Debatt ● Sonja Dyrkorn
Studentboliger er ikke bare velferdstiltak. De er en forutsetning for studentbyen
Det blir vanskeligere for studenter å finne et trygt og rimelig sted å bo. For Bergen betyr det at byen nå står ved et veiskille som studentby, skriver Sonja Dyrkorn i studentsamskipnaden Sammen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Til høsten møter tusenvis av studenter en boligsituasjon som er mer krevende enn på mange år.
Leiemarkedet er presset. Prisene på det private markedet øker kraftig, og utviklingen er særlig tydelig i Bergen. Prognosene tyder på at prisene vil stige ytterligere i løpet av 2026. For mange studenter betyr det én ting: Det blir vanskeligere å finne et trygt og rimelig sted å bo.
Dette er ikke bare en utfordring for studentene. Det er en utfordring for byen Bergen.
Bergen er en av landets største, viktigste og beste studentbyer. Studentene er en del av byens puls – i gatene, på arbeidsplassene, i kulturlivet. Mange blir her etter endt utdanning og bygger både karriere og liv i byen. Når bolig blir en barriere, rammer det ikke bare enkeltmennesker, men Bergens evne til å være en attraktiv kunnskaps- og vertsby.
Hvert år kommer flere tusen nye studenter til Bergen. De flytter hit for å studere, jobbe og bidra – ofte langt hjemmefra. Da trenger de et sted som er trygt, rimelig og forutsigbart.
Virkeligheten er at mange i stedet ender i midlertidige løsninger. Noen bor trangt og dyrt. Noen flytter flere ganger det første året. Noen spør seg om de har råd til å bli værende.
Hvordan man bor, påvirker hvordan man studerer. Det påvirker trivsel, tilhørighet og gjennomføring. Og det påvirker om studentene velger å bli i Bergen etter endt utdanning.
Studentboliger er derfor ikke bare et velferdstiltak. De er en forutsetning for Bergens rolle som studentby.
Som studentsamskipnad har Sammen ansvar for å tilby et trygt og forutsigbart boligtilbud til studenter. Sammen bygger nye studentboliger, rehabiliterer eksisterende og utvikler bomiljøer for fellesskap. Men realiteten er at det ikke går raskt nok.
De neste store prosjektene står først klare om noen år. Det hjelper ikke studentene som kommer til høsten. For selv med mange planlagte prosjekter vil behovet fortsatt være for stort.
Skal kapasiteten økes, trengs flere tomter, raskere prosesser og tydeligere prioriteringer. Studentboliger må få reell plass i byutviklingen – både i planene og i gjennomføringen.
Studentene konkurrerer i samme marked som fulltidsarbeidende, men med langt lavere betalingsevne. Når leieprisene øker i det private markedet, er studentene blant de første som merker det.
Noen velger andre studiebyer. Noen dropper planene. Og noen får ikke brukt potensialet sitt fullt ut.
Flere studentboliger vil også avlaste det private markedet. Når etterspørselen dempes, gagner det hele byen – ikke bare studentene.
Situasjonen krever tiltak som gir reell effekt – både nå og over tid. Sammen jobber derfor med løsninger som modulbaserte boliger, alternative bruk av bygg og arealer, og nye samarbeidsformer.
Men dette er ikke et ansvar én aktør kan bære alene.
Bergen har lange tradisjoner for samarbeid mellom kommune, akademia, næringsliv og studentmiljø. Det er en styrke byen er kjent for – og som må brukes nå. For til syvende og sist handler dette om hvem vi vil være som by. En by der studenter finner et sted å bo, får tilhørighet – og velger å bli i.
Ingen studenter skal måtte starte studielivet i Bergen fra en sovesal. Det krever handling, og det haster.
