Debatt ● Svenn-Erik Mamelund
For meg er forskning en livsstil
For meg er forskning livsstil, det vil si at jeg ofte benytter fritiden til å forske og at jeg ikke ønsker sjefer som forteller meg at jeg skal logge av og jobbe mindre i julen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I uken før første advent, gjennom hele desember og i julen har det vært en debatt om forskeres arbeidsmengde og hastighet. For meg er forskning livsstil, det vil si at jeg ofte benytter fritiden til å forske og at jeg ikke ønsker sjefer som forteller meg at jeg skal logge av og jobbe mindre i julen.
I slutten av november mente en professor at hun ble en annerledes og bedre kollega, leder, veileder, og forsker om tempoet ble senket. Dette synet ble støttet av flere (kvinner), mens flere (menn) mente at forsking er et kall og at man må jobbe mye for å være internasjonal toppforsker, at tempoet i norsk akademia ikke er høyt, at man må tenke på hvordan vi blir oppfattet utenfra og om man kan være en langsom ambulansesjåfør, og det ble stilt spørsmål om stipendiater og midlertidige kan unne seg luksus som langsom forskning slik som professorer og faste ansatte kan.
Rett før jul anbefalte en arbeidslivsforsker (en kvinne) at sjefer bør instruere sine ansatte til å ta helt fri i julen for å sikre restitusjon, helsegevinster, mindre stress og å komme uthvilte på jobb på nyåret.
Jeg er ikke sikker på om det er en kjønnsdimensjon i hva leserne av disse kronikkene mener, men det kan se ut som om debatten om arbeidsmengde og hastighet er kjønnet.
Mine mentorer og kolleger i Statistisk sentralbyrå (SSB) på 1990-tallet lærte meg at forskning var livsstil. Mange av dem, både menn og kvinner, jobbet lange dager og var på kontoret både seint og tidlig og i helgene. Noen arbeidet også på 1 mai og omtalte dagen som «arbeidets dag» selv om de antagelig stemte SV.
For 30 år siden var ikke presset i SSB om «publish or perish» eller internasjonal publisering særlig høyt. Mine kolleger jobbet med andre ord frivillig mange timer, de gjorde det ikke for å dytte på den internasjonale forskningsfronten, de var rett og slett svært motiverte og tenkte på arbeidet som livsstil.
Jeg har elsket pandemiforskningen som jeg startet med i SSB for 30 år siden. Det jeg har forsket på har vært drevet av nysgjerrighet og kjærlighet til faget — så dette med at forskning kunne være en livsstil var enkelt å kjøpe for meg.
For mange forskere er forskning mer enn bare enn jobb — det blir ofte en livsstil. Det kan skyldes flere ting, blant annet indre motivasjon, nysgjerrighet og ønske om å forstå eller forbedre verden. Når man kommer i flytsonen, bryr ikke flytsonen seg om kontortid, hvilken dag, sesong, høytid eller kalenderår det er. De gode ideene kommer gjerne på vei hjem, i dusjen, på T-banen og på fritiden. Det blir dermed en flytende grense mellom jobb og fritid. Det kan også være slik at forskere med sterk indre motivasjon identifiserer seg i stor grad med jobben som forsker og forskningen. I tillegg kan konkurransen i sektoren om de faste jobbene, publisering, status og kamp om knappe forskingspenger gjør at forskere gir mer av seg selv i arbeidet.
Jeg vil gjerne være langsom professor med betalt forskningstid når det passer meg, kanskje i mange dager før og etter jul, men jeg kan ikke.
Skal jeg forske på det jeg vil og kan, må jeg regelmessig hente åtte av ti kroner på markedet der jeg er ansatt som oppdragsforsker på OsloMet. Det skaper betingelser som er det motsatte av langsom forskertid.
På Universitetet i Innlandet har styret foreslått at Østlandsforskning legges ned. Å slå seg sammen med en høgskole i 2019 var med andre ord ikke den trygge havnen som de 11 oppdragsforskerne sikkert håpet på.
Det er dermed tydelig at det ikke bare er stipendiatene og forskere som ikke nyter tryggheten av faste stillinger som ikke kan unne seg luksusen av langsom forskning i disse dager. Det blir neppe tid til langsom forskning for de 11 ansatte på Østlandsforskning før og etter jul heller.
Det blir neppe tid til langsom forskning for de 11 ansatte på Østlandsforskning før og etter jul heller.
For egen del sendte jeg inn årets siste søknad rett før jul. Jeg håper romjul- eller nyttårsnissen kan komme med tilslag. Det trenger jeg, for nissen kom ikke ned pipa mi med langsom forskertid denne julen heller.
Svigerfaren min, som er pensjonert brannmann, tok i sin fritid på seg jobber som snekker og murer. Han jobbet ofte lange dager og sa flere ganger til meg med et skjevt smil at «hadde vi revet alt som er bygget på søndager og helligdager ville landet ligge øde».
Jeg lurer på hvor mange gode forskningsfunn, innovasjoner og akademiske nobelpriser som ikke ville ha sett dagens lys om vi tok bort akademisk arbeid som skjedde på søndager og helligdager?
I en vakker teoretisk verden er det kanskje mulig å kun jobbe i arbeidstiden. Etter 30 år i akademia kan jeg bare si at dette ikke er en realitet. Mye av grunnen er at jeg har elsket faget mitt — og inspirasjon og lese- og skrivegleden bryr seg ikke om det er kontortid, helger eller ferier. I tillegg må man forholde seg til andre kulturer for arbeid internasjonalt hos kolleger, studenter, og tidsskrifter — det betyr gjerne mer arbeid enn i Norge og ofte når det er ferie og helgedager hos oss.
Jeg er enig med arbeidslivsforskere i at fritid og sabbat er viktig i seg selv for individer, familier og samfunn og for også å prestere godt på jobb. Forskere har imidlertid akademisk frihet og særlig uavhengig stilling i når, hvor og måten de utfører sin forskning og formidling på. Det er derfor ikke riktig at «sjefer» kan (eller bør) instruere forskere til å ikke svare på e-poster etter arbeidstid, i helgen eller i julen.
I en tid med sterk internasjonal konkurranse og kutt i budsjettene i UH-sektoren ser jeg heller ikke for meg at slik instruksjon til å skjerme seg og jobbe mindre («langsom professor») kan være faglig og økonomisk bærekraftig.
I tillegg vil jeg ikke sette pris på en «sjef» som forteller og detaljstyrer når jeg skal jobbe mye, lite eller ingenting — dette er noe jeg fint greier å regulere selv som selvstendig forsker med akademisk frihet.
Jeg vil til slutt takke mine SSB-kolleger fra 1990-tallet. De viste meg betydningen av at forskere har forskning som livsstil og hobby og derfor bruker fritiden sin til å forske.
