Debatt ● Arve Hjelseth

Tosensorordning: Rett diagnose, feil medisin

I stedet for mer rettferdige vurderinger ved hjelp av to sensorer, fortsetter man med enesensur, og emnesammensetningen er blitt ytterligere fragmentert.

Arve Hjelseth svarer Magnus Nordmo om vurderinger med bare én sensor.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Gjennom et instruktivt eksempel i form av en simulering, viser Magnus Nordmo i Khrono 7. mars hvor stor risiko det er for at det gjøres dårlige vurderinger dersom eksamensbesvarelser bare har én sensor. Jeg er enig i dette. Ganske ofte har jeg kjent ubehag ved å være alene om å bestemme en karakter.

Det er forvirrende, men samtidig illustrerende, at premisset for Nordmos innlegg er at vi «ser en trend der mange institusjoner sparer penger ved å gå over fra dobbelt- til enesensur». Det politiske signalet har nemlig vært det stikk motsatte. 

I den nye versjonen av UH-loven, §11-7, heter det nemlig at det skal være minst to sensorer dersom eksamenen alene utgjør 15 studiepoeng eller mer. Er det snakk om studentenes selvstendige arbeid i høyere grad, skal én av sensorene være ekstern.

Disse bestemmelsene representerte en innstramming og mer bruk av tosensurordning, i og med at det tidligere ble åpnet for enesensur på langt flere vurderinger. 

For institusjonene har denne innstrammingen naturligvis representert en betydelig kostnad. Denne kan dekkes inn på flere måter. For mange eksamener, for eksempel 15-poengsemner som ikke faller inn under kravet om ekstern sensur, foreligger det tre muligheter:

1. Man kan ha to interne sensorer. Den praktiske implikasjonen er merarbeid, som må dekkes inn gjennom mindre undervisning eller rett og slett ved at ansatte gjør gratis ekstraarbeid (det er jo de fleste av oss godt kjent med).

2. Man kan hyre inn flere eksterne sensorer, noe som selvsagt også øker kostnadene.

3. Man kan imidlertid også — og det er trolig dette som er bakgrunnen for Nordmos bekymring — tilpasse seg ved å endre eksamensformatet. Kravet om to sensorer gjelder ikke for emner som er mindre enn 15 studiepoeng. Dermed fristes institusjonene til å flise opp studieprogrammene i enda flere mindre emner. Eventuelt kan man legge inn flere vurderingskomponenter i større emner.

Når politikerne gjør slike vedtak uten å la det følge ressurser med, er det opplagte svaret for institusjonene tilpasninger av type 3. Den politiske intensjonen — bedre og mer rettferdige vurderinger — er god, men en har ikke tenkt godt nok gjennom hvordan universiteter og høgskoler sannsynligvis vil tilpasse seg nye reguleringer. 

Resultatet blir, her som i svært mange tilfeller, et utfall som forverrer situasjonen ytterligere: I stedet for mer rettferdige vurderinger ved hjelp av to sensorer, fortsetter man med enesensur, og emnesammensetningen er blitt ytterligere fragmentert.

Blant Nordmos tre mulige løsninger vil jeg kommentere den siste, nemlig tydelig (Nordmo: «Knallhard») operasjonalisering av vurderingskriterier i sensorveiledningene. Som jeg har argumentert for tidligere, tror jeg ikke på dette, i hvert fall ikke i fag hvor jeg regelmessig har vært involvert som sensor. 

Sensorer har nytte av en sensorveiledning, men taus kunnskap og profesjonelt skjønn vil i praksis ofte trumfe veldig detaljerte sensorveiledninger. Men også profesjonelt skjønn blir bedre om det kan brynes mot andre i en tosensorordning (jeg er for ordens skyld ikke blant dem som noen gang kommer til å bryne mitt skjønn mot et KI-verktøy).

Powered by Labrador CMS