Debatt ● Nicolay B. Johansen
Hvordan vinne tillit til vitenskapen?
I debatten om uenigheten mellom Jon Helgheim og Elisabeth Myhre Lie stiller Forskerforbundets Steinar Sæther et viktig spørsmål på spissen: Hvordan kan vi stole på vitenskapsformidlingen? Jeg har fire kommentarer.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Uenigheten mellom Fremskrittspartiets Jon Helgheim og forsker ved Politihøgskolen Elisabeth Myhre Lie får et stadig mer konstruktivt etterspill. Innleggene fortsetter å strømme inn, og mange av dem handler om forholdet mellom fag og politikk.
Forskerforbundets Steinar Sæther, stiller spørsmålet på spissen: Hvordan kan vi stole på vitenskapsformidlingen?
Jeg har fire kommentarer: Først og fremst må vi slutte å skille entydig mellom formidling og vitenskap. Dernest, det finnes noen enkle retningslinjer for å skape tillit til vitenskapen. Så påpeker jeg at alle vitenskaper må vurderes med hensyn til deres særegenheter. Til sist antyder jeg noe om hva den aktuelle saken avslører om politiforskningen.
1. Sæther stiller fokuset på formidling, og sier at vitenskapen som sådan har sine mekanismer som sikrer kvalitet. Han legger til grunn at disse mekanismene, som fagfellevurdering har sine svakheter, men etterlater likevel et inntrykk av at dette er tilstrekkelig.
Dette er problematisk av minst to grunner. For det første er det stor variasjon mellom vitenskapelige grener, med tanke på verdien av fagfellevurderinger.
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på tidsskifter og klynger av tidsskrifter som opererer med snevre meningskorridorer. De opererer rundt miljøer av forskere med politiske standpunkter som ligger langt fra den politiske konsensusen og gir hverandre priser og anbefaler hverandre i lukkede kretsløp.
Samfunnet tar ikke nødvendigvis stor skade, men la oss ikke glemme at Glenn Diesen opererer i dette landskapet. Men enda viktigere, dette er med på å svekke tilliten til vitenskapen.
Sæther tåkelegger motkreftene til sannhetsproduksjon i akademia. Og det er vel der man må begynne?
For det andre er skillet mellom fag og formidling kunstig. De spissede miljøene er viktige nok, men de fungerer også i samspill med et stort antall andre organisasjoner som driver med kunnskap: mediene, styringsorganer under departementer o.l., NGO’er, tenketanker osv.
Det som kalles formidling, er en integrert del av kunnskapsproduksjonen.
Ideer og tolkninger, særlig innenfor samfunnsvitenskapene, der vi må innlemme politihøgskolens forskning, oppstår ikke i geniale forskeres hoder. De er finansiert av kilder med interesser, understøttet av institusjoner med interesser, og gjennomført i institusjoner preget av etatskultur og faglige tradisjoner. Leveransen av funn blir i neste runde tatt imot av omverdenen, som igjen kan finne på å komme med irettesettelser.
Den aktuelle saken begynte med et eksempel på akkurat dette, da Helgheim kritiserte en forsker ved PHS. Det som kalles formidling, er en integrert del av kunnskapsproduksjonen.
2. Den som vil styrke tilliten til vitenskapen må legge bedre til rette for at møtepunktene mellom forskere seg imellom, og med andre aktører i kunnskapssamfunnet, fungerer. Det handler både om å sørge for at det finnes arenaer og å sikre at disse effektivt formidler kunnskapssamfunnets normer.
Det som skiller klinten fra hveten i kunnskapssamfunnet, er ikke hvilken tittel man har eller hvor man arbeider. Det som avgjør, er om man er underlagt et krav om sannferdighet. Rauch har etter min mening vist at de akademiske dyder kan kokes ned til to knagger:
- Det finnes ingen endelig sannhet.
- Ingen har epistemologisk autoritet.
Kunnskap er, tro det eller ei, et sosialt fenomen. Det er det den sosiale kontrollen innad i kunnskapssamfunnet som garanterer at sannhetene vi omgir oss med, er mest mulig korrekte.
Hvis man klarer å bygge en sterkere offentlighet rundt vitenskapen, vil dette også bidra til at utenforstående får tillit til det representantene fra elfenbenstårnet leverer. Egenskapene til forskeren er ubetydelig, det er institusjonene vi har tillit til.
3. I dette tilfellet er det snakk om forskning fra Politihøgskolen. Kriminalpolitikken skal ivareta til dels motstridende hensyn. Dette er viktig for å forstå hvordan perspektivene kan bli så forskjellige.
- På den ene siden skal kriminalpolitikken (gjen-)skape en form for rettferdighet i etterkant av lovbrudd. Her er vi i følelsenes rike.
- På den annen siden skal man forhindre fremtidige lovbrudd. Her er vi i fornuftens rike.
Her står Helgheim og Myhre Lie på hver sin kant. Noen ganger er fornuften og følelsene på kollisjonskurs. Dette skjer typisk når en person som er dømt for en gruoppvekkende forbrytelse mottar hjelpetilbud under soning i anstalt, eller når politiet tillater en type kriminalitet for å slå ned på en annen.
Det er et kjennetegn ved det kriminalpolitiske feltet, i alle dets fasetter, at tiltak som er styrt av fornuften, holdes unna den politiske offentligheten.
Tiltak som er styrt av fornuften, holdes unna den politiske offentligheten.
Vi har i uminnelige tider hatt som målsetting å skape et demokratisk politi. Ett av tilskuddene i denne prosessen er bevisstheten rundt at politistyrken skal gjenspeile befolkningen. Et annet tilskudd er den gradvise inkluderingen av hele befolkningen i forståelsen av hvem etaten skal ta vare på.
Politiets egne resultatmål er forskjøvet fra oppklaring og fangetall, til tillit og forebygging. I dag er forebygging politiets «primærstrategi». Myhre Lie og hennes kolleger arbeider innenfor denne sektorspesifikke tradisjonen og fortjener en god dose honnør for å bidra til at norsk politi nyter høy tillit.
4. Kan vi stole på forskningen fra Politihøgskolen? Myhre Lie gjentok en påstand om at straff ikke virker (overfor barn). Dette er en «sannhet» i deler av kriminologimiljøet. Men den er sjelden utforsket konkret.
Og for alt vi vet, kan hun ha rett. Men hun kunne ikke belegge påstanden med fagfellevurderte arbeider. Det ble flaut. Helgheims reaksjoner forteller på den annen side at han ikke føler seg underlagt sannferdighetskravet eller respekterer kunnskapssamfunnet.
At Myhre Lie følte seg sikker på at påstandene hennes er riktige, forteller om et fagfelt som har beveget seg motsatt av de politiske strømningene. Det kan bare skje fordi fagfeltet lukker seg mot omverdenen. Det Helgheim gjør, er å levere en tilbakemelding fra feltet.
Og med det avdekket han et hull i kriminologenes kunnskapsbase og verdigrunnlag. Det som da bør skje, er at noen undersøker dette spørsmålet grundig.
Det er ikke unaturlig at fagdisipliner skaper verdimessige fellesskap i motsetning til politiske strømninger. Problemet oppstår når den akademiske friheten blir et dekke for politisk aktivisme uten reelle motstemmer, en frihet der man ikke også har ansvar.
Men dette er tvetydig. Kriminologien har representert en stemme som ellers ikke har naturlige talerør i offentligheten. Det kan i den store sammenhengen betraktes som et demokratisk tilskudd.
Samtidig kan debatten som har utspilt seg være et uttrykk for at det institusjonelle rammeverket rundt kunnskap på dette feltet er mangelfull.
