Skikket én gang — skikket for alltid?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Skikkethetsvurdering er en ordning som skal sikre at studenter som utdannes til yrker med stort ansvar for andre, er i stand til å utøve dette ansvaret på en faglig forsvarlig, etisk bevisst og relasjonelt trygg måte. 

Ordningen retter seg mot profesjoner der yrkesutøvelsen innebærer makt, asymmetriske relasjoner og tett kontakt med barn, unge eller andre sårbare grupper. Skikkethetsvurdering handler derfor ikke om faglige prestasjoner alene, men om vilje og evne til å forvalte ansvar, tillit og relasjoner på en måte som beskytter dem yrket er ment å tjene.

skikkethet

Nesten 600 tvils­meldinger om studenter som kan være uskikket

I et samfunn der stadig flere profesjoner arbeider tett på sårbare mennesker, blir spørsmål om skikkethet stadig mer relevante. Det nærmer seg to år siden en ny forskrift utvidet antallet utdanninger som er underlagt skikkethetsvurdering i høyere utdanning, en utvidelse som var både nødvendig og viktig. 

Samtidig er det grunn til å spørre om tiden nå er inne for å ta neste steg. Jeg mener at skikkethetsvurdering bør knyttes til langt flere utdanninger enn i dag, både på grunn- og videreutdanningsnivå. 

I denne kronikken konsentrerer jeg meg likevel om master- og videreutdanninger for lærere i barnehage og skole, ikke fordi dette er det eneste området der skikkethetsvurdering er relevant, men fordi skikkethet ikke kan forstås som noe som vurderes én gang for alle.

Skikkethetsforskriften åpner allerede for at master- og videreutdanninger kan omfattes av skikkethetsvurdering når de fører til spesialisering og bygger på utdanninger som allerede er underlagt ordningen. 

norsk

Slår alarm om svake norsk­kunnskaper blant studenter. — Betydelige utfordringer

I en presisering fra Kunnskapsdepartementet, gitt etter forespørsel fra Høgskolen i Østfold, pekes det her særlig på videreutdanninger innen helse, som anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie, jordmor og helsesykepleier. Felles for disse utdanningene er at de bygger på grunnutdanningen i sykepleie og innebærer nye funksjoner og et tydelig utvidet ansvar.

Videreutdanninger for lærere forstås i dag normalt som kompetanseheving innenfor eksisterende yrkesrolle, og faller derfor som hovedregel utenfor kravet om skikkethetsvurdering. Spørsmålet er imidlertid ikke om denne forståelsen er korrekt etter forskriftens ordlyd, men om den fortsatt er dekkende. 

Selv om spesialiseringen ofte er tydeligere og mer formelt avgrenset i videreutdanninger innen helse og barnevern, er det ikke mindre viktig å sikre at også lærere som tar master- og videreutdanninger vurderes med tanke på om de er i stand til å utøve et økt ansvar på en faglig forsvarlig, etisk bevisst og relasjonelt trygg måte. 

Spørsmålet handler derfor ikke bare om hvordan utdanningene kategoriseres, men om skikkethetsvurdering bør ses som en naturlig del av økt kompetanse og større profesjonelt handlingsrom.

studentombud

Studentombud roper varsko: Tvils­meldinger over bordet og møter uten agenda

Det finnes flere relevante og tungtveiende argumenter mot å utvide skikkethetsvurdering til også å omfatte master- og videreutdanninger for lærere, og disse må tas på alvor. 

For lærerutdanningens del er skikkethetsvurdering i dag i hovedsak knyttet til grunnutdanningen, og det er et legitimt poeng at lærere som tas opp på master- og videreutdanninger allerede er vurdert som skikket gjennom både studier og yrkesutøvelse. Dette bygger på kontinuitet og tillit til eksisterende ordninger, og på en forståelse av at yrkespraksis over tid i seg selv fungerer som en form for løpende skikkethetsvurdering. 

Samtidig kan det være problematisk dersom skikkethet med dette forstås som noe statisk. Skikkethet må ses i lys av tid, kontekst og rolle. 

En lærer kan ha fungert godt og vært vurdert som skikket over lang tid, og likevel møte nye og reelle utfordringer når kunnskapskravene øker, oppgavene blir mer komplekse, og rollen innebærer større ansvar, mer autonomi og vanskeligere profesjonelle vurderinger.

Skikkethet

Vurderer om studenter er skikket: — En myte at vi vil ute­stenge flest mulig

Et annet relevant motargument er at skikkethetsvurdering i utdanninger med høye akademiske krav kan innebære krevende grenseoppganger mellom faglige utfordringer, stress eller midlertidige belastninger og spørsmål om faktisk uskikkethet. 

Det er også grunn til å ta på alvor at yrkesaktive lærere kan oppleve en ny vurderingsordning som en utfordring for profesjonell autonomi, ved at den innebærer en ny form for institusjonell kontroll av yrkesutøvere som allerede har ansvar og tillit i praksisfeltet. I tillegg vil en utvidelse kreve tid, kompetanse og administrativ kapasitet ved institusjonene, noe som kan gå på bekostning av veiledning og undervisningskvalitet dersom den ikke følges opp tilstrekkelig. 

Samtidig ser jeg ikke disse argumentene som tilstrekkelige til å avstå fra å innføre skikkethetsvurdering i flere master- og videreutdanninger. Min intensjon er heller ikke å undergrave dem, men å anerkjenne dem som viktige påminnelser om at skikkethetsvurdering er en krevende ordning som må tas på stort alvor.

felles klagenemnd

«Ment som en spøk», sa søkeren. Universitetet svarte med utestengelse i ett år

Skikkethetsvurdering er ikke et enkelt eller risikofritt virkemiddel, og den skal heller ikke brukes for å «ta» studenter som strever. 

Tvert imot forutsetter ordningen høy faglig bevissthet, tydelige rammer og en klar forståelse av formålet: å ivareta samfunnets tillit til profesjoner som arbeider tett på barn og unge. Skikkethetsvurdering er forebyggende, ikke straffende, og skal beskytte sårbare grupper før risiko utvikler seg til skade. 

Når den brukes slik den er ment, gir den utdanningsinstitusjonene verktøy til å følge opp studenter som strever, samtidig som studentene får reell mulighet til veiledning, støtte og utvikling. Riktig forstått er skikkethetsvurdering derfor både et samfunnsvern og et utviklingsverktøy.

Å åpne for skikkethetsvurdering i utvalgte master- og videreutdanninger for lærere handler ikke om mistillit til lærere som profesjonsgruppe. 

Det handler om ansvarlighet. Når lærerrollen utvikler seg, må også vurderingsordningene gjøre det samme. Spørsmålet er derfor ikke hva vi har å vinne på å la være, men hva vi risikerer å tape dersom økt ansvar ikke følges av tilsvarende vurderinger.

Debatt ● Karl-Arne Næss Korseberg

Tilrettelegging og skikkethets­vurdering - må det være enten eller?