USA
Historikeren Howard Zinn kalte oppdagelsen av Amerika for starten på et folkemord. Nå kan universitetene få belønning for å fjerne ham fra pensumlistene.
Historikeren som går igjen
Publisert
Sist oppdatert
Howard Zinn (1922—2010) er historikeren den amerikanske høyresiden ser ut til å elske å hate.
Forfatteren av det svært populære historieverket A People's History of the United States fra 1980 er i dag like aktuell — og omstridt — som på 1960-, 70- og 80-tallet.
Av sine kritikere har professor Zinn blitt kalt «antiamerikansk», «propagandist» og en som forvrenger historien. Han er beskyldt for å indoktrinere unge amerikaneres sinn og å fremstille USA som et ondskapsfullt land.
Selv etter sin død går Boston-professorens folkelige versjon av amerikanernes nasjonale selvfortelling igjen — et slags venstreradikalt gespenst som spøker i kulissene når USA i år skal feire sin 250-årsdag.
President Donald Trump og hans krigsminister Pete Hegseth er blant dem som har langet ut mot Zinns fremstilling av amerikansk historie. Og nå tilbys amerikanske universiteter muligheten til å få belønning av myndighetene om de underviser i historie med andre perspektiver enn Zinns.
«Folk som har lest ham begynner å gråte og blir sinte. Noen tar til gatene,» skrev Mary Garbar i 2020, en uavhengig forsker knyttet til den konservative tenketanken The Alexander Hamilton Institute.
Og hun mente det ikke på en positiv måte.
Det var ved bredden av Boston-elven Charles han fant sitt akademiske hjem. Ikke ved mastodonten Harvard, det akademiske fyrtårnet som nå kjemper sitt livs kamp mot kravene fra president Donald Trump, men tvers over elven på det noe mindre prestisjefylte universitetet Boston University.
Han trivdes nok her — på en campus hvor det mest iøynefallende i dag er et høyt glassbygg som minner om en skakk stabel bøker. Studentene på Boston University var kanskje litt mer «vanlige» enn de som surret rundt der borte hos naboen, noen padletak unna. Her skrev han sine bøker og underviste i historie og politikk.
Men likevel: Selv i skyggen av prestisjefulle Harvard, var han på ingen måte utenfor konfliktsonen.
Politisk nøytralitet er ikke et mål for en historiker, mente han.
Howard Zinn selv ville nok gitt kritikerne rett i noen poenger. Virksomheten som historiker var nemlig en politisk gjerning for ham. Både i skrift og handling kjempet han venstresidens sak i USA, gjennom borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet, motstand mot Vietnamkrigen noe senere, og «krigen mot terror» tidlig på 2000-tallet.
Politisk nøytralitet er ikke et mål for en historiker, mente han. Til studentene ga han beskjed om at objektivitet etter hans mening verken var «mulig eller ønskelig». Det de ville få høre på hans forelesninger, var nettopp hans synspunkter — men også at han håpet å presentere andres synspunkter på en rettferdig måte.
«Man kan ikke være nøytral på et tog i fart,» sa Zinn til studentene — et sitat som også ble tittelen på hans selvbiografiske memoarbok You Can't be Neutral on a Moving Train fra 1994. «Når begivenhetene beveger seg i én bestemt retning, blir nøytralitet det samme som å godta dem».
Og det å godta ting, det var Zinn ikke veldig god til. Det førte til at han kombinerte sin gjerning som akademiker med det å være politisk aktivist.
Howard Zinn kom fra arbeiderklassen. Han vokste opp i New York, i det han har beskrevet som «alle de beste slummene i Brooklyn». Under andre verdenskrig tjenestegjorde han i luftforsvaret, noe som ga ham inngangsbilletten til høyere utdanning gjennom den såkalte G.I. Bill.
Hans første undervisningsjobb fikk han ved Spelman College, et universitet for svarte kvinner i Atlanta, hvor han underviste i noen år på begynnelsen av 1960-tallet. Selv hevder han at han mistet jobben der på grunn av sitt politiske engasjement.
