Titusenvis av artikler er skrevet av redaktørene selv: — Uredelighet 

Er det problematisk at forskere publiserer egne artikler i tidsskrifter de selv er gjesteredaktører for?

Det gjøres i hvert fall i stor skala, ifølge en ny studie fra forskere fra Storbritannia og Frankrike. Studien er presentert i en preprint-artikkel, som betyr at den ikke er fagfellevurdert ennå. 

Fenomenet, som de kaller endogenitet, er vanlig praksis i såkalte spesialnumre av tidsskrifter, altså numre om bestemte temaer som styres av gjesteredaktører.

14.000 tvilsomme spesialutgaver 

Forskere gjennomgått over 112 000 spesialnumre med i underkant av én million vitenskapelige artikler publisert mellom 2015 og 2025 av fem store forlag. 

De finner blant annet at:

• I snitt er hver sjuende artikkel skrevet av gjesteredaktøren selv (lederartikler ikke inkludert).
• I over 14.000 spesialnumre var mer enn hver tredje artikkel skrevet av gjesteredaktøren.
• Noen forlag fjerner aktivt merkingen av artikler i ettertid slik at det blir vanskeligere å oppdage potensielle interessekonflikter. 

Det kan være gode grunner til at gjesteredaktører publiserer i tidsskriftet de har ansvaret for. De skal være ledende på sitt felt og har gjerne relevante bidrag. 

Det anses normalt ikke som problematisk i seg selv, så lenge det skjer i mindre skala og redaktøren ikke er involvert i behandlingen av egne artikler. 

Det er ikke alltid tilfelle.

Stjal ide og publiserte den i eget tidsskrift 

Det har vært mange eksempler på at gjesteredaktører har utnyttet sin posisjon til å få publisert sine egne eller sine venners artikler. 

Tusenvis av artikler har de siste årene trukket i masse-tilbaketrekkinger der forlag har avdekket blant annet ulovlig samarbeid og «kompromittert fagfellevurdering» i spesialutgaver. 

Nylig ble en forsker i Norge felt for vitenskapelig uredelighet for å ha stjålet en ide fra som tidligere forskningsgruppe.

Uten å informere sine tidligere kolleger ved Universitetet i Oslo, publiserte han data fra forskningsgruppens i arbeid i en vitenskapelig artikkel. 

Og hvor publiserte han dette? Jo, i spesialnummeret til et tidsskrift der han selv var gjesteredaktør — og medforfatter på fem av åtte artikler. 

«Spesiell har blitt den nye normalen», skriver forskerne bak studien. 

De beskriver hvordan spesialutgaver tidligere nettopp skulle være spesielle og sjeldne, for eksempel knyttet til en bestemt konferanse, til at de nå en hovedmotor bak den eksplosiv veksten i vitenskapelig publisering som har skjedd de siste årene. 

forskningsjuks

«Forsknings­detektiv» får 26 millioner etter å ha avslørt fusk

200.000 gjesteredaktører 

I tidsskriftene de undersøkte var det mer enn 200.000 gjesteredaktører. Forskerne beskriver utviklingen som historiens største delegering av redaksjonell makt.

Å bruke gjesteredaktør kan være positivt fordi det gir mer mangfold.

Men det innebærer også at kontrollen over det som publiseres blir dårligere. 

De skriver også at det er indikasjoner tidsskrifter med svært mange spesialutgaver ofte er tvilsomme og legger til rette for såkalte artikkelfabrikker.

Forlag som Frontiers og MDPI har bruk av spesialutgaver som vekststrategi, skriver forskerne. 

Med fremveksten av åpen tilgang, der forskere betaler for å få sine artikler publisert, kan ved hjelp av spesialnumre publisere langt flere artikler, og tjene mer penger, enn det som er mulig gjennom ordinære utgaver.

Hos MDPI sto spesialutgavene for hele 88 prosent av den totale produksjonen i perioden 2015-2025. Det tilsvarer nesten 15.000 utgaver.

«PISS-tidsskrifter» 

Forskerne har identifisert én gruppe spesialutgaver som spesielt problematiske. 

De har valgt akronymet PISS, som formodentlig signaliserer hva de mener om kvaliteten på disse publikasjonene.

