På Anine Kierulfs kontor er det mer hylleplass enn hun trenger. Og en hodeskalle på bordet

Det er høyt under taket på kontoret til Anine Kierulf, i alle språkets betydninger. Blikkfangene er ikke få: Et bibliotek som fyller hele rommets bredde, med tilhørende stige på grunn av dets høyde, tegninger fra tantebarn og bonusbarnebarn, to svært behagelige lenestoler i et eksentrisk fløyelsmønster, og ikke minst: En hodeskalle fra en elg som Kierulf gjerne vil henge på veggen.

Hun må bare be noen i eiendomsavdelingen om å hjelpe til, siden kontoret er i verneverdige lokaler i Domus Biblioteca på Universitetsplassen i Oslo.

— Det er nok ikke et veldig imponerende gevir for dem som er opptatt av sånt, men for meg har den stor affeksjonsverdi siden det er den første jeg skjøt. 

Kierulf har vært med på jakt helt siden hun var ti år gammel, og denne elgoksen skjøt hun da hun var 18—19 år. Men det tok henne ti år fra hun skjøt sin første elgokse, til hun sluttet å besvime etterpå. 

Mer hylleplass enn hun trenger

Bøker dekker både vegger og pult. Ikke overraskende ligger både Grunnloven og Norges lover på pulten. 

— Dette er det eneste kontoret jeg har vært på hvor det er mer hylleplass enn jeg trenger, sier Kierulf. 

Hun har likevel klart å fylle opp greit med bøker, kanskje blant annet fordi hun bor med noen som ifølge Kierulf er enda dårligere på å kvitte seg med bøker enn henne selv. Et kjapt overblikk gir et løselig estimat på rundt 7—800 bøker i hyllene. Kierulf har også sine egne bøker stående i hylla, slik som Hva er ytringsfrihet.

Favorittboka er How to do things with words av J.L. Austen. Men skulle hun delt kontor med en annen akademiker, faller valget på John Stuart Mill. 

— Han virker som en person som er både empatisk og rasjonelt skarp. Det liker jeg. Han forstår betydningen av følelser og fornuft. De grunnleggende liberale, forsøksvise empiriske resonnementene hans er jo et forsøk på å tenke prinsipielt og konsekvensielt, om særlig ytringsfrihet, som jeg jobber mye med. 

Samtidig er Milton veldig tidlig ute i å leve seg inn i hvordan ting føles for andre, mener Kierulf. 

Ytringsfrihet til frokost, lunsj og middag

Det er vanskelig å ha en samtale med Kierulf uten å komme inn på ytringsfrihet. Ikke bare ledet hun Kierulf-utvalget som satte akademisk ytringsfrihet på dagsordenen, og vant Årets navn i akademia sammen med utvalget, hun er også nestleder i styret til Fritt Ord. 

I tillegg forsker hun, som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, på ytringsfrihet i Norden, samt konstitusjonell rett og menneskerettigheter. 

— Det er vanskelig å forstå ytringsfrihet uten å skjønne hvorfor reaksjoner på ytringer kan bli så sterke. Det har sjelden med rasjonelle overveielser å gjøre, mye oftere handler det om våre følelsesmessige reaksjoner. Og vi er jo så fine som art, eller fæle, alt ettersom, fordi vi har denne sammenkoblingen av følelser og intuisjon, sier Kierulf. 

På den ene siden har mennesker intuitive reaksjoner, og på den andre gjennomtenking og analyse. 

— Det er jo kombinasjonen av de to tingene som gjør oss til det vi er, og det vi kan best. Av og til får vi litt for mye av det ene, eller det andre. Så da er balanse viktig. Det er mulig jeg leser for mye inn i Milton, men jeg syns han skriver på en sympatisk måte. 

— Hvor mye følelser skal det være i ytringsfrihet? 

— Det må være masse følelser. Det er følelsesmessige reaksjon på andres ytringer, enten vi er veldig begeistret for dem eller veldig skeptiske, som er drivkraften for at vi kan mobilisere argumenter for eller mot. Vi får aldri satt i gang den motoren som lager de argumentene, hvis ikke følelsene gjør noe med oss. Så sånn sett så tenker jeg at følelser er helt avgjørende for å ytre seg. 

Fem kjappe

— Hva er det du mangler på kontoret, som du gjerne skulle hatt der?

— En fjellbekk. Det hadde vært noe! Det klare fine vannet som du bare kunne tatt en kopp under og drukket av. Det skulle jeg gjerne hatt. 

— Hva klarer du deg ikke uten på kontoret?

— Luft. Det var kanskje ikke så gøy. 

— Hva forteller kontoret om deg som person?

— At jeg trives med god takhøyde. 

— Hvor mange meter under taket, tror du?

— Jeg vil tro opp mot fire og en halv. 

— Hvem har det fineste kontoret du vet om?

— Jeg er så privilegert at det er fristende å svare meg selv. Det er jo mange av mine kollegaer som har enda finere kontor enn meg fordi de har tatt seg tid til det. Blant annet fordi de har fått hengt opp ting på en ordentlig måte, siden dette er et verneverdig bygg. Det blir penere enn når man klistrer opp med teip, som jeg har gjort. Dessuten ønsker jeg meg teppe. 

— Ville du delt kontor med rektor, eller sittet i åpent landskap?

— Det er klart jeg ville delt med rektor. Jeg er ikke så glad i åpent landskap, men den latteren til Ragnhild [Hennum] er helt fabelaktig. Jeg har faktisk sittet en del på Ragnhilds kontor, uten at hun var der, da, men det gikk veldig bra. Det kunne jo gå bra at vi satt her sammen også, men det kan hende vi ville sporet hverandre av litt. Men hun er jo så travel nå at jeg ville antakeligvis fått mye av kontortiden min alene uansett.