Han kjør­te trai­ler i man­ge år. Så gikk vei­en til NTNU

— Når du er in­ter­es­sert i noe, kan du få til det mest utro­li­ge, sier Egil Ga­laa­en Gjøl­me. 

Selv var en av hans sto­re in­ter­es­ser fra ung al­der å mek­ke bil, få seg fø­rer­kort og kjø­re så sto­re las­te­bi­ler som mu­lig. 

Han var ikke gam­le gut­ten da han dro til søp­pel­fyl­lin­ga på Rø­ros. Der sam­let han de­ler for å skru sam­men den før­s­te syk­ke­len. Der­et­ter skjed­de det sam­me med fle­re mo­pe­der. Alle kon­fir­ma­sjons­pen­ge­ne ble brukt til kjø­pe de­ler og re­pa­re­re. Som 16-år­ing kjøp­te han bil for før­s­te gang, pluk­ket den ned og pus­set den opp, slik at den var klar til 18-års­da­gen. 

— Det var kjem­pe­ar­tig. 

ny bok

Kom fra So­ma­lia og ble taxi­sjå­før i Norge. Nå er han pro­fes­sor

Sko­len var kje­de­lig

I dag er Gjøl­me do­sent in­nen id­rett, hel­se og kropps­øv­ing, med vann­ak­ti­vi­te­ter og læ­ring i og rundt vann som forsk­nings­felt. Men som gutt­un­ge kje­det han seg på sko­le­ben­ken.

— Jeg had­de gan­ske sto­re pro­ble­mer på sko­len. Det var kje­de­lig og stil­le­sit­ten­de, så jeg strev­de med å hol­de meg i ro. Det var sta­di­ge ut­ford­ren­de mø­ter mel­lom sko­len og for­eld­re­ne mine, der jeg var tema. Men jeg ka­ret meg gjen­nom grunn­sko­len.

Vei­en fra sko­le­lei elev til job­ben som trai­ler­sjå­før for så å bli aka­de­mi­ker, kan vir­ke krong­le­te. Men når han ser seg til­ba­ke, skal det vise seg at det går en slags rød tråd gjen­nom li­vet. Hjule­ne har tril­let i ret­ning uni­ver­si­te­tet.

Da vi­de­re­gå­en­de ut­dan­ning sto for tur, had­de Gjøl­me lyst til å gjø­re noe mer fy­sisk og ta ski­gym­na­set på Opp­dal, men for­eld­re­ne men­te det var bed­re å spa­re pen­ger på at han full­før­te vi­de­re­gå­en­de på hjem­ste­det. 

— Da jeg var fer­dig med vi­de­re­gå­en­de, var jeg så utro­lig lei av sko­le. Da had­de jeg sit­tet i ro i 13 år, og skul­le i hvert fall ikke stu­de­re.

so­si­al klas­se

Ar­bei­der­klas­se­gut­ten ble fi­lo­sof. — Uni­ver­si­te­tet var en skum­mel ver­den

— Ma­cho

Han vil­le til sjøs, men fant ut at det ikke var så lett len­ger. Der­et­ter fikk han seg jobb i det som da het Post­ver­ket og fikk kjø­re li­ten las­te­bil. I mi­li­tæ­ret tok han lap­pen for stor las­te­bil og vogn­tog.

— Så bal­let det på seg, li­vet med kjø­ring. Jeg had­de man­ge gode år, der jeg kjør­te trai­ler, las­te­bil og buss, og hop­pet på det som duk­ket opp. 

Han ble ald­ri lang­trans­port­sjå­før, det stør­ste av alt, men kjør­te in­nen­lands. 

— I fem — seks år holdt jeg på med det­te. Jo stør­re trans­port­mid­de­let var, jo bed­re var det. Det var in­ter­es­sant, men også ut­ford­ren­de. Jeg for­sto kjapt at det var et van­vit­tig an­svar å kjø­re en buss full av pas­sa­sje­rer, el­ler et vogn­tog på 50 tonn. 

Nå voks­te tan­ken fram om å ta mer ut­dan­ning. I 1996 fikk han et fag­brev som trai­ler­sjå­før og kjør­te også opp for å ar­bei­de med tøm­mer­trans­port. 

— Det er jo så ma­cho som det kan bli. Jeg er vel­dig stolt av fag­bre­vet. Det er en be­kref­tel­se på at jeg kan et prak­tisk hånd­verk. 

I dag gle­der det ham stort når han ser at over halv­par­ten av ung­dom­me­ne sø­ker seg til yr­kes­fag. 

— Da ten­ker jeg at de kan­skje har skjønt noe. De øns­ker å job­be og bru­ke krop­pen, ikke bare kog­ni­tivt og teo­re­tisk, men for å ska­pe noe i prak­sis. 

Sjå­fø­re­nes hel­se

Et­ter fag­bre­vet ble Gjøl­me yr­kes­fag­læ­rer i trans­port­fa­get på en vi­de­re­gå­en­de sko­le. 

