Debatt ● Fredrik Markussen og Vebjørn J. Melum
Jobbe smart, tenke dypt
Det er på tide at noen midlertidig ansatte tar seg tid til å bli med i debatten om langsomhet i akademia.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
De siste ukene har det rast en debatt om «langsomme professorer» i Khrono. Men for oss virker det som debattantene snakker forbi hverandre og mister essensen av forskjellen på raskt og langsomt arbeid.
Slik vi ser det handler det om hvordan hjernen opererer med et raskt system for akutte gjøremål og et langsomt system for dypere tanker, idékonstruksjoner og krevende logiske slutninger.
Langsomme, eller la oss heller kalle det «dype», tankeprosesser er helt sentrale for å drive forskning fremover. Men rommet for dype tanker blir ofte invadert.
Generelt er det ineffektivt å skifte mellom «raske» og «dype/langsomme» arbeidsoppgaver. Mangel på rom for dype tanker ser vi som debattens kjerne. For med en tidsbruk som spriker mellom forskning, undervisning, administrasjon, søknadsskriving, veiledning og formidling vil nødvendigvis de dype tankene fortrenges til uforstyrrede kvelder og helger.
Analogier er gøy, så vi følger opp Hoplands ambulansesjåfør. Se det for deg: du er én ambulansearbeider, i én ambulanse. Du kjører utrykning til et barn med sepsis, allerede har du en baki med hjerteinfarkt, og 15 oppdrag står for tur. Samtidig vet du ikke om du har nok penger til å drifte ambulansen din i mer enn et år, du er avhengig av å søke eksterne midler.
Om du får penger til drift er selvfølgelig avhengig av hvor mange pasienter du har klart å redde i år.
Du må minst redde 100 til innen årsslutt for å stille konkurransedyktig mot de andre ambulansene. At de andre ambulansene i utgangspunktet har bedre finansiering, flere folk på laget, og raskere biler er ikke så viktig for de som sitter på pengesekken.
Samtidig som du kjører har du en gruppe studenter på første året over Zoom, som lurer på hvordan en egentlig skal sette en veneflon. Du svinger raskt forbi noen biler som så vidt gidder å blinke til siden samtidig som du gestikulerer med en nål i hånden og slenger et gløtt bak for å se om han med infarkt enda er i livet.
Ja, det er han heldigvis, da kjører vi på.
Styret venter forresten spent på den nye metoden du holder på å utvikle for mer skånsom og effektiv intubering. Får du til dette, får du «garantert» mer penger! Men holdt ikke den andre ambulansen på med det samme? Den med flere ansatte og fancy utstyr? Bilen harker forresten litt mer enn før, og har enda sommerdekk selv om høsten har erklært frostmorgener for lenge siden.
Men siden du er selv ansvarlig for å finne ut hva som er galt med bilen, skifte dekk, å stå for vedlikehold, har det blitt nedprioritert til fordel for å fylle pasientkvoten innen året.
Kanskje får du lov å jobbe i ambulansen et år til, hvis du er heldig og «har så flaks» at du søker på rett sted til rett tid.
Kanskje får du lov å jobbe i ambulansen et år til, hvis du er heldig og «har så flaks» at du søker på rett sted til rett tid. Og steike ta, hva med den fremdriftsrapporten, veiledermøtet, regnskapsplanen og HMS evalueringen? Hva gjør jeg hvis noen andre kommer meg i forkjøpet på intuberingsmetoden?
Ambulansen durer inn mot akuttmottaket. Vent … var det ikke et barn som trengte hjelp?
Det her er vel en analogi satt på spissen til det ekstreme, men vi tipper det er flere enn oss som vil kjenne seg igjen i følelsen og frustrasjonen over et slikt tenkt scenario.
Vi har blitt fortalt opptil flere ganger at, i akademia, hvis du ikke kan holde mange baller i luften samtidig kommer du ikke til å klare deg. Like hyppig har vi hørt frasen om at vi må nyte doktorgraden, det er den eneste tiden i karrieren hvor en «kun» skal forske. En kommer aldri like dypt inn i materien igjen.
Er ikke det litt paradoksalt, at i en stilling hvor en skal lære seg å forske er den eneste tiden en får tid til å vie seg fullt og helt til forskningen?
Ruser etterspør hvorfor vi har debatten om «langsomhet»? Jo, for vi ønsker mer tid til å skape reell progresjon. Ifølge SSB sin tidsbruksundersøkelse i 2025 bruker forskere i MNT-fagene kun 22 prosent av arbeidstiden sin på å forske. Kan dette ha noe med det langsomme akademiske ryktet å gjøre?
For ved å gjøre flere oppgaver parallelt og hoppe fra den ene oppgaven til den andre samtidig som hverdagskabalen skal gå opp, forringes rommet til den mentale klarheten som kreves for dype tanker.
«Langsom professor»-bevegelsen handler, slik vi ser det, om å ta eierskap til egen arbeidshverdag, tilrettelegge for uforstyrret fokustid og redefinere hvordan vi forskere best gjør jobben vår: nemlig å bygge på kunnskapens tårn, lære opp morgendagens forskere og dele kunnskapen vår raust til alle.
Gid, hadde man fått jobb av det.
For hvis vi forskere er ærlige med oss selv, hvor mange nye ideer har du faktisk hatt i det siste året — og når oppsto disse? Her menes nye vitenskapelige ideer som kan følges opp og muligens materialiseres i et forsøk, en søknad eller en artikkel.
Var det mens du skyndet deg fra det ene møtet til det andre og hadde en forelesning du skulle forberede, mens en søknadsfrist tikket ned? Eller var det mens du hadde tid til å jobbe dypt med arbeidet ditt og du tok deg en joggetur for å lufte hodet? Hvor var Newton når eplet falt?
Å tilrettelegge for å forbli i materien handler ikke om et ønske om å jobbe mindre. Tvert om, det handler om et ønske om å tilrettelegge for å jobbe mer med det som er essensen av forskning.
Skal vi virkelig effektivt bygge kunnskapens tårn med kvalitet, trenger vi tid i vår konstruerte virkelighet av fakta, sammenhenger og hypoteser. Akkurat slik Gundersen fremhever. Vi «jobber» ved å kverne over problematikken både før og etter tradisjonell arbeidstid.
Problemet er dagens tellekantsystem som fremmer kvantitet framfor kvalitet grunnet behovet for eksterne «objektive» måltall. Bare synd kvalitet er notorisk vanskelig å kvantifisere. Dagens modell skaper unødvendig mye støy, en støy som gjør det vanskelig å gå i dybden så forskningen kan tas videre.
Vi må evne å skille mellom villigheten til å jobbe mye, og muligheten til å gå i dybden.
For å hive oss på slogantoget: Work smart, think deep.
