Debatt ● Erik-Jan Lock

Samfunns­oppdraget står ved et veiskille

Samfunnsoppdraget om bærekraftig fôr ble opprettet for å løse et konkret samfunnsproblem. Nå ser vi at ansvaret gradvis glir over til industrien, mens planene for forskningsmiljøene er uklare. Det er bekymringsfullt.

Tre personer i laboratoriefrakker ved et bord med fisk og ulike matprøver i et Nofima-forskningslokale.
Kronikkskribent Erik-Jan Lock (til venstre) med forskerkollegaer innen fôrteknologi ved Nofima.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De siste årene har mye vært sagt om hva samfunnsoppdraget innebærer og hvilke mål som skal nås. I stedet for å gjenta dette, er det på tide å diskutere prinsippene bak tilnærmingen. 

Ideen bygger blant annet på arbeidet til Mariana Mazzucato ved University College London. Hun har i mange år vist hvordan staten kan drive fram innovasjon og skape verdier gjennom offentlig finansiert forskning. Hennes tenkning ligger til grunn for EUs «missions» og dermed også de norske samfunnsoppdragene.

En slik oppdragsorientert tilnærming handler om at staten skal være en aktiv pådriver. Staten skal, sammen med næringsliv og offentlige aktører, forme og utvikle nye markeder som støtter tydelige samfunnsmål. 

Det krever både retning, risikovilje og rom for å eksperimentere — samtidig som målet er at resultatene skal komme hele samfunnet til gode.

Norge har lenge hatt sterke forskningsmiljøer innen akvakultur. I tett samarbeid med næringen har de bygget opp kunnskap som høster internasjonal anerkjennelse. Disse miljøene har blant annet hatt avgjørende betydning for overgangen fra fiskebasert til plantebasert fôr. 

Det skjedde ikke av seg selv, men gjennom en koordinert innsats finansiert av både offentlige og private midler. Forutsigbar finansiering og solide fagmiljøer har vært nøkkelen til denne suksessen.

I dag er situasjonen annerledes. Forskningsmiljøene er helt avhengige av ekstern finansiering, og uten klare, langsiktige utlysninger mister de retning, og utviklingen av ny kunnskap stopper opp. 

Det truer både friheten i forskningen og evnen til å bygge grunnleggende innsikt på lengre sikt.

Da samfunnsoppdraget ble lansert høsten 2022, responderte forskningsmiljøene raskt. Mange satte i gang med planer og mobiliserte kompetanse. Nå er entusiasmen dalende. Usikkerheten om hvordan forskningen faktisk skal bidra til måloppnåelse har økt.

Mange satte i gang med planer og mobiliserte kompetanse. Nå er entusiasmen dalende.

Erik-Jan Lock

Mangelen på stabile finansieringsordninger og en helhetlig plan for forskningen viser en klar styringssvikt. Det øker risikoen for både kunnskapshull og feilslåtte tiltak. Staten har i praksis valgt en passiv rolle, der markedet får styre utviklingen. 

Denne logikken er velkjent: Myndighetene retter bare opp skjevheter, mens næringslivet får hovedansvaret for innovasjonen.

Også styringsstrukturen i samfunnsoppdraget for bærekraftig fôr viser dette skiftet. I styringsgruppen sitter fem representanter fra industrien, to fra organisasjoner, én fra forvaltningen, og én forsker. Gruppen skal gi råd både til myndigheter og næring. Slik sammensetning gir begrenset rom for uavhengig forskning. 

Når næringen har flertall og samtidig gir råd til seg selv, flyttes balansen fra kunnskapsutvikling til næringsinteresser. Resultatet er kortsiktige prosjekter og mange små enkeltinitiativer, i stedet for langsiktig, systematisk forskningsinnsats.

Den oppdragsorienterte tilnærmingen ble nettopp utviklet for å unngå dette — for å sikre samarbeid mellom myndigheter, næring og forskning, der staten har en tydelig, styrende rolle.

Hvis forskningen reduseres til en leverandør av analyser industrien kan bruke, mister selve samfunnsoppdraget sin mening. 

Målet om at alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr skal være bærekraftig og bidra til å redusere klimagassutslipp, krever mer enn markedsløsninger. Det krever langsiktig arbeid, analytisk dybde og råd fra uavhengige forskere — ikke bare kommersiell innovasjon.

Powered by Labrador CMS