Debatt ● Dagrun Astrid Aarø Engen og Marit Honerød Hoveid
Når stipendiatene skammer seg fordi de leser (for) sakte
Lesing krever tid fordi erkjennelse krever levende tid du ikke kan komprimere eller timeplanfeste. Og noen ganger er det risikabelt.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Doktorgradskandidater i Storbritannia og Norge har noe til felles; lesing er en blind flekk i utdanningen.
I forskningsprosjektet Reading Time undersøker vi leserytmer, leseerfaringer og lesepraksiser blant doktorgradskandidater innenfor pedagogikk (Education) i Norge og Storbritannia. I pilotprosjektet har vi fått innblikk i når og hvor våre deltakere leser, hvordan de leser og vi undersøker deres tanker og følelser knyttet til lesing i doktorgradsutdanningen.
Vi har også gjennomført en leseaktivitet sammen med dem, og vi har undersøkt på hvilke måter lesing henger sammen med personlige erfaringer — med andre ord hvilket forhold disse studenten har hatt til lesing gjennom livet.
Alle deltakerne har ført en dagbok og reflektert over sin lesing i sitt doktorgradsarbeid en tilfeldig valgt uke høsten 2024. Datamaterialet fra prosjektet er rikt, og vi er fremdeles i begynnerfasen av det systematiske arbeidet med data.
I den senere tid har lesing i høyere utdanning blitt satt på dagsorden i Khrono og blant annet Terje Hillestad, Espen Ytreberg og Marte Pupe Støyva gjør oss oppmerksomme på at noe har skjedd.
Studenter, ph.d.-kandidater og forskere leser ikke samme type tekster som tidligere, leser med andre formål, har andre lesevaner. Problemene de tar opp understøttes av foreløpige funn i Reading Time. Datamaterialet bringer fram nyanser heller enn generaliseringer.
Likevel er det noen klare fellestrekk på tvers av det norske og britiske materialet, og noen spørsmål for videre forskning blir sentrale.
Hvordan skapes lesing som utdanningspraksis i høyere utdanning? Det var få deltakere i vår studie som hadde opplevd systematisk arbeid med faglig lesing og innvielse i et lesende fellesskap i løpet av sin studietid. Vi blir nødt til å spørre oss hvilken plass, form og formål vi gir lesing som felles faglig arbeid og utdannende praksis i ulike fagkulturer.
Vi kan, som tidligere innlegg i Khrono peker på, se for oss flere grunner for at våre lesepraksiser har blitt smale og ensrettede. «Produksjonspresset» i akademia er åpenbart. Men kan det også ha å gjøre med det at det å lese, det å utvikle sin forståelse i møte med en tekst er både vanskelig og noen ganger risikabelt?
Doktorgradskandidatene fortalte at lesing ved universitetet var noe de lærte seg selv, og utviklet med utgangspunkt i hvordan lesing allerede var mer eller mindre etablert som utdanningspraksis hos hver enkelt.
Kan det også ha å gjøre med det at det å lese, det å utvikle sin forståelse i møte med en tekst er både vanskelig og noen ganger risikabelt?
Hvor ofte leser vi som er undervisere og forskere i akademia sammen med våre studenter? Når tar vi studentene med på lesing som utforskende, undrende og motstandsfylt aktivitet, der vi ikke allerede sitter på «fasiten» for hvordan teksten kan forstås, og der lesing fortsetter etter at vi tar blikket bort fra teksten?
Hvordan skapes forventninger til lesing som utdanningspraksis før universitetet? I Reading Time undersøker vi hvordan universitetets lesepraksiser integrert i deltakernes livsløp. De leseepisodene deltakerne i studien husket som betydningsfulle fra sin oppvekst handlet om at bøkene var opplevelser, åpninger til en annen verden, også til et sosialt rom.
Ingen av disse opplevelsene var knyttet til skolen. For oss var dette oppsiktsvekkende. Skolen skapte ikke leseglede, fortalte doktorgradskandidatene. Flere deltakere omtalte seg selv som «langsomme lesere» (slow readers), en skambelagt selvforståelse de knyttet til skolen og fremdeles bar med seg.
I vårt materiale er det en bestemt betydning av lesing i skolen som dominerer; lesing for å memorisere og reprodusere «innhold». Tekst blir et verktøy for å øve på lesing som teknikk. Et kritisk spørsmål for nærmere undersøking er hva vi gjør om vi lærer barn og ungdom opp til å forstå lesing som en ferdighet på linje med å løpe, slik at du kan øve på leseteknikk, få opp lesehastigheten, teste hvor langt og raskt du leser.
