Debatt ● Kari Jegerstedt og Kjersti Aarstein
Nøkternt om abort?
En professor i moralfilosofi bør også spørre om hvilke premisser — hvilke forforståelser og holdninger — som ligger til grunn for ens egen intervensjon. Sluttreplikk til Espen Gamlund.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Khrono 12.11 og Vårt Land 16.11 (bak betalingsmur) svarer professor i filosofi Espen Gamlund på vår kritikk av bidraget hans i abortdebatten i et av UiBs format for sosiale medier. Svaret er langt på vei oppklarende, og vi innser at deler av kritikken trenger å presiseres. Det gjelder særlig oppfordringen vår om å tenke gjennom betingelsene for eget bidrag i debatten.
Gamlund konstaterer at utspillet hans er «saklig og nøkternt», og at ingenting av det han sier er kontroversielt eller problematisk. Samtidig innrømmer han å ha satt saken på spissen ved å tegne opp to kategorier av kvinner som kan ønske å avbryte et svangerskap, nemlig de som er voldtatt, og de som «bevisst unnlater prevensjon».
Men det å sette på spissen er ikke uten videre forenelig med å være nøktern, og kategoriene hans er både uklare og fordømmende i sin tilnærming til den enkeltes reelle reproduktive utfordringer.
Når vi hevder at Gamlunds tilnærming er fordømmende, tillegger vi ham ingen suspekte intensjoner, men vi peker på at han ignorerer det mest sentrale moralfilosofiske spørsmålet i den offentlige debatten om abort. Dette spørsmålet dreier seg ikke om hva som er riktig å gjøre, men om hvem som skal ha makt til å bestemme hva som er riktig å gjøre i det enkelte, konkrete tilfellet.
Det er storsamfunnets spørsmål, som Gamlund bare implisitt sier noe om, og da uten å ta høyde for dets politiske historie, som bestemmer rammene også for en moralfilosofisk forklaring.
Den påfallende mangelen på interesse for selve omdreiningspunktet for abortdebatten, altså hvem som til syvende og sist skal ta avgjørelsen om svangerskapet skal avsluttes eller ikke, gjør at det blir uklart hva Gamlund mener når han skriver at spørsmålet om hva som skjedde ved unnfangelsen, er «interessant».
For hvem er dette et interessant moralsk spørsmål? Er det interessant for den enkelte gravide som lurer på om det lar seg gjøre å bære frem kimen til påbegynt liv? Eller er det interessant for storsamfunnet, som gir lover, tilrettelegger for medisinsk oppfølging og/eller utøver moralsk og politisk press?
Uten slike distinksjoner, som tilkjennegir at spørsmålet involverer ulike etiske aktører med ulike personlige begrunnelser og politiske hensikter, reduseres det moralfilosofiske spørsmålet om abort til et akademisk spill der fostre og gravide kropper får status som rekvisitter.
Når man først har redusert de berørte aktørene til rekvisitter, kan man kanskje oppleve at man har gjort spørsmålet om abort «saklig og nøkternt». Men en professor i moralfilosofi bør også spørre om hvilke premisser — hvilke forforståelser og holdninger — som ligger til grunn for ens egen intervensjon.
Å late som om man kan heve seg høyt over den konkrete situasjonen, for å tale fra et sted utenfor den etiske og politiske materien, er uforenelig med nøkternhet og objektivitet. I Gamlunds tilfelle mener vi at denne tilnærmingen — eller kanskje mer presist: denne tilbaketrekningen — har ført til en fordreining av saken som det var nødvendig å peke på.
