Mann (58) sverger til ukulele

Spennende reportasjereiser til eksotiske destinasjoner, ja vel. Varme, lys og det lette livet. Det er klart det kan være aldeles nydelig på en grå desemberdag å drømme seg bort til noe slikt. Men da glemmer en ofte den plagsomme, malariabefengte myggen, den lokale bakteriefloraen som sender en rett til lasarettet og altfor høye temperaturer som påminner nordboere om hvorfor vi bor der vi bor.

Nei — da heller ta sin blokk og penn og kamera, vandre ut fra redaksjonslokalene, spasere 48 meter til venstre — og en er fremme ved reisens mål.

Trengte plassen

Vi er i OsloMets rike. I et av disse byggene Arkitekturopprøret nok ser på med smale øyne, men som likevel gjør jobben det er satt til å gjøre: huse dusinvis av akademikere, fordelt på åtte etasjer, som piler av iver etter å skuffe ut kunnskap til folket.

Og her i femte etasje i bygg 26, etter å ha vandret ned en korridorer som ikke automatisk ville ha tilfredsstilt klaustrofobikerne blant oss — er det vi kommer fram til en oase.

Et stort værelse åpner seg, og der står Svein Fuglestad.

— Velkommen hit!

— Hvem er du, Svein? 

— Førstelektor og fagansvarlig for kreative og estetiske metoder på barnevernsutdanningen, ved Institutt for sosialfag på OsloMet. I tillegg er jeg 20 prosent kulturkoordinator for fakultetet.

— Det høres gøy ut. Hva innebærer det?

 — Da er jeg med på å arrangere julebord og sommerfest, og jeg har produksjonsansvaret for bacheloravslutningene for hele fakultetet. Så bidrar jeg også kulturelt i ulike sammenhenger, eller henter inn eksterne bidragsytere.

— Hvordan har du klart å få et dobbelt så stort kontor kollegene dine? 

— For 11 år siden flyttet vi fra bygget hvor musikkundervisningen foregikk lenger ned i gata og opp hit. Da måtte jeg fortsatt ha mulighet for å forberede meg musikalsk til undervisningen uten å måtte frakte instrumenter og utstyr fram og tilbake mellom de to byggene. Så da var alle enige om at jeg trengte jeg mer plass enn de andre.

Musikkmenneske

— Så stort og fint er det her, med høy himmel mot nord utenfor.

— Ja, dette var visst egentlig dimensjonert for to personer, så jeg har nesten ventet på dagen da noen kommer og krever plassen sin her.

Når vi ser oss rundt på kontoret er det åpenbart at vi har kommet til et musikkmenneske. Instrumenter av ulikt slag står plassert ut og stablet både her og der.

— Denne er fin — hva er det?

— Dette er autoharpa mi. Et veldig fint instrument.

— Og her står tre ukuleler og skinner. Er den like lett å lære å spille på som folk skal ha det til?

— Ja, det er ganske enkelt. I hvert fall hvis man spiller gitar. Det gjør ikke jeg, da, men det er ganske lett, uansett. Passer meg perfekt!

— Det var en flott, liten sofa!

Vi ser ned på et rød-hvit sjeselong-lignende sittemøbel. 

— Snabelstolen min, ja. Men dessverre ikke særlig komfortabel å sitte i. 

Tilstedeværelse

— Hva slags liten sak har du der? Førstelektoren trekker fram et vakkert, lite instrument. 

— Det er en sansula, en europeisk variant av det afrikanske fingerpianoet kalimba. Jeg får sjelero hver gang jeg spiller på den. Jeg bruker den fast på semesteråpningen, når vi tar imot de nye studentene.

— For å roe nervene deres? 

— Mer for å vise en annen type tilstedeværelse. Siden kreative metoder er en del av utdanningen, og studentene studerer barnevern, skal de våge å gå utenfor komfortsonen sin. De må by på seg selv og ikke ta seg selv så høytidelig. Det er viktig i vårt felt.