— Da jeg un­der­vis­te våre fram­ti­di­ge sjå­fø­rer, var det stas for meg at jeg selv kun­ne set­te meg inn i las­te­bi­len og kjø­re ut på vei­en. 

Som læ­rer så han at de som var vel­dig flin­ke til å kjø­re, ikke all­tid var like flin­ke til å ta vare på hel­sa og dri­ve med fy­sisk ak­ti­vi­tet. 

— Jeg så blant an­net at de hop­pet fra las­te­pla­nen og ned på as­fal­ten. Da må de lære det å hop­pe, hvis ikke blir det tøft for knær og rygg. 

Han lær­te de kom­men­de sjå­fø­re­ne løf­te-, hop­pe- og klat­re­tek­nik­ker, det siste for å klat­re opp i las­te­bi­len. 

Der­med var in­ter­es­sen for id­retts­fag og kropps­øv­ing vek­ket hos Gjøl­me. 

— Jeg har all­tid vært vel­dig fy­sisk av meg og den­ne bi­ten in­ter­es­ser­te meg sta­dig mer. 

dok­tor­grad

Fa­ren of­ret egen ut­dan­ning for hen­ne: «Den­ne dok­tor­gra­den er til deg, pap­pa»

Både hode og hen­der

Nes­te skritt var å stu­de­re id­rett grunn­fag på NTNU ved si­den av job­ben. Nå skul­le trai­ler­sjå­fø­re­ne få re­le­vant kropps­øv­ing. Så ble det stu­di­er i kropps­øv­ings­fa­get og forsk­ning fram til han top­pet det hele med å bli do­sent. 

— Det er noe jeg har tenkt på, hvor­dan det er mu­lig å få til det­te når jeg i ut­gangs­punk­tet var en sko­le­lei ung­dom fra Rø­ros som hadde lyst til å kjø­re las­te­bil? 

Når han nå job­ber på læ­rer­ut­dan­nin­ga, ser han at man­ge stu­den­ter har de sam­me pro­ble­me­ne som det han selv had­de. Stu­di­e­ne er vel­dig teo­re­tis­ke og det er mye stil­le­sit­ting. 

— Teo­re­tisk kunn­skap har vært vel­dig for­ank­ret i det å lese og skri­ve. Jeg et­ter­ly­ser en sam­men­heng mel­lom det som fore­går mel­lom hode og hen­der i den opp­læ­rin­ga vi har. 

Sær­lig nå når kuns­tig in­tel­li­gens har gjort sitt inn­tog, må teo­ri og prak­sis knyt­tes sam­men i ster­ke­re grad for å få an­vendt teo­ri­en. At aka­de­mia ten­ker an­ner­le­des om læ­ring, kan bli en måte å hånd­te­re KI på, me­ner Gjøl­me. 

Selv er det svøm­me­opp­læ­ring som nå er forsk­nings­fel­tet hans. 

— Du kan ikke bru­ke KI for å lære å svøm­me. Du kan se vi­deo­er for å for­stå van­nets opp­drift og teo­re­tis­ke inn­falls­vink­ler, men det å lære må du gjø­re i van­net. Det er noe vak­kert over det­te som vi må løf­te fram, å lære gjen­nom å an­ven­de teo­ri­en i prak­sis. 

Jor­ding

Har du først in­ter­es­se for noe, kan du få alt­så få til det mest utro­li­ge, iføl­ge Gjøl­me.

Det er det han me­ner da­gens yr­kes­ut­dan­ning kan til­by.

— Er det noe du bren­ner for, ska­per det me­ning i li­vet, og du kan få til mye. 

Selv me­ner han aka­de­mia stre­ver litt med å fin­ne jor­din­ga. Teo­ri­en blir løs­re­vet fra vir­ke­lig­he­ten. I et inn­legg i Khrono i fjor skrev han at yr­kes­fag­læ­rer­ne un­der­vi­ser i verk­ste­der og la­bo­ra­to­ri­er, tett på prak­sis, der læ­ring skjer gjen­nom å gjø­re, re­flek­te­re, sam­ar­bei­de og ofte også inn­ove­re. 

Det­te må læ­rer­ut­dan­nin­ge­ne trek­ke lær­dom av, og også bli mer prak­sis­nære, sam­ar­beids­ori­en­ter­te og in­no­va­ti­ve, skrev han. 

Gjøl­me un­der­vi­ser også i hvor­dan man kan kom­me seg opp fra van­net når man har gått gjen­nom isen. 

— Hel­dig­vis un­der­vi­ser jeg mye i prak­sis. Når du lig­ger i van­net og vil kom­me deg opp på is­fla­ket, da skjøn­ner du at det ikke hjel­per å ha lest ar­tik­ler på nivå 1 el­ler 2. Da må du kun­ne et hånd­verk, noe prak­tisk og kropps­lig, for å kom­me deg opp av van­net igjen. 