For oppholdet ved Spelman College ble overskygget av kampen for svartes rettigheter. I Georgia fikk han førstehåndserfaring med rasesegregeringen i de amerikanske sørstatene, og flere av studentene hans ble sentrale personer i borgerrettsbevegelsen. Han bisto studentene med planlegging av de ikke-voldelige aksjonene, og han deltok også i mange av dem.
Fra Sørstatene gikk ferden videre nordover til New England for Zinn og familien — til Boston University, hvor han tilbragte resten av sin yrkesaktive karriere. Også tiden i Boston ble tidvis overskygget av politikk — men denne gangen var det Vietnamkrigen som var den store saken.
Som en sentral skikkelse i den amerikanske fredsbevegelsen ble Zinn blant annet sendt på oppdrag til Nord-Vietnam for å hente hjem amerikanske krigsfanger. Han bidro også til å skjule en etterlyst fredsaktivist, han ble fengslet for å brenne hærens innkallingspapirer, og barrikaderte gater under store Vietnam-demonstrasjoner sammen med den kjente forfatteren og lingvisten Noam Chomsky.
Og i tillegg fikk han tid til å skrive.
Den er også en av ganske få tykke historiebøker som har vært med i både Sopranos, The Simpsons og filmen «Good Will Hunting» med Matt Damon og Robin Williams i to av hovedrollene.
Av de mer akademiske meritter er kanskje Howard Zinn først og fremst kjent for boken A People’s History of the United States, utgitt i 1980.
Fortsatt, 45 år etter den ble utgitt, er boken et fenomen. Den leses som pensum av studenter og skoleelever mange steder i USA, og ligger stadig på bokhandlernes utsalgsbord over hele landet. I 2025 har salget oversteget 5 millioner eksemplarer, og den er oversatt til minst 12 språk — inkludert norsk (2006).
Den er også en av ganske få tykke historiebøker som har vært med i både Sopranos, The Simpsons og filmen «Good Will Hunting» med Matt Damon og Robin Williams i to av hovedrollene.
I A People’s History boret Zinn store hull i amerikanernes historiske selvbevissthet og tok et oppgjør med den «offisielle» historieskrivingen i USA.
Han omtalte Christofer Columbus’ reise som starten på et folkemord, den amerikanske revolusjonen som «det mest effektive systemet for nasjonal kontroll som er utformet i moderne tid», og skrev om grunnlovsfedrene som slaveeiere og eiendomsspekulanter — ikke «folkets menn».
Om det nå gjaldt rasisme i den amerikanske hæren, opprørske slaver og andre personer «av lav og ussel stand», eller pottetrening blant indianere — som han noe motvillig kalte den amerikanske urbefolkningen — så var perspektivet nokså nyskapende for datidens historieskrivning.
«Vi må ikke akseptere staters hukommelse som vår egen,» skrev Zinn i boken. Han ville heller skrive historien nedenfra — fra vanlige folks perspektiv.
Eller, om man skal si det med Pete Hegseths ord: «Det er amerikansk historie skrevet fra perspektivet til Sovjetunionen.»
Dagens amerikanske krigsminister ga ut boken The Battle for the American Mind i 2022. Den dreier seg om hvordan progressive politiske krefter i USA tar kontrollen over den amerikanske republikken gjennom en utdanningssektor hvor unge læres opp til å «hate Amerika». Elevene «himler med øynene når de hører om religion og forakter vår historie,» skriver Hegseth.
Og en av årsakene til dette er altså en historiker ved navn Howard Zinn, mener han.
«Tekstene hans må forstås som kommunistisk propaganda,» skriver Hegseth. «Zinn var åpent antiamerikansk, åpent sosialistisk, og alltid villig til å vri på historien for at USA skal fremstå som et ondskapsfullt land.»
En annen som har skrevet kritisk om Howard Zinn, er slovenskfødte Mary Grabar. På 80-tallet kom hun som flyktning til USA fra det tidligere Jugoslavia, og fikk sin skolegang ved amerikanske universiteter.