Det står for «Published in Support of Self». Dette er spesialutgavene av tidsskrifter, altså enkeltutgaver, der 33 prosent eller flere av artiklene er skrevet av gjesteredaktørene selv.

Forskerne beskriver dette som en form for akademisk narsissisme. 

I stedet for å fremme en bred vitenskapelig samtale, bruker gjesteredaktørene plattformen til å fremme egne mål, for eksempel økte antall siteringer eller få en lengre CV.

De mener også at så høy selvpublisering klassifiserer som vitenskapelig uredelighet, og støtter seg på at forlag og indekseringstjenester setter grensen på 25-30 prosent for hvor mye gjesteredaktører kan publisere i eget tidsskrift.

«Mens moderate nivåer av endogenitet er vanlig i spesialutgaver, er overdreven endogenitet et åpenbart tilfelle av vitenskapelig uredelighet», heter det i artikkelen. 

De finner at det utgis mer enn 1000 PISS-utgaver hvert år, utgaver som inneholder titusenvis av artikler skrevet av forfatterne selv. 

I alt var ble det utgitt 14.000 PISS-utgaver i perioden som ble undersøkt. Det tilsvarer 13 prosent av alle spesialutgavene i perioden.

I litt over 1300 av dem hadde gjesteredaktøren skrevet mer enn 75 prosent av artiklene selv.

Publisering

Publiserte i tidsskrift der han selv var redaktør: — Har ingenting å skamme meg for

Dette forlaget er verst i klassen 

Forlaget MDPI står for flertallet av PISS-utgavene, hele 87 prosent, mens Frontiers står for mesteparten av det resterende. 

Sveitsiske MDPI er verdens største åpen tilgang-forlag og er blitt beskyldt for slapp fagfellevurdering og samlebåndsproduksjon av artikler.

Forlaget lover forfattere svar på fagfellevurdering i løpet en til to uker, som er langt raskere enn andre forlag, og slipper i praksis igjennom alt som kommer over et visst kvalitetsnivå.

Det har vært mange opprydningsaksjoner i forlaget de siste årene, særlig knyttet til spesialutgaver, papirmøller og problematisk fagfellevurdering.

Finland svartelistet i 2024 60 MDPI-tidsskrifter. 

Da Khrono skrev om forlaget i november 2024, var 249 MDPI-tidsskifter godkjente publiseringskanaler i Norge. 

I 2023 betalte norske institusjoner mer enn 14 millioner kroner i publiseringsavgifter til MDPI-tidsskrifter. 

Redaktører kan misbruke makten 

På spørsmål om hvorfor det kan være problematisk at en gjesteredaktør publiserer i eget tidsskrift, minner Mark A. Hanson, en av forskerne bak studien, om at forutsetningen for vitenskapelig fagfellevurdering er at artikler blir objektivt vurdert av uavhengige eksperter.

Men forskere har insentiver til å framstå som produktive. Derfor vil de gripe de mulighetene de får til å øke egen produksjon, så lenge det er innenfor egne etiske grenser og de ikke bryter normer som medfører sanksjoner, skriver han til Khrono. 

— Forlagene vil si at artiklene håndteres av uavhengige redaktører og gjennomgår «samme fagfellevurderingssprosses som alle andre artikler», men det er per definisjon rett og slett ikke sant, mener Hanson, som jobber ved Universitetet i Exeter i England. 

Han beskriver en iboende interessekonflikt:

Gjesteredaktøren yter gratis arbeid verd titusenvis av euro i publiseringskostnader. Hvis tidsskriftet skremmer bort gjesteredaktøren ved å avvise hans artikler, mister de det gratis arbeidet, og sannsynligvis også inntekter, siden mange av bidragene kommer fra gjesteredaktørens nettverk. 

Ekstrem vekst i spesialutgaver 

Det har vært en ekstrem vekst i antall spesialnumre. De fem undersøkte forlagene ga ut litt over 1400 slike utgaver i 2015, mot over 23.000 i 2023. 

Det kan være gode grunner til å lese artikler i spesialutgaver med kritiske briller.

Forskerne mener også å finne tegn til at noen forlag aktivt skjuler at artiklene er blitt skrevet til spesialutgaver. Dette skjer slik: 

Forlagene har ofte minimumskrav til antall artikler i en spesialutgave, for eksempel krever MDPI-tidsskriftene ofte ti artikler. 

