Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Mest lest
Debatt ● eivind hiis hauge
Et ubalansert syn på Forskningrådet
Helhet og fakta om Forskningsrådet er bra, men det er vanskelig for meg å se at Borten Moe har et balansert faktagrunnlag, skriver Eivind Hiis Hauge.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Pensjonist og tidligere rektor ved NTNU (2002-2005)
I Khrono torsdag 14.07 gir forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe sitt syn på Forskningsrådets finansieringsproblem. Han forstår ikke at det er mulig å ha et annet utgangspunkt enn hans eget, og er ikke nådig i sin karakteristikk av kritikerne i akademia:
«Jeg må konstatere at en del akademikere i spalter og kommentarfelt er mer briljante når det gjelder retorikk og polemikk enn når det gjelder analytisk evne og virkelighetsforståelse».
Jeg tviler ikke på at ministeren kan vise til eksempler til den slags utskeielser. Men Norges maktperson nr.1 innen feltet burde ikke ta dette som en invitasjon til selv å melde seg på i en tvilsom konkurranse.
Moe påstår at han først og fremst er opptatt av helheten, ikke detaljene. Utmerket! Han insisterer på at diskusjonen må basere seg på fakta. Det er det også lett å være enig i. Men det forutsetter at utvalget av fakta er rimelig balansert. Det er for meg vanskelig å se at Moe lever opp til dette.
I Khrono datert 25. mai gir tidligere direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén, en lærerik gjennomgang av dilemmaer som har ført til dagens krise. Har Moe lest og forstått dette?
Forskningsrådet har helt siden tidlig 1990-tall operert uten et omforent finansielt regelverk tilpasset rådets langsiktige virksomhet. I stedet for et klart rammeverk, har rådet måttet forholde seg til «signaler» og «forståelse» med Forskningsdepartementet.
Regjeringer av skiftende farge har i bortimot 30 år lukket øynene for disse uklarhetene. Hvis poenget er å maksimere antall syndebukker, kan en også bebreide Forskingsrådets skiftende styrer og ledelse for ikke å ha satt foten ned og forlangt opprydning for lenge siden. Men det er som kjent ikke fristende å bite hånden som mater en.
Hvis poenget er å maksimere antall syndebukker, kan en også bebreide Forskingsrådets skiftende styrer og ledelse for ikke å ha satt foten ned og forlangt opprydning for lenge siden.
Eivind Hiis Hauge, pensjonist og tidligere rektor ved NTNU (2002-2005)
Det grunnleggende problemet er kollisjonen mellom Finansdepartementets grunnholdning at bevilgninger skal brukes i bevilgningsåret, og Forskningsrådets langsiktige arbeid for å støtte og heve kvaliteten i norsk forskning.
La oss som eksempel ta to meget vellykkete virkemidler som utvilsomt har løftet norsk forsknings kvalitet de siste 20 årene: Sentrene for fremragende forskning (SFF), og ordningen der institutter som henter hjem forskningsmidler fra EU har krav på ekstra støtte fra Forskningsrådet.
Et SFF er en større satsing som typisk løper i 10 år med en fast bevilgning per år. Siden det tar tid å rigge til et slikt senter, vil bare rundt halve årsbevilgningen bli brukt første året. Det innebærer at rundt 95 prosent av totalbevilgningen til et SFF belaster senere års budsjett. Enkelt å håndtere finansielt, dersom det er aksept for at Forskningsrådet «bevilger penger det ikke har».
Verre er det å håndtere etterlengtet suksess i EUs beinharde konkurranse om forskningsmidler. Slike suksesshistorier kan ikke forutses, Forskningsrådet er henvist til å gjette.
Det er selvsagt flere måter å håndtere disse utfordringene på, men de kan bare løses ved at Finansdepartementet, Forskningsdepartementet og Forskningsrådet setter seg sammen og finner en langsiktig løsning som så på hensiktsmessig vis avtalefestes. Jeg kjenner godt én slik (del)ordning.
Jeg var styremedlem i 8 år i Danmarks Grundforskningsfond, som har ansvaret for de danske SFF. Folketinget bevilget en betydelig sum hvert tiende år omtrent, og overlot så driften til fondet. Slik jeg opplevde det, var styrken ved denne ordningen at ansvaret for driften entydig var plassert hos styret.
For vårt forskningsråd ville vel den enkleste ordningen likevel være at Forskningsrådet får anledning til å bygge opp en «sparekonto» med et tak på f.eks. 30 prosent av de årlige bevilgningene. Uten fare for «inndragning» ville en slik sparekonto gi nødvendig fleksibilitet.
Men, som sagt, dette er bare en av flere muligheter. Hovedpoenget er at ordningen må gi Forskningsrådet tilstrekkelig finansiell fleksibilitet innen omforente rammer slik at det kan oppfylle sin misjon: Langsiktig styrking av norsk forskning.
Dagens styreleder, Kristin Halvorsen, har alle forutsetninger for å forstå det bakenforliggende problemet jeg her har fokusert på. Hun har vært finansminister, forskningsminister og leder nå et forskningsinstitutt. Det gir et velbegrunnet håp om at den bakenforliggende uklarhet som utløste dagens krise kan erstattes med en klar, omforent avtale.
Avtalen må gi Forskningsrådet et finansielt rammeverk med den nødvendige fleksibilitet slik at rådet kan løse sin viktige samfunnsoppgave.
***
Dette innlegget har ikke berørt tall. Som tidligere NTNU-rektor (2002-2005, red.anm.) kan jeg neppe mistenkes for å nedvurdere verdien av bredspektret norsk forskning. Tall er selvsagt avgjørende i denne sammenheng. Det blir spennende å se hvilke forskningsbevilgninger regjeringen foreslår i neste års budsjett.
Forskningsminister Ola Borten Moe skal bedømmes både på nødvendig opprydding og på de forskningsbevilgninger regjeringen legger frem forslag om. Vi venter spent!
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Litt mer «Pørni-effekt», takk
Ønsker markedsorientert forskning — nå overtar Ungarn formannskapet i EU
Kronprins Haakon hedret deltakerne i finalerunden
Anette (19) vil bli lærer. Se søkertallene til lærerutdanningene landet rundt
Slipp den erfaringsbaserte MBAen løs
Mest lest
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Litt tyngre å få jobb med master
Frykter at Norge sitter igjen med bare tysk, fransk og spansk om ti år
Avlyser fire mastere på grunn av økonomisk svikt
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.