Kunnskapsløshet om doktorgrader

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Antallet doktorgradsstipendiater er synkende. Universitetsledere uttrykker bekymring over utviklingen, men den deles ikke av kunnskapsminister Aasland. Hun snur i stedet saken på hodet og er engstelig for at det er for mange som tar doktorgrad i Norge. 

For å unngå at noe gjøres i nær framtid, har Aasland nedsatt en såkalt ekspertgruppe som skal vurdere hvordan doktorgradsutdanningen bør se ut for å komme hele samfunnet til gode. Intet mindre. I løpet av et drøyt år skal denne gruppen av travle akademikere svare på et komplisert forskningsspørsmål, antakelig på fritiden.

Universitetene kan ikke tilby særlig hjelp, siden de ikke har brydd seg med å studere hva som skjer med doktorene sine. 

doktorgrad

25 prosent nedgang i doktorgrads­avtaler ved universitetene

NIFU har gjennomført Doktorgradsundersøkelsen 2019 som gir et overordnet, men nokså grovkornet bilde. Denne undersøkelsen har nok vært en driver bak de bekymringene som Kunnskapsdepartementet uttrykker i stortingsmeldingen «Sikker kunnskap i en usikker verden» (Meld. St. 14 (2024-2025)). 

Særlig er departementet urolig over at personer med doktorgrad som arbeider utenfor akademia, «i begrenset grad opplever å få brukt sin spisskompetanse» (s. 83). Konklusjonen er at forskerutdanningen må gjøres mer «arbeidsrelevant». (Departementet mener tydeligvis at forskning ikke er arbeid.) Doktorgradsutdanningens dimensjonering og organisering må derfor vurderes kritisk.

Det er mye som skurrer i departementets utlegning. 

doktorgrader

Vil at doktorgrader bedre skal dekke samfunnets behov

En ting er omtalen av doktorgradsutdanning som ensartet. Vi som har holdt på med dette i mange år, vet at det er store forskjeller. Innsikten i hva doktorgradskompetanse er og kan være er åpenbart begrenset, uten at det ser ut til å spille noen rolle for påstandene. 

Det virker som det er politisk påtrengende å redusere antallet som tar doktorgrad, antakelig for å spare penger. Politisk vilje kompenserer åpenbart for mangel på kunnskap.

Hovedproblemet med de politiske klagene over at forskerutdanningen er for dyr og for lite nyttig er at de overser at doktorgradsstipendiater utfører en stor andel av universitetenes forskning. Det er meningsløst å betrakte kostnaden med stipendiater utelukkende som en utdanningskostnad. Det meste av dette er forskningsmidler. 

Debatt ● Margareth Hagen

Rekken av tiltak, ambisjoner, kutt og pålegg peker i én retning: redusert antall stipendiater

Kanskje departementet og politikerne tror at stipendiatenes avhandlinger bare er utdanningsøvelser. Det er i så fall en grov undervurdering.

I 1990 var det om lag 270 stipendiater ved norske universiteter. Dette hadde økt til nesten 5 000 i 2025. Til sammenlikning var det i 2025 4 100 professorer. 

Målt i årsverk representerer stipendiatgruppen omtrent en dobbelt så stor forskningsressurs som professorene når vi tar hensyn til at professorer i teorien bruker halve arbeidstiden på undervisning og veiledning, mens stipendiatene bruker en sjettedel av tiden til å følge kurs. 

Den sterke økningen i antall stipendiater er helt sentral for å forstå styrkingen av universitetene som forskningsinstitusjoner etter 1990. Det virker imidlertid ikke som om universitetene selv har forstått dette i sin hjelpeløse bekymring over reduksjonen i antallet stipendiater.

Når departementet og politikerne sier at de er opptatt av dimensjoneringen av doktorgradsutdanningen, er de reelt sett i gang med å se på mulighetene for å redusere omfanget av universitetenes forskningsaktivitet. 

Det er en slik nedbygging Arbeiderpartiet og statsråd Aasland står i spissen for, med de andre partiene som haleheng. 

Framover kan vi imøtese utstrakt bruk av Orwellsk nytale, der reduksjon blir til styrking og budsjettkutt blir til forskning til nytte for hele landet.

Debatt ● Gard Frækaland Vangsnes

Stipendiatenes klagesang, vers to