Pasientene trenger oss — vi har ingen menn å miste

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Frafallet blant mannlige sykepleiestudenter ved NTNU Ålesund er dobbelt så høyt som blant de kvinnelige, kunne vi nylig lese i Khrono. Det er på ingen måte overraskende nyheter, men helt i tråd med nasjonale trender. 

Utfordringen er dobbel: For få menn søker sykepleie, og for mange av dem som begynner, slutter underveis. I 2025 var kun 14,4 prosent av landets sykepleiestudenter menn. Det burde skape bekymring. Helsevesenet trenger både kompetanse og et mangfold av sykepleiere som pasientene kan identifisere seg med. 

Så la oss diskutere årsaker og løsninger. Hvorfor er det i størst grad menn som forsvinner ut av studiet, og hva kan vi gjøre for å snu denne trenden? 

likestilling

Her er fråfallet dobbelt så høgt hos mannlege sjukepleie­studentar

Som mannlige sykepleierstudenter har vi alle blitt møtt med kommentarer og fordommer. Spørsmål som «Studerer du sykepleie eller medisin?» og «Tenker du å studere videre for å bli lege?» er gjengangere. 

Eller den noe nedlatende kommentaren som ofte går igjen om at det er «veldig flott at du, som er mann, velger å jobbe med eldre og ikke intensiv eller akutt». 

Slike kommentarer kan virke uskyldige, men når man står i et nytt fag, nye praksisarenaer og et press om å levere faglig, kan sosial ekskludering virke demotiverende, og i verste fall bidra til at menn slutter på studiet.

Ubevisste fordommer handler ofte om hvor mannlige sykepleierstudenter og sykepleiere bør jobbe. Svaret er ikke nødvendigvis å motbevise fordommene. Hele helsetjenesten er tjent med et mangfold blant helsepersonell, og forventningene bør ikke medføre at menn enten jobber i akutten, psykiatrien eller på sykehjem.

Det er lett å snakke om mangfold som en styrke, men i praksis krever mangfold aktiv handling. 

rekruttering

Satser nasjonalt for å få flere menn inn i helsefag

Det hjelper lite å rekruttere flere menn hvis vi ikke samtidig bygger et læringsmiljø der de faktisk kjenner seg velkomne. Og særlig praksis er en sårbar fase. Her er både faglig mestring og sosial trygghet avgjørende.

Kjønnsbalanse er ikke et likestillingsprosjekt alene; det handler også om kvalitet i helsetjenesten. For noen pasientgrupper kan det være avgjørende å møte en sykepleier av samme kjønn. Som Gunhild Thunem sier i Khrono-saken: «For en mann med testikkelkreft kan det være krevende å diskutere intime tema med en ung kvinnelig sykepleier». 

Når vi mister dyktige mannlige sykepleierstudenter fordi vi ikke evner å skape rom for dem, går det til slutt utover pasientene. 

Derfor er det viktig å verne om og styrke de tiltakene som faktisk finnes, som Ole-nettverket til NTNU eller Menn i Sykepleie ved OsloMet. De skaper fellesskap, trygghet og gir faglig støtte, og kan bidra til at flere menn fullfører utdanningen. Men enkeltprosjekter er ikke nok.

sjukepleiejubileum

Har utdanna sjukepleiar i 100 år. Etter 51 år kom den første mannen

Utdanningene må ta ansvar for kjønnsbalanse som en integrert del av kvalitetsarbeidet. Praksisfeltet må sikre at alle studenter blir møtt med respekt og inkluderes — ikke bare faglig, men også sosialt. 

Sykepleiemangelen er reell, den er alvorlig, og den kommer til å prege helsevesenet vårt i mange år framover. Da kan vi ikke godta at dobbelt så mange menn som kvinner faller fra. 

Dette handler ikke om å gjøre sykepleie «mannlig». Det handler om å gjøre utdanningen vår inkluderende nok til at alle som ønsker å bidra i helsetjenesten, faktisk får muligheten til det.

Debatt ● Steinar A. Sæther og Hilde Gunn Slottemo

Likestillings­kampen virker. Men vi er ikke i mål