De­batt ● Egil Ga­laa­en Gjøl­me

Nors­ke unge vil ha yr­kes­fag — det må læ­rer­ut­dan­nin­gen gjen­spei­le

Fikk bøl­gen over seg

I 2004 var dosenten på feil sted. Tsu­na­mi­en skyl­te over Phi Phi Island i Thai­land og ram­met fe­rie­ste­det hardt. Selv drev Gjølme med dyk­king un­der vann da den sto­re bøl­gen slo over dem. Kap­tei­nen på bå­ten for­sto at den måt­te sty­res ut­over mot ha­vet og ikke mot land. 

— Jeg var fan­get på øya og i om­rå­det i 12 da­ger før jeg kom meg hjem. Det var lang tid, og da rek­ker man å ten­ke mye. 

Gjøl­me var blant de hel­di­ge og grei­de seg bra. 

Er­fa­rin­ge­ne med tsu­na­mi­en gjor­de at han be­gyn­te å in­ter­es­se­re seg for svøm­ming og liv­red­ning. Hvem klar­te seg og hvem gjor­de det ikke — og var det en sam­men­heng?

— Sei­ne­re had­de jeg et par and­re opp­le­vel­ser som for­ster­ket in­ter­es­sen for svøm­ming og liv­red­ning, blant an­net en red­ning i ba­de­van­net ved der jeg bor. Tre år et­ter­på var det fri­lufts­li­vets år og jeg søk­te om pen­ger for å star­te med uten­dørs svøm­me­opp­læ­ring. 

Et­ter hvert fikk han mu­lig­he­ten til å del­ta i et ut­red­nings­ar­beid for re­gje­rin­ga for å gjø­re svøm­me­un­der­vis­ning mer au­ten­tisk og re­le­vant, noe som ble inn­ar­bei­det i den nye læ­re­pla­nen fra 2020. 

— Si­den 2020 har nors­ke barn og unge svømt ute i na­tu­ren som en del av opp­læ­rin­ga på sko­len. Norge er det enes­te lan­det i ver­den som har det i læ­re­pla­nen, tror jeg. 

UiB

Tok mas­ter­grad mens hun var ren­hol­der på full­tid

Går rundt i fot­form­sko

— Trai­ler­sjå­før, las­te­bil­sjå­før og bussjå­før. Sto­re kjø­re­tøy, mek­king og en jobb på lan­de­vei­en. Hvor­dan går det­te hjem i aka­de­mia, der det ofte er teo­ri som gir sta­tus?

— Jeg mer­ker at folk blir over­ras­ket, men har stort sett po­si­ti­ve er­fa­rin­ger. Kan­skje er det noen som kan ryn­ke på nesa over at jeg har kjørt trai­ler, men de fles­te re­spek­te­rer meg enda mer for­di jeg kan noe prak­tisk. 

 I den grad det er for­dom­mer går de beg­ge vei­er. 

— Jeg tror sjå­fø­re­ne ten­ker at aka­de­mi­ke­re er i et be­skyt­tet rom, der de går rundt i fot­form­sko, har det kom­for­ta­belt hele tida og går på jobb når de vil. 

Selv vil han én for­dom til livs. Det er den som går ut på at sjå­før­yr­ket er en en­kel jobb, der sjå­fø­re­ne kan hen­tes rett fra gata, og at yr­ket er noe alle kla­rer. 

Han trek­ker der­for gjer­ne fram en ar­tik­kel fra Sin­tef, der det slås fast at det er van­ske­li­ge­re å kjø­re buss enn man tror. Fors­ker­ne kart­la hvor­dan bussjå­fø­re­ne flyt­ter blik­ket og orien­te­rer seg un­der kjø­ring. Da så de at sjå­fø­re­ne er på vakt hele tida.

— Skif­te læ­rings­are­na

In­ter­es­sen for å være ak­tiv og prak­tisk er den røde trå­den i li­vet til Egil Ga­laa­en Gjøl­me enda så mye for­skjel­lig han har holdt på med et­ter at han var den rast­lø­se gut­ten på sko­le­ben­ken. 

— Ja, det har vært en rød tråd. For meg kom er­fa­rin­ga først, in­ter­es­sen et­ter­på og teo­ri­en til slutt. Vei­en ble til mens jeg kjør­te, smi­ler han. 

— Det som har kjen­ne­teg­net un­der­vis­nin­ga et­ter at jeg ble læ­rer, er at jeg har tatt den ut av klas­se­rom­met. Li­ke­dan har jeg tatt svøm­me­un­der­vis­nin­ga ut av svøm­me­hal­len. Det har vært min grunn­pi­lar på det jeg har gjort, og det går ald­ri av mo­ten. Vi må va­ri­e­re un­der­vis­nin­ga og skif­te læ­rings­are­na.