Debatt ● Terje Hillesund
Akademikere leser heller ikke som før
I debatten om minkende leseferdigheter blant studenter er det lett å overse at akademikere og forskere også har utviklet vaner der bøker og langlesing får stadig mindre plass.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Flere kjente professorer (Espen Ytreberg, Eirik Vassenden og Arne Johan Vetlesen) har uttrykt fortvilelse over de mange studentene som har problemer med å lese og forstå faglige tekster, særlig lange tekster og bøker. Dette er bekymringer som bekreftes i forskningen til Marte Pupe Støyva. Videomaterialet hennes viser at lærerstudenter på masternivå strever med å finne ut hvordan de skal lese pensum.
Studentene er ukonsentrerte, og det er lite god lesing i Støyvas materiale. Disse resultatene forsterker frykten for at tekstbaserte kunnskapsfag innen humaniora og samfunnsfag vil forvitre.
Når det gjelder lesing må imidlertid akademia gå i seg selv; mye tyder på at langlesing og boklesing går tilbake også blant forskere.
I en studie fra 2023 (med intervjuer fra 2022) fant jeg at unge forskere har utviklet effektive og svært raske skrive- og lesemåter, nøye tilpasset digital teknologi og forskningspolitikkens fokus på bibliometri.
I studien intervjuet og observerte jeg førsteamanuenser og professorer i 30- og tidlig 40-årene, alle samfunnsvitere ansatt ved norske universiteter. Forskerne beskriver en arbeidsform med en faglig lesing som er ytterst instrumentell og nært knyttet til skrivingen av egne tekster, det vil si til produksjon av artikler som øker mengden publikasjoner og antallet siteringer.
Studien viser at forskernes fokus på bibliometri begynner allerede i søkeprosessen. Google Scholar var på tidspunktet for intervjuene den mest brukte søkemotoren blant deltakerne. I vurderingen av interessante artikler var det viktigste kriteriet den tematiske relevansen for egen skriving.
Forskerne la også vekt på antall siteringer potensielle artikler tidligere hadde fått og gjerne også på forfatternes bibliometriske score, det vil si deres h-indeks og totale antall siteringer.
Når en vitenskapelig artikkel hadde fanget forskernes interesse (og kanskje blitt lastet ned på egen PC), ble den sjelden lest fra begynnelse til slutt, men snarere stykkevis og delt og bare i spesielle tilfeller i sin helhet, og da som regel på skjerm. Først og fremst gjaldt det å finne frem til teoretiske avsnitt eller empiriske funn som kunne brukes og refereres i deres egen artikkel.
Ofte var det nok å skumme sammendraget for å kunne referere en artikkel i egen publikasjon.
Alt i alt viste deltakerne i studien en utrolig fingerferdighet og evne til å håndtere PC-en og nettets muligheter til å søke, skumme, lese, kopiere, flytte, laste ned, skrive, skrive om og sette sammen en tekst. De visste svært mye om tidsskriftenes prosedyrer og om hvordan teksten skulle utformes for å kunne bli publisert. Det var viktig å publisere artiklene i tidsskrifter med høy «impact factor».
Som regel arbeidet forskerne også samtidig på flere artikler og ofte i samarbeid med andre forfattere (medforfatterskap gir flere publikasjoner og flere siteringer).
En slik arbeidsform gir naturlig nok lite rom for lesing av vitenskapelige bøker. I den grad forskerne oppsøkte bøker, var det oftest som kilder for sitering; tekstbiter ble søkt opp i bøkenes digitale versjoner.
Det var sjelden mye papir eller mange bøker å se på de undersøkte forskernes kontorer (der intervjuene foregikk).
Noen få sentrale vitenskapelige artikler ble imidlertid ennå skrevet ut på papir; de ble studert, understreket og annotert. Da deltakerne ble spurt om hvorfor deler utskriftene ble streket under, var svaret alltid det samme: De markerte utsnittene kunne brukes i deres egne artikler.
Denne arbeidsformen står i kontrast til funnene i en liknende studie i 2010 (med intervjuer fra 2009). Da brukte de undersøkte samfunnsforskerne også PC-en til å skrive artikler og weben ble brukt til å finne litteratur, ofte knyttet til egen forskning. Det meste av lesingen foregikk imidlertid på utskrifter og i trykte bøker, der det i begge deler ble understreket og annotert.
På spørsmål om hvorfor deler av tekstene ble understreket, var svaret da (i 2009) at markeringen hjalp dem med å huske og forstå tekstenes innhold og at hovedformålet med lesingen var å øke egen innsikt.
På kort tid har det altså skjedd en utvikling og i 2023-studien reflekterte deltagerne mye over forholdet mellom digital teknologi, skriving og lesing.
Under intervjuene uttrykte de ofte en ambivalent holdning til sin egen aktivitet. Forskerne hadde knekt publiseringskoden og fra systemets synspunkt hadde de gjort det bra; de drev forskning og publiserte resultater.
Flere av deltakerne var samtidig lite fornøyd med den høye graden av instrumentell lesing; de hevdet å ha liten tid til fordyping og mente de ville få et mer meningsfullt akademisk liv uten den evige jakten på «impact».
Alle følte et konstant press på å produsere; de sa at en høy publiseringsrate var nødvendig for å få fast ansettelse, for å få forskningsfinansiering, og for å oppnå anseelse i akademia.
Årsakene til utviklingen av nye intellektuelle vaner (slik studiene beskriver) er sammensatt, knyttet både til nyliberale trender innen økonomi og forskningspolitikk (målstyring) og muliggjort av digital teknologi innen forskning og bibliometri.
Også KI vil føre til nye arbeidsformer og endinger i synet på språk og tekst; forskerne vil lese og skrive annerledes. For akademia er det viktig at forskerne fremover er svært bevisste sin egen praksis, særlig sin egen lesing og skriving.
