Debatt ● Jarle Breivik
Trond Mohn og jakten på den hellige gral
Trond Mohn er ikke bare en rik velgjører, men en samfunnstopp som legger premisser for norsk forskning. Han fortjener forskere som tør å fortelle den ubehagelige sannheten.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
For 11 år siden spurte jeg hvem som hadde villedet Trond Mohn om kreft. Svaret kom nylig i et intervju i Khrono.
Lille julaften 2014 kunngjorde Mohn at han ville gi en milliard kroner til kreftforskning. Det var en fantastisk julegave til det norske folk, og jeg har stor respekt for alle som deler sin rikdom med fellesskapet.
Det som bekymret meg, var Mohns forventninger til hva kreftforskningen ville føre til. Han hadde snakket med fagfolk og fortalte Dagsrevyens seere at «noen sier, kanskje om 15 år er kreften bekjempet».
Alle velinformerte kreftforskere visste imidlertid at det ville bli mer kreft i årene som fulgte, og slik har det også gått. Dagens kreftepidemi er ikke et problem moderne medisin er i ferd med å løse — den er et problem vi er i ferd med å skape.
For å forklare dette paradokset, skrev jeg en kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening med tittelen «Hvem har villedet Trond Mohn?» Jeg hadde håpet at noen av Mohns rådgivere skulle skrive et velbegrunnet motinnlegg, men i stedet ble det helt stille.
En av landets ledende kreftforskere meddelte på tomannshånd at kronikken min var uklok. Flere tenkte nok at den kunne svekke Mohns og andres tiltro til kreftforskning — men ingen uttalte seg offentlig.
Svaret kom først 11 år senere, i et åpenhjertig intervju i Khrono: «Trond Mohn snakker ut» og forteller blant annet om sin reaksjon på kronikken jeg skrev i 2015.
At kreftepidemien er et uløselig problem, avviser han kategorisk: «Hvis vi ikke tror at vi kan løse et problem, så klarer vi jo aldri å løse det. Vi må ha noe å tro på».
Jeg er langt på vei enig. Vi har alle behov for å finne mening i livet. Mohn sier han er preget av at moren døde av kreft bare 61 år gammel, og det er lett å forstå at han derfor ønsker å hjelpe andre kreftpasienter.
Kreft er et komplekst fenomen som også handler om tro og håp. Når vi diskuterer de langsiktige effektene av kreftforskning, må vi imidlertid basere oss på vitenskapelig kunnskap.
Skal forskere la være å formidle grunnleggende kunnskap av frykt for at en selv eller andre kan miste støtte fra private givere?
Mohn forklarer at han lytter til oppegående og fornuftige fagfolk ved Haukeland og Universitetssykehuset i Nord-Norge. Folk fra innlandet har han derimot liten tiltro til. De mangler egaliteten og ydmykheten som preger «kystfolket».
Som professor ved arrogansens høyborg, Universitetet i Oslo, har jeg derfor et dårlig utgangspunkt. Kan kronikken jeg skrev ha bidratt til Mohns beslutning om å ikke gi støtte til kreftforskning på Østlandet?
Det er i så fall en høy pris å betale, ikke bare for de aktuelle forskningsmiljøene. Det mest alvorlige er hva slik sanksjonering gjør med den akademiske friheten. Skal forskere la være å formidle grunnleggende kunnskap av frykt for at en selv eller andre kan miste støtte fra private givere?
Historiens ironi er at jeg er født i Bergen, med røtter på Nord-Vestlandet, og jeg har kanskje fått med meg noen av de metaforiske «kystgenene» som Mohn verdsetter så høyt. Jeg har ikke milliarder å gi bort, men deler gjerne min kunnskap.
At vi ikke kan behandle oss ut av kreftepidemien, handler ikke om pessimisme eller å være svak i troen på vitenskapelige fremskritt.
Det bunner tvert imot i en grunnleggende forståelse av biologi og hva det vil si å være menneske.
Livet starter med en befruktet eggcelle som deler seg igjen og igjen. Den gir opphav til alle cellene i kroppen, som fortsetter å dele seg så lenge vi lever. Kroppen er en midlertidig koloni av levende celler som er genetisk programmert til å samarbeide.
Det grunnleggende problemet er at hver gang en celle deler seg, må det genetiske programmet kopieres til begge de to dattercellene. Denne prosessen er svært nøyaktig, men med over 3 milliarder «bokstaver» i den genetiske koden er det uunngåelig at det oppstår feil.
Etter hvert som vi blir eldre, blir det derfor stadig flere feil i alle kroppens celler. Etter et visst antall celledelinger har det genetiske programmet fått så mange mutasjoner at cellene ikke lenger fungerer normalt.
Da er det to muligheter: Enten aktiveres genenes innebygde kontrollmekanismer slik at de gamle cellene slutter å dele seg. Organene begynner å fungere dårligere, og vi får sykdommer som demens, artrose og hjertesvikt. Dette er aldring.
Alternativet er at de genetiske kontrollmekanismene også får feil. Cellene kan da fortsette å dele seg, selv om de er utgått på dato. De vokser stadig mer ukontrollert, og vi får kreft.
Noen er født med en uheldig kombinasjon av genfeil og får kreft tidlig i livet. Heldigvis har vi i dag god behandling for de fleste kreftformer som rammer barn og unge — takket være kreftforskning finansiert av blant annet Trond Mohn.
Røyking, alkohol, UV-stråling og ulike matvarer øker risikoen for genfeil og fremskynder kreftutvikling. Det er derfor viktig å understreke at vi også kan gjøre mye for å forebygge kreft, særlig ved å spise sunt og være fysisk aktive.
Men den absolutt viktigste årsaken til kreft er verken arv, livsstil eller miljø. Det er alder. Jo lenger vi lever, desto større er sannsynligheten for at cellene våre kommer ut av kontroll.
At det blir mer kreft og andre aldersrelaterte sykdommer, er derfor ikke et problem vi står på terskelen til å løse. Det er en biologisk konsekvens av et samfunn der vi lever stadig lenger.
Hvordan vi skal forholde oss til dette dilemmaet, er et av vår tids største samfunnsproblemer, med enorme konsekvenser for både folkehelsen og statsbudsjettet.
Biomedisinsk forskning dreies i økende grad fra å kurere sykdom til å kurere selve aldringsprosessen. Denne jakten på den hellige gral forfører både politikere og pasientorganisasjoner, men kan få katastrofale konsekvenser.
Det finnes ingen enkle løsninger, men det verste vi kan gjøre, er å stikke hodet i sanden og late som om problemet ikke finnes.
Når håp og penger blir viktigere enn kunnskap, undergraver vi tilliten til både forskningen og samfunnsinstitusjonene.
Trond Mohn er ikke bare en rik velgjører, men en samfunnstopp som legger premisser for norsk forskning. Han behøver ikke rådgivere som sier det han ønsker å høre. Han fortjener forskere som tør å fortelle den ubehagelige sannheten.
