Det er slett ikke godt å vite hva framtidige kandidater blir nødt til å drive med

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Filosofen Hegels far, som var byråkrat i Würtembergs finansdepartement, sendte sønnen sin på teologskole i Tübingen «for at han skulle lære noe nyttig» (og ikke surre med denne filosofien). Hadde det vært i dag, ville han ha blitt sendt til økonomskolen i Bergen. Sønnen ble embetsmann til tross for at han blei filosof (eller nettopp derfor).

I mange år arbeidet jeg med bygg for høgre utdanning og var sikker på at det var noe av det nyttigste som ble gjort i departementet. Men etter at et lite virus nå ser ut til sørge for at studentene blir jagd hjem til datamaskinen sin og lokalene kan bli stående tomme, er jeg ikke like sikker lenger.

Moralen er at det er slett ikke godt å vite hva framtidige kandidater blir nødt til å drive med og at det derfor på ingen måte er sikkert hva som vil komme til å bli arbeidslivsrelevant. Antakelig er den viktigste grunnen til at folk kommer på feil hylle her livet, ikke hva de har studert, men at de som rekrutterer, før intervjuene ser seg i speilen og sier: «Det var en kjekk kar, en sånn en kan vi trenge her.»

Det store spørsmålet er: Hvordan kan pedagoger og skolepolitikere vite hva samfunnet vil trenge og den enkelte vil ha glede av om 10 til 30 år, når de håpefulle er ute i arbeid og har tatt over? Hvis svaret ikke er «Det veit vi slett ikke», er det av allmenn interesse å vite hvordan de kan vite det. Det er nemlig snart ikke en eneste skomaker igjen som har blitt ved sin lest!