Når det er krig i Europa, må forsknings­politikken endres

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Europa er midt i et grunnleggende skifte i hvordan forskning og innovasjon forstås og organiseres. Dette handler ikke primært om økte bevillinger eller nye programnavn, men om endringer i de dypeste driverne bak forskningspolitikken: hva forskning skal brukes til, hvem den er til for og hvordan kunnskap kobles til sikkerhet og militærmakt.

Når EU og Storbritannia nå reviderer sine forsknings- og innovasjonssystemer for å møte en farligere sikkerhetspolitisk virkelighet, får også Norge et valg. 

Enten utvikler vi tilsvarende kunnskapsdrivere nasjonalt, eller så risikerer vi at omfattende investeringer i samarbeid gir begrenset uttelling i form av økt kampkraft.

EUs annonserte kursendring, tydeliggjort gjennom European Defence Fund og Readiness 2030, markerer et brudd med 30 år der forskningsrammeprogrammene har vært prinsipielt sivile. 

forsvaret

Regjeringen foreslår at Forsvaret skal få starte fagskoler

Bakgrunnen er sammensatt. Russlands krig mot Ukraina, økt strategisk usikkerhet rundt USAs rolle, fremveksten av digitale og autonome militære systemer og behovet for større europeisk teknologisk autonomi.

Dette perspektivet utdypes i EU-rapporten Making the most of EU research and innovation investments — Rethinking dual use, der ekspertgruppen slår fast at forestillingen om at grunnforskning er «fredet» fra militære anvendelser ikke lenger holder. Tvert imot blir evnen til å koble forskning tett til sikkerhets- og forsvarspolitiske behov sett som en forutsetning for både teknologisk og geopolitisk relevans.

Også i akademia registreres dette som en strukturell omlegging. I den svenske analysen «Gränsen mellan civil och militär forskning luckras upp» beskrives hvordan skillet mellom sivil og militær forskning gradvis mister sin funksjon som organisatorisk prinsipp. Det som vokser frem, er i stedet en forventning om at forskningen skal være anvendbar på tvers av sektorer, inkludert forsvar.

Det avgjørende poenget i denne europeiske omleggingen er at teknologi alene ikke gir militær effekt. 

forskningsberedskap

FFI-sjefen ønsker et eget heimevern av forskere

Erfaringene fra Ukraina viser at god operativ effekt oppstår der prosess, teknologi og organisasjon virker sammen. Dette krever ikke bare tilgang på innovasjon, men institusjonalisert kunnskap om hvordan innovasjon kan anvendes under krigens krav.

Dette perspektivet løftes også frem i Stratagem-artikkelen, av Aamoth og Lund begge ved Forsvaret høgskole, «Utdanning for fremtiden: Hvordan kunnskapsdrevet innovasjon skal forme morgendagens krigføring», der det argumenteres for at Forsvaret står midt i et teknologisk og operativt paradigmeskifte. Kunnskap og forskningskompetanse er ikke støttefunksjoner, men blir i seg selv en militær kapasitet.

Debatten rundt kadreforskere og rundt sivil akademia for militære problemstillinger, henholdsvis Kenneth Ruud og Iver B. Neumann, viser noen av utfordringene. 

Det er derimot viktigere å få kunnskapen om trygging av samfunnet til de som trenger det, ikke bare til Totalforsvaret og Forsvaret. 

Debatt ● Alexandra Bech Gjørv

Reservister bra, men mobiliserbare kapasiteter står klare

Et godt sted å starte vil være å løse de riktige problemene med de rette miljøene, slik Forskningsrådet søker gjennom sin nyopprettede portefølje forsvar, nasjonal sikkerhet og beredskap.

Det er nettopp denne innsikten som nå preger EU og UK. Innovasjon i krigføring forutsetter avansert militærfaglig fagkunnskap, ikke bare ingeniørkompetanse eller sivilt utviklede løsninger.

Den norske langtidsplanen for forsvarssektoren, presentert i proposisjonen «Forsvarsløftet — Økte rammer og prioriteringer i Langtidsplanen for forsvarssektoren», reflekterer mange av de samme utviklingstrekkene. Her understrekes betydningen av samarbeid med Storbritannia, styrket europeisk samhandling og tettere koblinger mellom forsvar, industri og myndigheter.