Da må han gjøre det samme, sier Svein.

— Hvis ikke gir det ingen mening. Jeg må også utsette meg for ting som kjennes litt skummelt — som å få alle øyne på meg når jeg formidler et budskap med mening.

 — Hva gjør du da?

 — De siste årene har jeg startet forsiktig med en sang som heter Lonely Girl, sier Svein og begynner å synge og spille så vakkert og vemodig, dypt her inne i den akademiske fabrikken.

Ingen naboklager

— Hva betyr kontoret for deg?

 — Det er en slags oase i en hektisk hverdag. Det er fint å trekke seg litt tilbake hit, selv om rommet er stort nok til at det samler seg mye. Men det er godt å ha ting rundt meg som jeg trenger, og ting med historie — som minner meg om hvem jeg er.

— Spiller du mye musikk også på fritiden? 

— Ja, jeg jobber med mange faglige prosjekter som er musikkrelaterte. Jeg har blant annet en forestilling jeg har reist rundt med i 3,5 år som heter Vi er her for å tenne lys — enkemesse i en allehelgensnatt. 

— Enkemesse?

— Dette har spor tilbake til starten av 90-tallet, da det var flest som døde av aids i Norge. Homofile var utestengt fra kirken og vi hadde ingen steder å gå med sorg og savn og lengsel etter fellesskap. Derfor arrangerte Kirkens Bymisjon, Aksept — der jeg var sivilarbeider — allehelgensmesse på dansegulvet på homodiskoteket Den sorte enke.

 — Jeg har laget en interaktiv fortelling der jeg formidler historien fra mitt perspektiv, samtidig som publikum deltar i lystenning, allsanger og ulike rituelle handlinger.

— Og her er enda flere instrumenter; et elpiano der og en bassgitar bak der. Ingen kontornaboer som klager på musikkspilling?

 — Nei, det har gått fint. Jeg prøver å være litt forsiktig når det er folk i nærheten. Hun som satt ved siden av er i permisjon nå, så det er greit.

Fem kjappe spørsmål

 — Hva har du på kontoret ditt som ingen andre vet noe om? 

— En pose full av små esker med guatemalanske worry dolls — muñecas quitapenas — som jeg kjøpte da jeg reiste rundt i Mellom-Amerika på slutten av forrige årtusen. De små dukkene er helt sikkert laget av mayaindianske barnearbeidere. Men symbolikken knyttet til legenden om dukkene er fin da: Du forteller en bekymring du har til hver av dokkene før du går til sengs om kvelden, og legger dem så under hodeputa. Når du våkner om morgenen, har dukkene tatt bekymringen fra deg.

— Hjemmekontor eller jobbkontor — hva foretrekker du? 

— For meg er vekslingen mellom hjemmekontor, hyttekontor og jobbkontor helt perfekt! Ulempen er bare at jeg ofte ikke husker på hvilket av disse kontorene jeg har brukt de ulike instrumentene eller bøkene sist, så jeg bruker uforholdsmessig mye tid på å leite.

— Hva klarer du deg ikke uten på kontoret? 

— Kaffekoppen med latte på havredrikk. Nå har vi både kaffemaskin og ny melkeskummer på instituttet, så det blir helt perfekt!

— Hva forteller kontoret om deg som person? 

— At jeg har en slags estetisk og kreativ sans, at jeg er begeistret for litt spesielle og annerledes instrumenter og ting. Og at jeg er en samler som verken er spesielt flink til å kaste eller rydde i gamle papirer.

— Dilemma: Du må dele kontor med rektor — eller sitte i åpent landskap?

— Jeg kunne godt ha delt kontor med rektor, jeg. Da hadde jeg jo hatt en glimrende mulighet til å minne han på hvor viktig det er å prioritere ressurser til kreative og estetiske metoder som del av ferdighetstreningen i profesjonsutdanningene. Hver eneste dag.