Et råd uten utdannings­sektoren gir dårligere kompetanse­politikk

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er bred enighet om målet: Flere må få tilgang til relevant kompetanse, og tilbudene må treffe behovene i arbeidslivet bedre. Nettopp derfor er det vanskelig å forstå regjeringens beslutning om å gjøre Kompetansepolitisk råd til et rent partssammensatt råd — uten utdanningsaktørene rundt bordet.

Kompetansepolitikk handler ikke bare om å kartlegge behov. Det handler også om hva som faktisk kan utvikles og tilbys, hvordan tilbudene organiseres, og hvordan man når ut til ulike grupper i arbeidslivet. Koblingen mellom behov og utdanningstilbud er selve kjernen i en velfungerende kompetansepolitikk.

Når utdanningsaktørene ikke lenger deltar i det nasjonale rådet, svekkes denne koblingen.

livslang læring

Universiteter og høgskoler kastes ut av kompetanseråd

Dette blir særlig tydelig i lys av hvordan kompetansepolitikken ellers er organisert. Norge har allerede et Kompetansebehovsutvalg som analyserer behovene. Kompetansepolitisk råd har hatt en annen rolle: å samle aktører for å drøfte hvordan behovene kan møtes i praksis.

Når rådet nå gjøres om til et rent partsråd, forsterkes behovssiden ytterligere — samtidig som koblingen til dem som utvikler og tilbyr utdanning svekkes.

Regjeringen viser til anbefalingene fra Kompetansereformutvalget. Det er i seg selv riktig. Samtidig var dette et utvalg sammensatt av partene i arbeidslivet, uten representasjon fra utdanningssektoren. Når et slikt utvalg anbefaler et råd med samme avgrensede sammensetning, er det vanskelig å se det som en uavhengig faglig anbefaling.

Debatt ● Gøril Hannås

Tre er én for lite i det norske partssamarbeidet

Høringsrunden ga et bredere og mer representativt bilde. Mange aktører fra utdanningssektoren og offentlig forvaltning peker nettopp på behovet for sterke samhandlingsarenaer der arbeidsliv og utdanning møtes, og der behov og løsninger utvikles i sammenheng. Skal kompetansepolitikken lykkes i praksis, må denne bredden være med — slik man også legger til grunn regionalt. 

Beslutningen er likevel tatt. Da blir det avgjørende at regjeringen lykkes med det den selv peker på som løsningen: å etablere en bredere arena for kompetansepolitikken.

Dette må være mer enn en møteplass. Det må i praksis fylle funksjonen Kompetansepolitisk råd opprinnelig var ment å ha, og en rolle som rådet fylte da regjeringen valgte å aktivt bruke den: en arbeidsarena der sentrale aktører møtes jevnlig, prioriterer saker, utvikler løsninger og følger dem opp.

Navnet er mindre viktig. Innholdet er avgjørende.

Det krever tydelige agendaer, konkrete oppgaver og en gjensidig forpliktelse til å bidra til resultater. Uten dette risikerer vi at den viktigste koblingen i kompetansepolitikken — mellom behov og tilbud — svekkes ytterligere.

Debatt ● Sunniva Whittaker (UHR)

Når fremtidens kompetanse skal utformes, må utdanningsinstitusjonene være med

Kompetansepolitikk forutsetter samarbeid og arbeidsdeling. Vi må klare å utvikle og tilby relevante utdanningstilbud i hele landet. Livslang læring er ikke én sektor eller én løsning — det er et system som må fungere på tvers av UH-sektoren, fagskolene og studieforbundene.

Skal vi lykkes, må vi bruke hele verktøykassen.

Til syvende og sist handler dette om noe større: Norges viktigste ressurs er menneskene — kompetansen og mulighetene til hver enkelt av oss. I en tid med rask endring har vi ikke råd til å organisere oss slik at denne ressursen ikke utnyttes fullt ut.

Derfor håper vi statsråden vil sikre at de nye strukturene styrker — ikke svekker — samspillet mellom behov og tilbud i kompetansepolitikken. Ambisjonene er høye. Da må måten vi jobber sammen på, støtte opp under dem.

Debatt ● Kjetil E. Lein og Øystein E. Søreide

Nok om tullestudier — vi må snakke om det vi trenger