Og hvis de ikke når målet, endrer flere av forlagene merkingen av artiklene som faktisk ble publisert, fra «spesialutgave» til «ordinær artikkel». 

Forskerne kaller det «Stealth corrections», korrigeringer som skjer uten tydelig varsling, og som skjuler konteksten artikkelen ble skrevet i. Dermed forsvinner sporet av at forfatteren satt med redaktørmakt da artikkelen ble antatt. 

Forsker Mark A. Hanson sier han ikke kan snakke på forlagenes vegne om motiver for dette.

Men han understreker at forlag som Elsevier og Frontiers åpent skriver i sine retningslinjer at de endrer metadata i ettertid, altså gjør de det bevisst.

Han mener forlagene ikke erkjenner interessekonflikten.

— Men disse endringene beskytter skrupuløse PISS-redaktører. Se for deg en redaktør i en spesialutgave som sender inn sin egen artikkel, får den publisert og så trekker seg. Disse skjulte korrigeringene beskytter redaktørene som benytter seg av sjansen til å «PISSE» (publisere i eget tidsskrift, journ.anm.), vel vitende om at forlaget befinner seg i en interessekonflikt og trolig vil akseptere artikkelen. 

Forskerne bak studien mener imidlertid at problemet kan løses med relativt enkle virkemidler.

Hele 70 prosent av omfanget av selvpublisering skjer i bare 100 tidsskrifter. Det betyr at hvis et mindre antall redaktører tar affære, vil mye være løst. 

Man kan sette en tydelig grense for hvor mye redaktører selv kan publisere, og faktisk håndheve den. 

Enorme summer 

Forskningsinstitusjoner bruker enorme summer på å publisere i tvilsomme tidsskrifter. 

Forskerne bak studien har regnet på hva forskningsinstitusjonene har betalt for å betale i PISS-tidsskrifter. Når de legger til grunn en gjennomsnittlig publiseringsavgift på 2.000 euro for en artikkel, som er et konservativt anslag, kommer de fram til disse tallene for årene 2015 til 2025 for de fem forlagene: 

• Hvis man bare regner med prisen for de redaktør-skrevne artiklene som overstiger grensen på 33 prosent, er den totale prislappen 33 millioner euro, tilsvarende nesten 400 millioner kroner.
• Hvis man inkluderer prisen for de alle de redaktør-skrevne artiklene i spesialutgaver som overstiger grensen på 33 prosent, er det brukt mer enn én milliard norske kroner.

Hanson minner om at forskere i dag kan dele forskningen sin gratis, gjennom å legge ut en preprint-versjon av artikkelen.

Da gir det ingen meningen å betale for publisering i en spesialutgave der fagfellevurderingen er skjev, og til forlag som muliggjør systematisk uredelighet, sier han. 

Forskerne avslutter artikkelen slik:

«Kostnaden ved ikke å gjøre noe er enorm, ellers risikerer vi å fortsette å pisse bort hundrevis av millioner.»

Dette svarer MDPI 

MDPI, forlaget med desidert flest PISS-utgaver, skriver til Khrono at de har innført en grense på maks 25 prosent artikler fra gjesteredaktører. Det skjedde etter at indekseringstjenesten DOAJ i 2023 innførte en slik grense.

MDPI følger aktivt med på at denne regelen holdes og informerer tydelig gjesteredaktørene om retningslinjene før en spesialutgave settes i gang. 

Det kan imidlertid skje at utgaver med et svært lavt antall artikler overskrider grensene, vedgår forlaget.

MDPI skriver videre at manuskripter i spesialutgaver underlegges samme uavhengige fagfellevurdering og redaksjonelle kontroll som vanlige tidsskriftsartikler. Artikler innsendt av en gjesteredaktør behandles av et uavhengig medlem av redaksjonen.

På spørsmål om MDPI satser på spesialutgaver for å tjene penger, svarer de blant annet at forskere setter pris på spesialutgaver som en måte å øke forskningens synlighet og gjennomslag på. Andelen spesialutgaver har også sunket, og utgjorde i fjor 55 prosent av produksjonen deres.

Forlaget avviser at de endrer artikler i ettertid for å skjule at de var innsendt som artikler til spesialutgaver.

tidsskrifter

Ekstrem vekst i publisering: — Pervers forretnings­modell