Noen filosofer gir mat til fordommer

I bokhylla mi står Kristen moral før og nå av Johannes Sløk. Etter en gjennomgang av kristendommens nesten totusenårige dogmehistorie, konkluderte han med at «kristen moral er det de som til enhver tid har kalt seg kristne, har ment en skal holde seg til» (sitert etter hukommelsen).

Hegel var skeptisk til filosofer som prøvde å lære statens byråkrater hvordan en best skulle styre stat og samfunn. Dette har de bedre greie på enn filosofene, hevdet han. Etter hans oppfatning var filosofens oppgave å finne ut hvordan de resonnerte.

Det gjør moralfilosofi til en empirisk beskjeftigelse eller en beskjeftigelse der en undersøker hvordan noen har resonnert, og i den moderne verden er det primært sosialantropologer og religionshistorikere som kan levere empirien her.

Det går en historie om at Adorno fikk en «nalle» som det heter på svensk, med følgende oppfordring: Nå kan du gå hjem og adornere! For meg kan moralfilosofene drive med hva de vil. Da jeg studerte på 60-tallet forundret det meg at det syntes som om det faget jeg tok, bare kunne føre til ett yrke, nemlig professor i samme fag. Det var altså ikke noe for studenter som ikke kunne eller ikke ville bli filosofiprofessorer! Siden da er det flere av oss som ha gjort andre ting enn å forelese filosofi. Og det er mulig at vi av den grunn veit andre men viktigere ting om moral og hvordan det tenkes om moral enn moralfilosofene.

Hegel mente altså at det var tryggere å overlate statsstyret til politikere og byråkrater. Etter noen tiår i det departementet som sørger for penger til universitetene, veit jeg mye om hva byråkrater stort sett mener om filosofer.

Innleggene i Khrono viser at noen filosofer ikke bryr seg stort om hva slags standing faget deres har, men de bør være klar over at å vite noe ingen andre veit stort om og late som en ikke er en del av denne verden, gir mat til fordommer en kanskje ikke liker.