Hun skrev boken Debunking Howard Zinn i 2019. Målet med den var å kaste lys over den «falske historien som har vendt en generasjon mot Amerika». Hun fremstår som dypt fascinert av Zinn og hans følgerskare — og særlig betydningen av A People’s History.
«Det fins ingen historikere som Howard Zinn», åpner boken. Hun beskriver hvordan Zinns historiebok erstattet Bibelen under en edsavleggelse i delstaten Oklahoma, og hvordan nye lesere fra generasjon Z har trykket den til sitt bryst — til tross for at den inneholder arkaiske og «kommunistiske» begreper som «etablissementet», «systemet» og «kamp».
På godt og vel 300 sider kritiserer Grabar A People’s History for å være full av uærlig retorikk, basert på falsifikasjon, feilsiteringer hvor viktige ord er utelatt, og plagiering av upålitelige kilder. Hvorfor mener hun at Zinn gjorde dette? Jo, for å «fremme den samme kommunistiske utopiske fantasien som tok livet av mer enn hundre millioner mennesker i det tjuende århundre».
Og den lettpåvirkelige ungdommen går rett på limpinnen, mener hun.
Et av resultatene av høyresidens kritikk av Zinn er at bøkene hans er blitt forsøkt bannlyste i flere amerikanske delstater.
I 2013 ble det avslørt at Mitch Daniels, da fersk rektor ved Purdue-universitetet i Indiana, som guvernør hadde forsøkt å forby skoler i delstaten å benytte seg av Howard Zinns bøker. Daniels var guvernør i delstaten mellom 2005 og 2013, og han reagerte på følgende vis da nyheten om Zinns død kom i 2010, ifølge en intern e-postutveksling som AP News fikk innsyn i:
«Den forferdelige antiamerikanske akademikeren har endelig forlatt oss. (...) Kan noen forsikre meg om at den [A People’s History, red.anm.] ikke er i bruk noe sted i Indiana? Og om den er det, hvordan kan vi bli kvitt den før enda flere unge mennesker blir tvangsforet med en fullstendig feil versjon av vår historie?»
Videre ble A People’s History forbudt å bruke på skoler i Tucson, Arizona i 2011, og i 2017 foreslo en republikansk delstatspolitiker å innføre en lov som forhindret delstatens skoler å «inkludere noen som helst bøker eller annet læremateriale forfattet av Howard Zinn på pensum».
Sensur av bøker har vært et økende fenomen i USA. Den amerikanske bibliotekforeningen har kartlagt en økning av forsøk på fjerne tilgangen på enkelte bøker. I 2015 var det 233 tilfeller av sensurforsøk, men dette tallet skulle øke mangfoldige ganger til toppåret 2023 — da var det 9021 forsøk på å fjerne bøker fra biblioteker og klasserom i USA.
Fenomenet har også begynt å få stadig mer oppmerksomhet internasjonalt — også i Norge har «Forbudte bøker-uken» blitt arrangert av biblioteker de siste to årene.
Mer enn noe annet viser dette kanskje hvordan kunnskap brukes som et våpen, og at historieskriving handler om en kamp om nåtiden. Og historiske jubileer bidrar ofte til å sette dette på spissen.
I 2026 er det 250 år siden den amerikanske uavhengighetserklæringen ble undertegnet i 1776 og USA ble født. Dette er et jubileum president Donald Trump ser ut til å ville bruke for alt det er verdt.
En liten tjuvstart ble det da også tid til før jul, da presidenten i en tale til nasjonen lovet 1776 dollar til landets soldater i «krigsutbytte».
Helt på tampen av hans forrige presidentperiode satte Trump ned et utvalg som skulle utarbeide et forslag for såkalt «patriotisk utdanning» — 1776-kommisjonen. Kommisjonen ble ledet av Larry Arnn, rektor ved det konservative universitetet Hillsdale College i Michigan. Nylig avdøde Charlie Kirk, lederen av Turning Point USA, var også blant de opprinnelige medlemmene av gruppen som skulle jobbe med dette, sammen med 16 andre.
