Debatt ● Elise Skimmeland

Vanskelig arbeids­krav for medisin­studenter

Det stadig sterkere fokuset på arbeidserfaring som kriterium i konkurransen om LIS1‑stillinger, skaper en uheldig konkurranse og kultur blant studentene.

Medisinstudenter i undervisning ved Oslo universitetssykehus, Ullevål sykehus. Omfattende sommerkrav for å i det hele tatt å vurdere studenter, forsterker en utvikling hvor medisinstudenter i praksis må arbeide store deler av fritiden, skriver innleggsforfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norsk medisinstudentforening er bekymret over at medisinstudenter bruker mye tid på arbeid for å kvalifisere til LIS1. Vi stiller spørsmål ved om kravene i forbindelse med sommerturnuser bidrar til å øke dette presset.

Som en del av utlyste stillinger, er det ikke uvanlig å finne krav om at medisinstudenter må arbeide åtte sammenhengende uker i sommerferien for å kunne vurderes for ansettelse. Etter vår vurdering er dette kravet uforholdsmessig og dårlig tilpasset studentenes faktiske rammevilkår.

Enkelte av stillingene som lyses ut bidrar til at medisinstudentene må prioritere arbeid over studier når semesteret starter opp igjen. En sommerturnus som varer ut i semesterets oppstart, vil i praksis gjøre det umulig å søke relevante stillinger, dersom man prioriterer sin hovedoppgave, som er å være student. 

Problemstillingen har vært tatt opp av Norges fire dekaner ved medisin (BOTT) gjennom flere år. I 2023 skrev BOTT-dekanene brev til direktørene ved de regionale helseforetakene, samt tre departement, for å varsle om bekymringen.

Kvalifikasjonsprinsippet er en viktig del av dagens system, men det er et alvorlig problem når studenter som prioriterer studiene kan ende med å bli vurdert som mindre kvalifisert enn studenter som lar arbeidserfaring komme først.

Studentene selv rapporterer ønske om å prioritere studier høyere, men hindrende faktorer er både økonomisk situasjon, fokus på kvalifikasjon til LIS1. Det stadig sterkere fokuset på arbeidserfaring som kriterium i konkurransen om LIS1‑stillinger, skaper en uheldig konkurranse og kultur blant studentene. 

Når helseforetak setter omfattende sommerkrav for å i det hele tatt vurdere studenter, forsterkes en utvikling hvor medisinstudenter i praksis må arbeide store deler av fritiden for å være konkurransedyktige.

Vi er også bekymret for at ordningen både overser behovet for restitusjon i en av landets mest krevende utdanninger. Sommerperioden er ofte den eneste tiden på året hvor studentene kan hente seg inn faglig og mentalt. Et rigid krav om full sommerdisponering kan på sikt føre til økt slitasje og dårligere forutsetninger for videre studieløp.

Dette er en uheldig dreining. Det skaper både et system der studenter med kortere sommerferie, omsorgsansvar eller behov for betalt arbeid utenfor helsevesenet får dårligere muligheter for klinisk erfaring enn andre. 

I tillegg bidrar ordningen til at studenter prioriterer arbeid fremfor studier og et menneskelig behov for hvile. Det viktigste er likevel kanskje at dette gir et skjevt bilde av hva LIS1 skal være. LIS1 er ment å være første formelle møte med legeyrket, der nyutdannede får rammer og opplæring. 

Når arbeidserfaring gjennom studiet får økende vekt, utfordres prinsippet om at utdanningen i seg selv skal kvalifisere for dette nivået.

Vi anerkjenner verdien av å ha arbeidet noe i helsevesenet før LIS1, og vi anerkjenner helseforetakenes behov for stabil bemanning i sommermånedene. Vi ber likevel om at bemanning heller sikres gjennom mer fleksible ordninger, som lavere minimumsuker, eller delt sommerarbeid. I et langsiktig perspektiv bør vi diskutere hvordan arbeidserfaring vektes i LIS1‑opptaket, og sikre at dagens praksis ikke utilsiktet drar studenter vekk fra universitetene.

Powered by Labrador CMS