Dersom dette er lesepraksiser som dyrkes i skolen brytes forbindelsen mellom lesing og kunnskapene tenkning allerede her.
Hva får prioritet i doktorgradsutdanningene? Det deltakerne også fortalte oss, var at lesing som erkjennelsesprosess heller ikke ble tematisert i doktorgradsutdanningen. Det var få som kunne gi eksempler på at lesepraksiser inngikk i doktorgradsveiledningen.
Som doktorgradskandidat blir du forventet å kunne lese fra før og å lese på egen hånd. Det peker mot at lesing også i høyere utdanning primært oppfattes som avkoding — studenten er forventet å lese, avkode og reprodusere.
Som doktorgradskandidat blir du forventet å kunne lese fra før og å lese på egen hånd.
Men, som våre deltakere satte ord på, lesing i et forskningsprosjekt krever noe helt annet av deg. Slik kommer lesing i studier og gjennom å skrive artikler, paradoksalt nok, i veien for tenkende, lyttende lesing — lesing for å utvikle forståelsen. Noen leste sammen med medstudenter og noen ganger var det rom for å drøfte lesing i doktorgradskurs, men vanligvis på den måten at forelesere formidlet en teksttolkning, ikke en lesing som ble drøftet i fellesskap.
I vår studie er et klart funn at doktorgradskandidatene kun unntaksvis leser sammen med sine veiledere, eller drøfter andre tekster enn den studenten produserer i veiledning.
Kanskje handler det om tid. Lesing tar tid. Men kanskje handler det like mye om oppmerksomhet og prioritering? Hva vi gir rom for i doktorgradsveiledning kan si noe om hva vi gir vekt og viktighet i faget, i forskningen og i utdanningen.
Lesing alene tar tid, og skaper isolert sett få muligheter
for å skape faglige fellesskap. Hvorfor leser vi ikke mer sammen? På hvilke
måter gjør vi lesing til gjenstand for eller utgangspunkt for felles faglige
drøftinger?
Lesing i fellesskap var noe deltakerne i liten grad hadde erfart tidligere i studieforløpet. Noen hadde skapt sine egne, felles lesepraksiser sammen med andre kandidater. Doktorgradskandidatene uttrykte en lengsel etter å lese sammen, og å lese grundig. Lesing som egen fordypning og som fellesskapende praksis er ikke motsetninger, men står i et gjensidighetsforhold.
Deltakerne i Reading Time forsøkte å finne frirom på ulike måter i sin hverdag for å få mulighet til å lese tekstene som virkelig utfordret egen tenkning. De lengtet etter tid for å kunne konsentrere seg og fordype seg, å bli grepet av teksten. De gledet seg til å lese.
En kandidat fortalte om gleden over de 11 minuttene i telefonkø på NAV, der hen hadde fått lest og fordypet seg i noen passasjer i en vanskelig og grunnleggende tekst. Datamaterialet vårt er også fullt av fortellinger om skuffelse og nederlag når tiden som var satt av til lesing ble «ødelagt» av et sykt barn, en full e-postinnboks, undervisningsforberedelse, en katt som måtte til dyrlegen, en skriveprosess som drøyer, tekst som måtte leses til et doktorgradskurs, osv.
Lesing krever tid fordi erkjennelsesprosesser krever levende tid du ikke kan komprimere eller timeplanfeste. Erkjennelse kan ikke produseres, og samtidig utøver den akademiske industrien produksjonspress på (den erfarte) tidsbruken.
En bachelorstudent sa i forrige uke noe vi vil parafrasere som at kreativitet er en menneskelig måte å være i tomhet på. Det er oppløftende å høre studentene ønske rom til å tenke kreativt og at de har erfaringer som de bringer inn i en felles, kritisk tenkning.
Så kanskje handler det i bunn og grunn om at vi akademikere må ta rommet, tømme det for alt uvesentlig, og bruke TIDA sammen med studentene og doktorgradskandidatene hvis vi skal skape rom for meningsfull lesing?
Forskning handler ikke om å bekrefte, men å utfordre antakelser. Og i vår videre forskning er vi nysgjerrige på akademias mange lokale og faglig forankrede lesepraksiser. Vi vet at bildet ikke er entydig. Hvem kan bringe fram eksempler på unntak fra det vi begynner å anta er normalsituasjonen?
