Debatt ● Egil Galaaen Gjølme
Norske unge vil ha yrkesfag — det må lærerutdanningen gjenspeile
Skal lærerutdanningene forbli relevante, må de speile den virkeligheten de utdanner for. Det betyr å ta yrkesfagene på alvor og å anerkjenne at kunnskap ikke bare skapes i bøker, men også gjennom praksis, samarbeid og skapende arbeid.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg har fagbrev som trailersjåfør og begynte yrkeslivet på landeveien, men i dag har jeg førstekompetanse i idrett og kroppsøving. Livet leves, og vi bytter jobber og yrker oftere enn før.
Erfaringen fra begge verdener har lært meg hvor viktig det er at lærerutdanningene speiler mangfoldet i norsk skole, og at yrkesfaglig kompetanse og innovasjon må få en tydeligere plass i utdanningen av framtidens lærere.
Over halvparten av norske elever velger yrkesfaglig retning i videregående opplæring. Ifølge Utdanningsdirektoratet søkte 53 prosent av elevene seg til yrkesfaglige utdanningsprogram i 2025. Det er også en positiv utvikling i kjønnsbalansen, der stadig flere jenter søker seg til yrkesfag.
Dette er en tydelig samfunnstrend, men den gjenspeiles i mindre grad i lærerutdanningene. At 53 prosent av norske ungdommer nå velger yrkesfag, burde ha ført til et skifte i hvordan vi tenker lærerutdanning.
Disse elevene skal inn i yrker som samfunnet er helt avhengig av, som helsearbeidere, elektrikere, byggfagarbeidere, kokker, sjåfører og mekanikere.
Likevel er lærerutdanningene i stor grad formet av en akademisk tradisjon som passer best for den teoretiske delen av skolen. Yrkesfaglærere underviser i et annet landskap, i verksteder og laboratorier, tett på praksis, der læring skjer gjennom å gjøre, reflektere, samarbeide og ofte også innovere.
For å lykkes, kreves både faglig dybde, pedagogisk trygghet og evne til å veilede elever i komplekse, praksisnære situasjoner. Dette bør også gjenspeiles i lærerutdanningene.
Yrkesfaglærerutdanningene har i mange år hatt et annet utgangspunkt enn de allmennfaglige programmene, med tettere kobling til arbeidslivet og praksisfeltet. Dette gir et verdifullt bidrag til lærerprofesjonen som helhet, men blir ikke alltid fullt utnyttet.
I lærerutdanningene har vi ofte selv bidratt til å opprettholde skillet mellom de ulike programmene. I stedet for å forklare forskjellene som et problem utenfra, må vi erkjenne at strukturene, tradisjonene og kulturen i våre egne institusjoner gjør det vanskelig å samarbeide på tvers.
Først når vi tar dette inn over oss, kan vi bygge reelle faglige fellesskap som utnytter bredden i profesjonen. Ved å koble de ulike lærerutdanningene tettere sammen gjennom felles prosjekter, forskningssamarbeid og praksisarenaer kan man styrke både kvaliteten og relevansen.
En modell som kan bidra til dette, er Eksperter i team (EiT). I EiT møtes studenter fra ulike fag for å samarbeide om reelle problemstillinger. Målet er å utvikle samarbeidskompetanse, tverrfaglig forståelse, innovasjonsevne og evnen til å bruke fagkunnskap i praksis.
Tenk om lærerstudenter fra grunnskole, faglærer- og yrkesfaglærerutdanningene samarbeidet i team om utviklingsprosjekter i skolen.
I dag har ikke lærerutdanningene et tilsvarende tilbud, selv om behovet er åpenbart. Fremtidens lærere skal samarbeide på tvers av fag, nivåer og profesjoner. De må kunne utvikle undervisning sammen, løse reelle utfordringer i klasserom og lokalsamfunn, og bidra til nyskaping i skolen.
Derfor burde Eksperter i team-modellen være en integrert del av lærerutdanningene.
Tenk om lærerstudenter fra grunnskole, faglærer- og yrkesfaglærerutdanningene samarbeidet i team om utviklingsprosjekter i skolen. De kunne sammen utforske tverrfaglige tema som bærekraft, teknologi, helse og livsmestring — og samtidig utvikle evne til innovasjon og praktisk problemløsning.
Et slikt samarbeid ville styrke studentenes forståelse for hvordan teori og praksis kan forenes, og bidra til å bygge bro mellom ulike deler av lærerprofesjonen. Det ville også skape en kultur for kreativitet og nyskaping, der innovasjon blir en naturlig del av lærerrollen.
Den raske utviklingen innen kunstig intelligens utfordrer skolens tradisjonelle kunnskapsbegrep. Når store deler av den teoretiske kunnskapen blir lett tilgjengelig gjennom digitale verktøy, må skolen i større grad løfte fram det som ikke kan automatiseres: menneskelig samhandling, kreativitet, motorikk og håndlag.
I et samfunn der KI kan skrive, regne og analysere, blir de kroppslige, taktile og innovative ferdighetene enda viktigere.
Evnen til å skape, reparere, bygge, eksperimentere og samhandle fysisk representerer en form for kompetanse som både skole og lærerutdanninger må verne om og utvikle. Her har yrkesfaglærerutdanningene en unik posisjon og et ansvar for å synliggjøre verdien av praktisk og skapende kunnskap i en digital tid.
Skolen er i endring, og lærerutdanningene må følge med. For å være relevante må utdanningene være forankret i de utfordringene lærerne faktisk møter.
Det handler ikke bare om å øke praksisandelen, men om å gjøre utdanningen mer praksisnær, samarbeidsorientert og innovativ. Yrkesfaglærerutdanningene har her et viktig fortrinn. De er tett på praksis, tett på arbeidslivet og tett på samfunnets behov.
Erfaringene herfra bør ikke stå på sidelinjen, men brukes aktivt i utviklingen av lærerutdanningene som helhet. Å involvere yrkesfaglærere og fagmiljøene deres som likeverdige partnere kan bidra til større relevans for alle typer lærere, fremme innovasjon i undervisningen og samtidig styrke rekrutteringen til yrkesfagene.
Lærerutdanningene bør i større grad sees som ett profesjonsfelt med ulike spesialiseringer, men et felles formål: å utdanne lærere som kan bidra til elevenes læring og utvikling i ulike kontekster.
Det krever arenaer der allmennfaglærere, faglærere og yrkesfaglærere møtes, ikke bare i faglige diskusjoner, men i felles prosjekter, praksisfelt og innovative utviklingsarbeid. Å hente inspirasjon fra Eksperter i team-modellen vil kunne bidra til nettopp dette.
Det vil gjøre utdanningen mer relevant, mer tverrfaglig, mer praksisnær og mer innovativ, og sende et tydelig signal om at yrkesfaglig kompetanse er en likeverdig del av lærerprofesjonen.
Skal lærerutdanningene forbli relevante, må de speile den virkeligheten de utdanner for. Det betyr å ta yrkesfagene på alvor og å anerkjenne at kunnskap ikke bare skapes i bøker, men også gjennom praksis, samarbeid og skapende arbeid.
Å gi yrkesfaglærerutdanningene en tydeligere plass og å bygge tverrfaglige, innovative læringsarenaer inspirert av Eksperter i team vil ikke bare styrke yrkesfaglærerutdanningen. Det vil styrke hele lærerprofesjonen — og skolens evne til å møte framtiden med både hode og hender.
