed gi et systematisk lavere studenttall enn det reelle. 

Dette rammer særlig høyere yrkesfaglig utdanning og nett- og fleksible studier, der studier kombineres med arbeid og livssituasjon over tid.

Skal statistikken gi et dekkende bilde av sektoren, må den ta høyde for hvordan utdanning faktisk organiseres i dag. Da må den være metodisk robust og representativ for hele sektoren. 

Det innebærer å se studentstrømmer over tid, ikke bare på faste øyeblikksbilder, og å forstå sammenhengen mellom studier, arbeid, etter- og videreutdanning og overgang til jobb. Uten et slikt helhetlig blikk risikerer man å trekke bastante konklusjoner om kvalitet og frafall på et ufullstendig grunnlag.

Poenget er ikke å bagatellisere frafall. Frafall er reelt og må tas på alvor. Men vi kan ikke ha en situasjon der beslutningstakere og offentligheten baserer seg på tall som ikke er representative for sektoren de skal beskrive.

Powered by Labrador CMS