Da kommisjonen ble lansert under en konferanse, sa Donald Trump at « … venstresidens opprør og kaos kommer som et direkte resultat av den venstreradikale indoktrineringen i skolene våre. Det har fått holde på altfor lenge. Våre barn får sin opplæring fra propagandastoff — som dette av Howard Zinn — stoff som prøver å få studentene til å skamme seg over sin egen historie.»
Og da 1776-kommisjonen på rekordtid leverte sine anbefalinger, fant den plass til nok et stikk mot «den forvrengte historien til Howard Zinn». Kommisjonen konkluderte med å konfrontere amerikanske universiteter. Universitetenes «bevisste destruktive forskning» var en drivkraft bak voldelige opptøyer i USA, hevdet kommisjonen. Rapporten ble etter kort tid slaktet av den amerikanske historiske foreningen.
Noe av det første Joe Biden gjorde da han ryddet ut etter sin forgjenger i 2021, var å sende 1776-rapporten til papirgjenvinning. Men da Donald Trump flyttet inn igjen i Det hvite hus i 2025, gjenopptok han arbeidet med å feste grepet om den amerikanske historiefortellingen.
I mars undertegnet Donald Trump en presidentordre som skulle «bringe sannhet og fornuft tilbake til amerikansk historie». I det som av mange har blitt tolket som et angrep på de store offentlige museene og nasjonalparkene i USA, forbød presidenten fremstillinger som «(...) sverter fortidens eller nålevende amerikanere (inkludert personer som levde i kolonitiden)».
I stedet skal nå historiske beskrivelser fokusere på «storheten i det amerikanske folkets prestasjoner og framgang». Og publikum oppfordres til å melde inn historiske fremstillinger i parker som gir et «negativt» bilde av historien.
Også Trump-administrasjonens tanker om «patriotisk utdanning» har på ny skutt fart. I midten av september mottok amerikanske universiteter et brev fra utdanningsminister Linda McMahon med et forslag om at institusjoner som forplikter seg til å undervise om historien på departementets foretrukne måte, vil kunne motta ekstra økonomiske bevilgninger fra myndighetene.
For å sørge for en «informert patriotisme og kjærlighet til landet», mener Trump-administrasjonen at det er viktig at studentene får presentert den amerikanske historien på et «nøyaktig, ærlig, samlende, inspirerende» vis, med en «opphøyd fremstilling av grunnleggingen av USA og landets grunnprinsipper», skriver ministeren i forslaget.
Kritikere oppfatter ikke helt det rosenrøde i dette forslaget og ser heller for seg et «orwelliansk sannhetsministerium», ifølge den amerikanske universitetsavisen Inside Higher Ed.
Det er aldri kjedelig å drive med historie. Man kan stadig vekk krangle om gamle ting på nye måter. Men når myndighetene ønsker å hvitvaske problematiske sider ved USAs historie, er det muligens grunn til å frykte at det er fare på ferde.
Det store 250-årsjubileet for det amerikanske nasjonale prosjektet nærmer seg med stormskritt. 4. juli 2026 kommer kanskje for tidlig for at noen av president Trumps store prestisjeprosjekter vil klare å se dagens lys i tide. Men det skal ikke stå på forsøket.
I høst ble det kjent at Trump planlegger å bygge en triumfbue i Washington D.C. for å markere jubileet. Et annet prosjekt med voldsom historisk sus er «National Garden of American Heroes». I denne parken, som foreløpig ikke er helt bestemt hvor skal ligge, er det planlagt å sette opp 250 statuer fra USAs politiske og kulturelle historiske persongalleri — i naturlig størrelse.
Christofer Columbus, en historisk figur nye generasjoner amerikanere begynte å se i et nytt lys etter Howard Zinns fremstilling av hendelsene i 1492, er blant statuene som er planlagt i samlingen. Der vil han blant annet få selskap av 25 forskere og oppfinnere, skal en tro Washington Post.
Men historikeren Howard Zinn blir neppe å se blant marmorstatuene.
