Debatt ● Roar Ulvestad
Langlesing i skjermenes tid
Jeg håper at vi kan få en «rawdogging»-bølge når det gjelder både lesing og skriving. At vi kan la det gå sport i å sette seg ned med de lange tekstene, og bare lese eller bare skrive.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg merker på meg selv at leseferdighetene har gått tilbake. De nye teknologiene er distraherende og forstyrrer meg når jeg vil arbeide med lesing eller skriving over tid. Lange tekster oppleves som et ork, Moby Dick, Gravity's Rainbow og Grensetrilogien står fremdeles uleste i hyllen. Det narrative behovet dekkes av strømmetjenester, og stabelen med bøker på nattbordet er ikke så høy, selv om det er fire-fem bøker.
Lesekondisen har rett og slett fallert, og det er et savn. Ikke uten et snev av nostalgi tenker jeg for eksempel tilbake på da jeg jobbet meg gjennom Infinite Jest av David Foster Wallace, dog hjulpet av egen lesedagbok og to ulike leseguider til boken. Alt ble likevel lest, til og med en hundre sider lang fotnote om narkotika.
Når jeg nå leser om studentenes manglende leseevne og langlesingens fallitt, er det følgelig med utsikt fra et stort og skjørt glasshus.
Jeg tror vi lærere i alle deler av utdanningssystemet har en jobb å gjøre som handler om revitalisering av gamle kunster, der vi må fordele et visst ansvar. Ikke bare når vi underviser, men også i vår egen praksis som lesende og skrivende forbilder. Teknologiene vi har fått, har økt effektiviteten på både lesing og skriving, men med en pris.
Vi er i ferd med å miste eierskapet til kunnskap- og kunnskapstilegnelse, og med det har også holdningene endret seg. Vi har fått et mer utvendig forhold til kunnskap, som demonstrert av klisjeen «Hvorfor pugge når all kunnskap er et Google-søk unna?»
Helt bevisst farene ved det som kan fortone seg som gullaldertenking, har jeg sett tilbake på mine egne erfaringer i høyere utdannelse. Jeg har tatt skriftlige eksamener og vært på forelesninger ved universitet og høyskole i alle tiår fra sent åttitall, og da jeg noen år underviste i litteratur- og språkdidaktikk ved UiB, kjente jeg også på forventningene fra studenter som var helt annerledes enn det vi hadde som studenter på tidlig nittitall.
Det har vokst frem en annen pragmatikk i studiekulturen. Da jeg ble student, var det med en viss ærefrykt for det faglige, og selvstendigheten vi ble avkrevd som student på sent åttitall og tidlig nitti var stor.
Det var ikke så fryktelig mye dialog. Til gjengjeld fikk vi engasjerende forelesninger fra de som sto helt i front i fagene. Vi møtte autoriteter som underviste med autentisitet, nærhet og ikke minst med en sterk egen faglig identitet. De kunne spissformulere, spøke, være gravalvorlige eller hissige.
De viste et spekter av følelser i sitt engasjement som i dag ville ført til repeterte turer «Inn på teppet», men som for oss den gangen mest av alt var inspirerende.
Det var ikke så fryktelig mye dialog. Til gjengjeld fikk vi engasjerende forelesninger fra de som sto helt i front i fagene.
Forelesningene var ikke bare parafraseringer og sammendrag av pensumartikler, vi fikk lære ting som nødvendigvis ikke sto i pensum, men som gjenspeilet faglig erfaring og godt begrunnede ståsteder. Når vi leste, var det selvfølgelig med tanke på eksamen om et år eller halvår, men majoriteten av studentene hadde ikke et instrumentelt forhold til lesingen sin.
Fagdiskusjonene gikk vel så ofte om litteratur utenom pensum som pensumlitteratur, og målet med å lese den lange teksten var ikke nødvendigvis å bli ferdig med den, men å faktisk lese den.
Det kan virke som utålmodigheten i dagens lesekultur har mange kilder. For oss som vokste opp på sytti og åttitallet og ikke var åpenbare sportstalent, fungerte jo boken på samme måte som smarttelefonen fungerer i dag.
Vi forsvant inn mellom permene akkurat som ungdommen i dag fortapes i scrollingen. Det var likevel en ro over lesingen som ikke preger aktiviteten med de små håndholdte bestevennene våre.
Det er fristende å ty til analogier når det gjelder den lange lesing. Hva med å sammenligne lesing av lengre tekster med en fjelltur du ikke har gått før? Du legger ut med en viss oppakning og en forestilling om hva som venter deg. Du er så ute på et eventyr der du som regel blir overrasket.
