Debatt ● Peter Fusdahl
Når forskningen snakker, men politikken ikke hører
Forskeren arbeider over lange horisonter; politikeren i øyeblikk som krever retning og handlingsrom. Mellom disse universene finnes det ingen automatisk oversettelse.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Debatten om straffens effekt — fra NRK-innleggene i slutten av oktober, via Helgheims oppfordring om at Politihøgskolen måtte «rydde opp», til Wigs kritikk og Olsviks tilsvar — har allerede vært gjennom flere runder. Når Adrian Peretz, 6. desember, i Khrono igjen peker på forskeres ansvar for presis og redelig formidling, er det lett å kjenne en viss debattutmattelse.
Men nettopp derfor blir noe viktig mer synlig: Vi diskuterer fortsatt symptomet, ikke mekanismen.
For det egentlige problemet i denne saken er ikke om straff, og heller ikke om forskningsmetode. Det handler om hvorfor forskningen så sjelden får politisk gjennomslag selv når den er solid.
Her svikter ikke kvaliteten, men kompatibiliteten. Politikere og forskere opererer innenfor ulike tidsregimer, ulike fortolkningsrammer og ulike måter å skape mening på. Forskeren arbeider over lange horisonter; politikeren i øyeblikk som krever retning og handlingsrom. Mellom disse universene finnes det ingen automatisk oversettelse.
Dette er bakteppet som gjør årets mange innlegg så gjenkjennelige. Når forskere møter kritikk med metodiske presiseringer, er det kanskje faglig riktig, men gjerne offentlig strategisk feil. Slikt språk er ikke laget for å virke i politikkens rom.
Der forskningens forbehold er tegn på redelighet, fremstår de i politikken som usikkerhet. Og det forskeren oppfatter som faglige avklaringer, kan oppfattes i offentligheten som en form for selvhevdelse.
Den danske dokumentarboken Mørkelygten gir et nyttig syn på behovet for korrektiv. Tynell beskriver hvordan danske myndigheter velger fakta etter situasjonens politiske behov uansett faglige innvendinger.
Det er lett å forstå dette som et demokratisk problem, men det kan også leses som en nøktern beskrivelse av politikkens natur: Fakta må være anvendbare i den konteksten de skal virke i. Forskningens langsomme sannheter kommer ofte i en form som ikke passer den rytmen beslutninger tas i.
Dette betyr ikke at forskere skal tilpasse funn til politiske ønsker. Det betyr at forskningens språk må ta høyde for den virkeligheten det skal inn i.
Akademisk frihet gir ikke rett til gjennomslag. Den gir rom til å utvikle kunnskap — men det er fortsatt forskerens ansvar å gjøre denne kunnskapen operativ i samfunnets beslutningsprosesser. Det krever ikke mindre faglighet, men en annen form for faglighet: evnen til å oversette.
På dette punktet er både Tore Wigs tekst i Morgenbladet (bak betalingsmur) og innlegget 6. desember inne på noe vesentlig, men begge forblir innenfor samme forståelsesramme: at forskere må formidle tydeligere og mer presist.
Det er riktig, men utilstrekkelig. For presisjon hjelper lite dersom forskningen fortsatt fremføres i et språk politikken ikke kan bruke. Uansett hvor metodisk skarp argumentasjonen er, blir den stående på utsiden dersom den ikke tilbyr retning.
Forskningens samfunnsrolle styrkes ikke av å insistere på å bli forstått, men av å forstå den situasjonen den skal inn i. Ikke ved å fire på sannhet, men ved å gi sannheten en forståelig form.
I et medielandskap preget av raske konflikter, alternative sannheter og økende press på kunnskapsautoritet, er dette ikke et valg, men et vilkår forskningen bør stå opp for.
Kanskje er det derfor debatten fortsetter i lange drag: Vi diskuterer på detaljnivå hvordan forskere kan og bør kommuniserer, men ikke hvorfor kommunikasjonen feiler med å nå frem.
Skal forskning få politisk betydning, må den ikke bare være korrekt, men kompatibel. Det er først når forskningen tar oversettelsen til det politiske univers på alvor at den kan finne veien inn i beslutningene — ikke som en autoritet som krever plass, men som en kunnskapsform som faktisk kan tas imot.
