Hun forsket i eget felt

— Hei, hva har du skrevet avhandling om?

— Jeg har skrevet om søsken som pårørende til barn som har komplekse helse- og omsorgsbehov. Utgangspunktet har vært skolehelsetjenesten, så dette har vært praksisnær forskning med tett samarbeid med praksisfeltet.

FAKTA

Lise-Marie Bergvoll

• Har levert avhandlingen «Improving School Nurses' Support for Siblings of Children with Complex Care Needs -An Action Research Approach»
• Disputerte ved UiT Norges arktiske universitet 13. mars 2026

— Hvilke utfordringer er det disse barna har?

— Prosjektet har ikke vært diagnosestyrt. Det kan være medfødte sykdommer eller kroniske tilstander som diabetes eller epilepsi, det kan være ADHD, det kan være barn som får en alvorlig sykdom. I 2018 fikk søsken som pårørende en selvstendig rett til oppfølging. Det vi vet om disse barna er at de ofte blir tause og usynlige. Det blir et skarpt fokus på det barnet som er sykt, og det gjør noe med søsken. Det kan være ting som at man ikke får gått på den treningen fordi noe skjedde, eller at man må reise sammen med andre voksne, ikke egne foreldre, til for eksempel en fotballturnering.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg søkte en intern stilling ved UiT Norges arktiske universitet. Vi har faktisk tre pågående prosjekt nå som er knyttet til barn og søsken, så i forskergruppen Liv og livsmot er det mye kompetanse om dette!

— Hvordan har du arbeidet med avhandlingen?

— Det er viktig å si at jeg selv er helsesykepleier, så jeg har forsket i eget felt. Jeg har fått ta del i praksis hos andre helsesykepleiere. Der har jeg møtt barn og foreldre, og jeg har så utviklet en metode for samtaleoppfølging. Den har vi kalt Søskenprat, og den består av fire møter.

— Hvordan blir disse barna fanget opp?

— Det mangler både systematisk arbeid og rutiner, og det er ikke sikkert at de deler tankene sine med foreldre. Barna kan ha strevsomme tanker, de kan føle på skam, og de er avhengige av rutine og systematikk for å bli sett. På et sykehus skal det for eksempel være rutiner for oppfølging også av søsken.

— Hva ønsker de seg?

— De sier at det kan være vanskelig å snakke om hva de føler i familien. En etisk utfordring for oss forskere har vært at vi ikke vil påføre foreldrene dårlig samvittighet, for vi vet at mange av dem allerede strekker seg langt og har det vanskelig. Men foreldrene i min forskning var veldig tydelig på at de vil vite. Og det barna ønsker seg, det er ting som kan la seg løse: De ønsker seg mer alenetid med foreldrene, og tid til å gjøre det andre barn ser på som selvsagt: At man kan handle alene sammen med en forelder, at foreldre kan være med på kino eller på trening. Foreldrene var tydelig på at dette var noe som var mulig å få til. Jeg vil understreke at man ikke må svartmale: Dette er barn som har mye empati og modenhet, men også de trenger å bli sett.

— Er det slik at disse barna kan føle på skam for å ha et søsken som er annerledes, og samtidig kjenne på skam over at de føler det slik?

— Ja, akkurat slik kan det være. At søsken blir sett, er også viktig for deres psykiske helse. Vi har en del forskning som tyder på at det å være søsken til barn med helseutfordringer utgjør en betydelig risiko for selv å utvikle psykiske vansker. Likevel vet vi ikke helt hvordan det egentlig går med disse barna, da det ikke er forsket særlig mye på langtidseffektene. Vi har også noe forskning fra Sverige som viser at disse barna kan ha stort skolefravær, noe som kan ha stor betydning for hvilke muligheter eller eventuelle begrensninger dette kan medføre for det enkelte søsken senere i livet.

— Hva har vært mest krevende med å være stipendiat?

— Det var nok det emosjonelle. Det går opp og ned! Jeg startet høsten 2021, da var det fremdeles pandemi. Det tok tid med rekruttering, det var ikke bare å plukke hvilke som helst familier. Så jeg kjente på en usikkerhet knyttet til om dette var gjennomførbart. Og man skal levere undervegs, man skal komme i mål til normert tid. Ja, det er krevende, og man må være stødig i seg selv. Men samtidig: Jeg har hatt det så gøy!

— Hvor viktig var din egen erfaring som helsesykepleier?

— Det var helt nødvendig at jeg hadde erfaring fra klinisk arbeid.

— Angret du noen gang på at du gikk i gang?

— Nei. Det har vært noen opp- og nedturer, slik livet er. Men jeg har aldri angret.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Jeg hadde en stilling ved UiT Norges arktiske universitet, jeg har vært ansatt der siden 2018. Nå er jeg tilbake i den stillingen jeg hadde, men jeg planlegger å søke om opprykk. Man forventer litt uttelling etter å ha gjort et slikt arbeid.