Været kan skifte, det kommer uventede motbakker, deilige utforbakker, og kjedelige transportetapper. Plutselig står du og ser rett inn i et par hjorteøyne. Du er sliten på slutten, men du fullfører med et smil på munnen selv om det kom en regnskur på slutten. Når du står i dusjen er det som regel ingen deler du ville valgt vekk av turen, og det som kostet deg mest, hadde du kanskje mest godt av.
Du gikk ikke for å komme i dusjen, da hadde det vært enklere å gå direkte dit, og mindre klesvask hadde det også blitt av det.
Langlesingen dekker mange behov. I en klasse med voksne minoritetsspråklige høytleste jeg Ingenting av Janne Teller. En svartsynt men herlig bok. En av elevene var ekstra arbeidsom, og lå langt foran min høytlesing. I begynnelsen klagde han fælt over hvor vanskelig den var, og de første kapitlene var fylte av forklaringer og notater med blyant. Etter hvert ble det mindre og mindre skribling, og på slutten ingenting.
I løpet av å lese en bok økte leseferdigheten og språkforståelsen slik at det ble unødvendig å slå opp ord. Det er helt utrolig. Læringsteknologi: bok, blyant og ordliste.
Med de nye teknologiene våre har vi fått en målforskyvning både i lesing og skriving. Bekvemmelighet hjulpet av hypnotiserende hastighet i de nye teknologiene er i ferd med å gi oss et utvendig og instrumentelt forhold til det som tidligere var en del av det individuelle akademiske prosjekt. Det er noe eget med å si: «Dette er min lesing» eller «Dette er min skriving».
KI er i ferd med å spre seg til alle deler av kunnskapsarbeidet, det som bærer i seg løfter om effektivisering er mest av alt å regne som en epistemologisk pest som tar fra oss både eierskap og autentisitet.
Når jeg setter meg til PC-en for å arbeide føler jeg meg av og til som en som skal prøve å knaske gulrøtter og brokkoli ved siden av smågodtdisken på supermarkedet. Åpner jeg et pdf-dokument, tilbyr den innebygde KI-assisten et forenklet sammendrag. Spør jeg Chatgpt et faglig spørsmål, får jeg i tillegg til svaret et oppfølgingsspørsmål om den ikke skal finne ut det eller det.
Slipper jeg til KI, vil den ta over regien på mitt eget kunnskapsarbeid. Jeg har til nå ikke tatt mot tilbudene om sammendrag, det vil jo ikke være mitt sammendrag, basert på min forkunnskap. Man kan også fore KI med flere ulike tekster og be maskinen om å lage en fagtekst som tar opp i seg kunnskapene fra de ulike tekstene. Vips, du har fått et akademisk produkt uten å involvere din egen tenking, og uten å lese tekstene selv.
Slipper jeg til KI, vil den ta over regien på mitt eget kunnskapsarbeid.
Det samme gjelder skriving. Når jeg skal skrive noe som uttrykk for min egen tenking, har jeg noen får ganger brukt Chatgpt, men de produktene som har kommet ut av dette tvilsomme samarbeidet, har som regel havnet i søppelboksen.
Det skal ikke mange «promptene» til før jeg føler at eierskapet og autentisiteten i det jeg skriver er borte. Jeg opplever det som juks, som en annens arbeid.
Jeg håper at vi kan få en ny vår for autentisitet og måten vi ser på kunnskap. Det lange arbeidet med den lange lesingen og den selvstendige skrivingen er like mye et mål i seg selv som en vei til noe.
Ungdommen selv har tatt tak i denne digitale overbelastningen som preger oss alle, og aktiviteten «rawdogging» har blitt populær. Opprinnelig beskrev den det å ha ubeskyttet sex, men gjennom «semantisk bleking» har det endt opp som en betegnelse for å gjøre en aktivitet uten supplerende stimuli. En løpetur uten musikk på øret, en flytur der man bare sitter i sine egne tanker, eller kanskje bare en dotur uten mobil.
Noen bevisste voksne har også innført «mobilhotell» når man har gjester. Før du setter deg til bords, slår du av mobilen og legger den i en kasse i vindfanget.
Jeg håper at vi kan få en «rawdogging»-bølge når det gjelder både lesing og skriving. At vi kan la det gå sport i å sette seg ned med de lange tekstene, og bare lese eller bare skrive. Å trenge bak teknologiene og tilbake til ordene slik de gir mening for hver av oss, og ikke for en språkmodell. Det vil likevel være nok teknologi, nok fart og nok stress igjen til oss alle.
Det jeg har skrevet er ikke perfekt verken språklig eller retorisk, men det er i alle fall meg, skrevet uten vesentlige avbrudd. Jeg har sjekket e-posten fire ganger og vært en tur på do. Kanskje det er håp. Herman Melville får siste ord i den saken.