Men proposisjonen peker også, indirekte, på et norsk strukturelt svakpunkt, nemlig mangelen på en fullt utviklet militærvitenskapelig forskningspilar på høyeste nivå. 

Sikkerhet

Redd for at Forsvarets penger skal splitte Forsknings-Norge

Norge investerer i samarbeid, teknologi og materiell, men har begrenset kapasitet til selv å drive avansert militærfaglig forskning som kan omsette disse investeringene til varig operativ effekt.

Dette er ikke et marginalt problem. Når EU og UK endrer sine forskningsdrivere, innebærer det at samarbeid i økende grad forutsetter likeverdig kunnskaps­kompetanse. 

Uten dette risikerer Norge å bli en implementeringspartner, ikke en kunnskapsaktør, i utviklingen av fremtidens krigføring.

Et sentralt poeng i EU-rapporten Rethinking dual use er at «dual use» ikke bør forstås som et kompromiss mellom sivile og militære hensyn. Snarere foreslås det at «dual use by design» blir adoptert i EU-prosjektene, i betydningen at prosjektene i EU og EDF sees i større sammenheng. 

finansiering

Får forsvarspenger fra EU

Dette skal bidra til europeisk sikkerhet, konkurranseevne og vekst. Og det stopper ikke der, mekanismene skal også stimulere til økt samarbeid mellom sivil og militære miljøer.

Dette representerer et paradigmeskifte også i utdannings- og forskningspolitikken. Dersom militære behov ikke er eksplisitt representert i forskningsdesign, risikerer man at kritiske operative problemstillinger ikke blir studert.

Dekan Saira Basit ved Forsvarets høgskole argumenterer 4. april 2026 i Khrono for at «Vi må ta eierskap til militær vitenskap», og hun mener det er på tide at Forsvarets høgskole etablerer sitt eget doktorgradsprogram for å styrke den kognitive overlegenheten i krise og krig. 

forsvarets høgskole

Hun vil ha et eget, militært doktor­grads­program

Skal Norge kunne følge med i paradigmeskiftet, er etableringen av et norsk doktorgradsprogram i militærvitenskap et helt sentralt virkemiddel. Et slikt program vil ikke bare fylle et institusjonelt tomrom, men skape en varig kunnskapsdriver som gjør Norge i stand til å: (1) delta på like vilkår i europeiske og britiske forskningskonsortier, (2) koble operativ erfaring, teknologi og doktrine i egne forskningsløp (3) håndtere gradert og sensitiv forskning innenfor akademiske rammer og (4) utvikle militær innovasjon som gir økt forsvarseffekt.

Den nylig akkrediterte masterutdanningen i krigføring (MKRIG) ved Forsvarets høgskole viser allerede hvordan forskningsbasert utdanning kan fungere som bro mellom operativ praksis og akademisk utvikling. 

Et doktorgradsprogram vil være neste nødvendige steg, og et tydelig signal om at Norge tar kunnskap som militær kapasitet på alvor.

Et doktorgradsprogram i militærvitenskap vil være blant de sterkeste virkemidlene som kan tas i bruk for å oppnå den kognitive overlegenhet som den militære lederen trenger. Programmet kan vinkles slik at det vil gi uttelling og effekt også i Totalforsvaret, gjennom økt kunnskap og forståelse samt nedbygging av barrierer mellom militær og sivile sektorer. 

forsvar

Ny master i krig ved Forsvarets høgskole

Fordi en del av veien til økt forsvarsevne er videreformidling av kunnskap gjennom forskningsbasert undervisning til både militære og sivile ledere gjennom deres dannelsesreise, dette være gjennom utdanning, etter- eller videreutdanninger.

Europa har startet omstillingen. Forskningspolitikk, sikkerhetspolitikk og militær innovasjon kobles tettere enn før. 

Dersom Norge skal få uttelling for økte forsvarsbevilgninger og omfattende samarbeid med EU og UK, må vi utvikle tilsvarende strukturelle drivere på kunnskapssiden.

Et doktorgradsprogram i militærvitenskap er ikke et akademisk sideprosjekt i Forsvarssektoren. Det er et strategisk virkemiddel for å sikre at Norge kan anvende kunnskap til økt forsvarsevne, og bli ledende på innovasjon i krigføring i en ny europeisk sikkerhetsorden.

Debatt ● Johannes Kibsgaard

Offentligheten trenger flere militære perspektiver